Jeg hadde egentlig glemt denne boka. Jeg er vokst opp i et hjem med bøker og hjemme hos modern og fadern står fremdeles alle bøkene jeg ble lest for som barn. Eller alle? Med jevne mellomrom går jeg gjennom disse bøkene. Stryker hånda over dem, kjenner på materialet, lukter på dem, blar, leser og betrakter. Nysjerrige Nils (svensk utgave), Elsa Beskows Nissene i hatten (hvor man skulle fylle inn enderimene selv), Gunda Gravemaskin, Ruffen – sjøromen som ikke kunne svømme. Flesteparten av dem er personifisert gjennom farge- og blyantskriblinger fra undertegnedes hånd. Noen er revet stykker av, det er flekker og fingermerker samt prøver på navnetrekk. Permene og innmaten er preget av røff og jevnlig bruk.

Siden jeg i nostalgiske stunder går gjennom denne samlingen av barnebøker, trodde jeg at jeg hadde full oversikt over det jeg leste som barn, men man skal altså ikke stole på at hjernen alltid spiller på parti. På et posesalg på et bibliotek under Hamsundagene på Hamarøy, kom jeg over en bok jeg plutselig og med hjerteklapp gjenkjente; den lå der i en gammel trekasse på bibliotekgulvet, og alt – alt kom tilbake til meg: LUPINELLA!

Hele turen fra Tromsø til Hamarøya, regnet, tåka, sleipe veier og fergekøer, alt hadde pekt mot dette, selvfølgelig, turen var berget! Jeg hadde blitt gjenforent med Lupinella, med herr Smell-opp-og-igjen, mr Humpty Dumpty og fuglen Robert.

Jeg kan ikke stedfeste hvor jeg leste boka da jeg var liten, heller ikke i hvilke omgivelser jeg ble lest den for, men likevel oppdager jeg på dette lille biblioteket på Hamarøya at jeg kjenner den ut og inn. Jeg kjenner igjen illustrasjonene, de duse fargene, herr Smell-opp-og-igjens glede over sitt nye kostyme, Mr Humpty Dumpty med de fiolblå øyne og sin subtile forsiktighet, fuglen Roberts hjelpsomhet og Lupinellas empatiske og inkluderende verden for alle som var i hennes nærhet. Jeg kjenner igjen magien og barnebokas evne til å gå dit det ikke skulle være mulig å gå, men likevel gjøre det. Magi!

Lupinella. Allerede på første side åpenbares et univers som går rett hjem. Lupinella vanner blomster i hagen og Robert påpeker at Lupinella har plantet busker opp ned, hun er trist. For å muntre henne opp henter Robert sine to kompiser, herr Smell-opp-og-igjen og mr Humpty Dumpty. Lupinella tar med seg disse to uvanlige karakterene på piknik og snart oppstår de eventyrligste ting. Herr Smell-opp-og-igjen har en eskedress som ville gjøre Mary Poppins teppekledde veske misunnelig. Han trekker frem alt man trenger til en storslått piknik, og vel så det. De bygger et hus av papir som han trekker ut fra eska og vips – en piknik med høy luksusfaktor er skapt. Det de tre vennene ikke er klar over er stormen som er på vei og at hus laget av papir jo er fryktelig lette. Stormen løfter huset og her får mr Humpty Dumpty bruke sine kunnskaper ved å bygge papirhuset om til et fly og senere til en båt. Enn så dramatisk plottet er, alt ender godt. Språktonen i teksten veksler mellom gode observasjoner, morsomme dialoger og noen litt for søte rim. Men iblandet de veltilpassede og fengende illustrasjonene, denne boka skaper troverdighet innenfor sitt felt.

Jeg tenker i en brøkdel av et sekund, hvilke andre bøker er det jeg har glemt?

Lupinella er en Bettine Schroeders (1939) debutbok og kom ut i 1969. Hennes foreløpig siste bok Ritter Rüstig & Ritter Rostig kom ut i 2009 på Nord-Süd-Verlag. 

Jeg har alltid hatt denne blå boken. Syng med oss! Allsangboka for barna. Det blå omslaget med to glade barn. En gutt og en jente. Jeg var jenta med det store smilet og det gule håret med rød sløyfe. Jo da, jeg hadde faktisk samme hårsveis. Vi snakker tidlig 1970-tallet. Boken er tykk med mange sanger. Glade sanger: ”Lisa gikk til skolen”. ”Jeg gikk en tur på stien”. ”Nisser og Dverge”. ”Lille postbud”. Alle sangene er illustrert med enkle og fine tegninger av Magne Soone. En av de fineste sangene i boken kan jeg fortsatt:

Og jeg husker gleden da høydepunktet kom:

Det var en fryd å synge skip, skip, skare om og om igjen. Fine lyder som fortsatt ruller deilig fra halsen, over tunga og ut av munnen her jeg sitter og synger og skriver.

