Knurre og Murre vil lage alle fargene som fins i hele verden, men blant alle malingsspannene de har, mangler de favorittfargen: grønn. De prøver å blande rødt og hvitt, men det blir bare rosa. Så maler de en gris, og andre rosa ting. De blander rødt og gult, men det blir oransje. De maler en sol, en veps og andre oransje ting. Så blander de gult og blått – og det blir grønt! Et mirakel. Nå kan de male alt det vakre grønne de vet om, som sjøvann og papegøyer.
Deretter følger en drømmesekvens; katter må jo også sove. Sett fra et voksent perspektiv virker drømmesynene deres som en slags syretripp, der nymalte påskeegg danser i Måneskinnsland, en grå mus spiller fiolin, og en hund og en katt danser på himmelen. Når de våkner, blir de så ivrige at de velter alle bøttene, malingen renner sammen til en psykedelisk fargesmørje – og da har de klart det: Laget alle farger i verden.
Dette er første gang jeg har prøvd meg på et sammendrag av handlingen. Jeg har aldri tenkt på den. Det var bildene som var viktig – hver eneste side kunne jeg dvele ved i evigheter. Den grønne elva hvor kattene fanger fisk, den brune beveren som gnager på en brun pinne, det hvite drømmetreet med hvite roser på. Jeg var rundt fire år da noen må ha lagt denne boka på nattbordet mitt, og bildene gjorde inntrykk på en måte man aldri lenger opplever som voksen – med tilgang på et eget, dyptloddende univers, som er og blir ordløst. Også tekstene, da jeg kunne begynne å lese dem, har satt seg fast i meg som noe annet enn ord, merker jeg når jeg leser boka om igien. De fremtrer som stemning, klang, rytme – eller skal vi si farger?
Jeg gruet meg, som før, til å bla om til den skrekkelige siden. Den med fabrikken. Fargen lilla er representert ved noen fabrikkbygninger som kaster skygge, og det er skyggen som er lilla. Den er fem ganger så stor som husene, brer seg nedover siden, og kan altså skremme fanden på flatmark. Jeg kan se på den nå og si: Hva er skummelt med den? Men den VAR skummel. Så enkelt.
Selv om jeg grudde meg for å bla, bladde jeg alltid, og slik sett kan man si at det lå en lærdom i selve handlingen å komme seg gjennom boka: Jeg lærte å kaste meg ut i de mest lilla ting, og stole på at det ville bli mer grønt etter hvert. Bak skyene er himmelen alltid grønn, som kjent.
Jeg må ha lært noe annet også, for jeg pleide å tegne i alle bøkene mine. Kruseduller, for det meste. Navnet mitt. Bokstaver jeg hadde lært. Men ikke i denne. Den er helt fri for egne kunstverk. Kanskje jeg syntes det var nok maling fra før? Eller kanskje jeg rett og slett ville ta vare på denne boka?
I dag kan jeg dessuten ofre utgivelsestidspunktet en tanke, 1949, og lure på om ”Malerkattene” har i seg et gjenoppbyggelseselement, etter krigen. Være konstruktiv, skape, sette farge på tilværelsen?
Dette er kanskje ikke den mest utfordrende barneboka som har eksistert i manns minne. Men det er den som alltid lå øverst i bunken hos lille meg, og som jeg har å takke for at stadig nye bøker ble åpnet.