Noen sanger ble sangleker jeg elsket å leke med klassekameratene i friminuttene på barneskolen: ”Tyven, Tyven”. Vi sto i ring, to og to, jente og gutt. Og det var fint å være tyven innimellom. Som tyv skulle jeg velge en venn. Da valgte jeg alltid han jeg var forelsket i denne dagen. Det var noe av det beste med ”Tyven, Tyven”. Å stå arm i arm med den kjekkeste gutten.

Da jeg en dag kom hjem fra skolen med den obligatoriske blokkfløyta i skolesekken, oppdaget jeg boken på nytt. Notene. De fine sangene hadde noter. Sangene ble blokkfløytelyd. Jeg likte å spille blokkfløyte. Men aller best likte jeg å synge fra boken mens jeg så på de fine tegningene. Jeg sang og sang. Sangrepertoaret mitt endret seg naturlig nok etter hvert som jeg ble eldre. Syng med oss! fikk konkurranse. Pop og rock og engelsk ble kult. Men den blå boken med alle sangene har vært der hele tiden. Den står fortsatt i bokhyllen. Litt blekere blå utenpå. Men med like fine sanger inni.

Til liks med Asbjørnsen og Moe var eventyra til brørne Grimm eit fast innslag i den munnlege forteljetradisjonen heime. Mens den fantasifulle og nokså ustadige far min var spesialist på Skomakaren og skreddaren og Guten som ikkje kunne grøssa, fortalde den hardtarbeidande og temmeleg slitne mor mi om den snille og flittige Askepott. Ein gong ho tok meg med på besøk til Gamle Faster, på sykkel med barnesete, var me først innom ein butikk og kjøpte ei bildebok med illustrasjonar frå Askepott-filmen til Walt Disney, for at eg ikkje skulle begynna å masa om at eg ville heim straks me var innforbi døra.

Gamle Faster var ikkje mi faster, og ikkje mor si heller, men søster til far til farfar. Ho budde i ein mørk og golvkald sveitservilla, snakka med sein og sytete stemme og gav oss ikkje mat. Midt i stova sto eit bord med sysaker, og mor interesserte seg vennleg for eit stykke brunt tøy der det var brodert nokre sting med gul tråd. Så tok ho meg med bort i sofaen og las raskt gjennom dei knappe tekstbitane i Askepottboka, slik at eg skulle få samanhengen i det, før ho gjekk tilbake til Gamle Faster bortmed bordet.

Boksidene var fulle av myser med klede på og ei pen ung jente som låg på kne og vaska golvet i eit stort, mørkt hus. Stesøstrene skulle i selskap på slottet, men Askepott fekk ikkje vera med, endå det var ho som gjorde alt arbeidet heime. Ho gjekk ut i hagen og la seg ned og gret på ein benk som sto der, mens dei påkledde mysene, ein grå hest og ein gammal hund, trøysta henne så godt dei kunne.

Då sto der brått ei kvithåra gammal dame som svinga ein tryllestav i eit dryss av stjerner: Salaga dola, mensika bola, bibbedi bobbedi bo! Vips var Askepott kledd i rosa ballkjole og skor av glas, og kjørte like til slottet i ei vogn som var laga av eit graskar og blei dregen av kvite hestar. Prinsen dansa med henne heile kvelden, men ho måtte vera heime klokka tolv, og skunda seg så fort ned trappa at ho mista den eine glasskoen. Etterpå kom nokre rare menn på besøk med skoen på ei pute, som på eit serveringsbrett. Dei late og dumme stesøstrene prøvde den eine etter den andre å få foten nedi, endå alle kunne sjå at det ikkje lét seg gjera. Men på Askepott passa den knøttvesle glasskoen akkurat. Dessutan hadde ho den andre i forklelomma.

Så var boka slutt. Bortved bordet sat mor med den kvithåra Gamle Faster, som aldri i livet hadde eigd ein tryllestav, og vel heller ikkje hadde fatta kva han skulle brukast til dersom ho tilfeldigvis fekk stukke ein i neven. Likevel trur eg ikkje det bare var rein plikt som dreiv mor til å besøka henne. Noko må der ha vore som gjekk meg hus forbi, og som heller ikkje blei fanga opp av familietradisjonen, som rekna Gamle Faster for eit passivt og udugeleg vesen som i ungdommen til allmenn overrasking var blitt plukka opp av ein vennleg og velståande mann og plassert i ein herskapleg villa, der ho blei ved å syta, fordi det var sånn ho var. Ho som ikkje ein gong gav gjestene sine mat, må trass i alt ha hatt noko å by på, om ikkje anna så det at ho var eit levande døme på at det fanst ein verre lagnad enn å måtta slita både tidleg og seint og slett ikkje vera gift med ein prins.

Bøker var viktige i barndomen min. Både mor og far las for meg og søskena mine. Vi vart kjende med bøker både frå deira barndom og dei som var nye i vår eiga tid. I tillegg fortalde far eventyr, både dei kjende folkeeventyra og sjølvdikta soger.

Da eg byrja på skulen vart det meir høgtlesing i tillegg til at eg nå etterkvart kunne lesa sjølv. Eg har så mange gode lesaropplevingar å minnast både heimanfrå og på skulen at det er vanskeleg å velja. Lærar Magnhild førde meg inn i den nynorske bokheimen, og ei av dei bøkene som gjorde sterkast inntrykk var Gjenta frå landsvegen av Halvor Floden. Etter at ho las boka for oss i klassen, las eg ho fleire gonger på eiga hand. Første utgåva av boka kom på Olaf Norlis forlag i 1936, 2.opplag 1947. Ei kom i 1949, Anna fra landeveien, overført til bokmål av Jo Tenfjord.

Eg kan framleis kjenna spenninga Gjenta frå landsvegen gav meg frå første stund. Eg ser så levande for meg familien på Bjorhaug samla framfor kjøkenmuren ein vinterkveld like etter jul, og så brått er heile den truande taterflokken der og ber om mat og husly. Bonden Hallstein og kona Kari gir dei det, og ikkje lenge etter har taterane invadert heimen. Ungane i huset trekk seg attende og ser med store auge på korleis dei ville taterungane fer fram. Etterkvart blir gardsungane litt modigare, og det blir ein slags leik mellom dei. Kåre, ein av sonene på garden, syner fram ein blank sølvmynt som alle vert svært interesserte i. Mynten forsvinn, og den vesle taterjenta Anna vert mistenkt for å ha stole den. Da syner Lang-Johan at han ikkje nøler med å tukta ungane sine. Gardsfolket og taterane vert mållause tilskodarar til at vesle Anna får så mykje pryl at ho ikkje kan røra seg.

Det kjem til mange konfrontasjonar før taterane gjev seg i veg att utan Anna. Ho er vorten sjuk og må bli på garden til ho er frisk. Johan og kona Brita går med på det, men dei skal snart koma att og henta dotter si.

Tida går og Anna vert frisk og finn seg betre og betre til rette på Bjorhaug. Kari og Hallstein som berre har soner frå før, får ei dotter, og frå første stund vert Anna ei kjærleg og dugande passejente for vesle Hulda. Da taterane endeleg kjem for å henta Anna ønskjer korkje Bjorhaugfolket eller jenta sjølv at ho skal ut på landevegen igjen. Taterane er slett ikkje nøgde med at Anna blir igjen, men dei gir seg motviljuge i veg.

Her er det lett å skjøna at noko uhyggeleg vil skje. Ei tid etter er gardsfolka ute på slåttemarka. Men Kari kjenner seg ikkje trygg, så ho, Kåre og Anna er heime for å sjå til Hulda. Brått vert dei merksame på at geitene er sleppte laus, og dei må av stad og henta dei inn att. Medan dei er opptekne med å samla geiteflokken, ser dei at det brenn i huset der vesle Hulda søv på loftet. Nå kjem ei dramatisk skildring av korleis Anna til slutt kjem seg opp på det brennande loftet, men der er inga Hulda. Ho har taterkona Brita henta før taterane sette huset i brann.

Anna vert sterkt forbrend, men ho overlever, og ho får bli på Bjorhaug der også Hulda er trygt heime igjen. Historia har ein lukkeleg slutt for Anna og folket på garden, men ikkje for taterane. Dei får si velfortente straff.

Dette er ei svart/kvitt forteljing som syner redsla dei fastbuande hadde for dei reisande i den tida som vert skildra her. Bøndene er snille og velmeinande mens taterane er framstilte som lure og smiskande. Dei mishandlar til og med barna sine. For meg som lesar den gongen var det slik det skulle vera. Sympatien var heilt på Anna og dei snille folka på Bjorhaug si side.

Ser ein på Gjenta frå landsvegen med eit vaksent blikk, er her mange sosiale aspekt. Linene kan til dømes trekkjast til handsaminga av romfolket i våre dagar. Forfattaren er inne på tanken om å integrera taterbarn i det norske samfunnet mot foreldra sin vilje. Her er kamp mellom ei biologisk mor og ei fostermor. Ein synest synd på taterkona Brita som må gi slepp på dotter si. Sjølv om ho er full av hat og vondskap så er ho glad i barnet sitt, og inst inne vil ho det beste for det.

Gjenta frå landsvegen står for meg trist og spennande, som ei av mange gode lesaropplevingar frå barndomen.

Biblioteket i Horten var et magisk sted. Det var hyller og kasser med bøker, lydbøker og musikk. Der hadde de alle bøker i verden og engasjerte bibliotekarer som fant frem den ene skatten etter den andre. På barneavdelingen hadde de en rød, rund sofa. Her kunne man krølle seg sammen med bøker og musikk så lenge man husket å ta av seg skoene. I denne sofaen oppdaget jeg fantastiske verdener. Jeg husker særlig Astrid Lindgrens Min aller kjæreste søster, Elsa Beskows Tante Grønn, tante Brun og tante Fiolett og Bringsværd og Hansens Ruffen.

Den boken jeg husker best og som gjorde sterkest inntrykk på meg var en bok jeg egentlig var litt redd for. Den var ganske slitt og hadde et blått omslag. En stor, vakker stjernehimmel og en prins på en steilende hest. Jeg bladde forsiktig i boken men turde ikke låne den med meg hjem. Det var dempede illustrasjoner med mørke trestammer, store steiner med mose på, troll, hekser og lysende alver. Det var også en liten gutt med i noen av bildene. Det var han jeg identifiserte meg med. En gutt alene i den mørke skogen som så bitteliten ut i forhold til de enorme trollene. Det hele var veldig nifst og altfor skummelt til å se på hjemme i senga. Men på biblioteket virket det trygt. Jeg kunne ikke lese, så bildene alene lagde historiene for meg. Det ble nye historier hver gang jeg så på bildene. Noen ganger vant gutten og noen ganger vant trollene.

Illustrasjonene er laget av den svenske kunstneren John Bauer og boken er eventyrsamlingen I eventyrland med John Bauer. Bauer ble født i 1882 og døde tragisk i et skipsforlis i 1918. Gjennombruddet kom med boken Bland tomtar och troll i 1907. Hans liv var preget av både depresjon og lav selvtillit, men hans bilder står igjen som ikoniske mesterverk som lyser av kreativitet og fantasi. Den sirlige streken og den kontrollerte fargebruken skaper en organisk og nesten overjordisk stemning. Det spesielle lyset gjør at bildene gløder helt av seg selv. Komposisjonene er ofte strenge og han bruker effektivt tomrommet i bildene for å skape luft og perspektiv. Bauer var inspirert av kunstneren Carl Larsson og jeg synes også jeg kan se noe av streken til den engelske illustratøren Arthur Rackham. I senere tid har jeg også funnet ut at en av mine favorittfilmer, The Dark Crystal av Jim Henson, er sterkt inspirert av John Bauer!

For noen år siden fant jeg boken i et antikvariat og er nå en lykkelig eier av denne bokskatten. Den står trygt i min bokhylle og er en stor kilde til inspirasjon. Jeg har fortsatt ikke lest eventyrene. Ikke fordi jeg er redd for trollene, men fordi jeg er redd for å miste historiene jeg selv lagde som barn.

Eller forresten… skal jeg være helt ærlig, er jeg nok fortsatt litt redd for trollene.

Skjønnlitteraturen ble ikke viktig for meg før jeg begynte på gymnaset. Da flyttet jeg fra Hamarøy til Nordfjordeid, der de hadde et velutstyrt folkebibliotek. Tilbudet mitt før det besto av noen ytterst få titler i bokhylla hjemme, ingen av dem barnebøker, og av et skap med 200-300 bøker i det bitte lille klasserommet jeg tilbrakte mine syv første skoleår i. Alle bøkene der var innbundet i brunt innpakningspapir, og vi fikk låne med oss to hver på lørdager, hvis vi ville. Jeg ville ikke. I løpet av mine syv år på folkeskolen leste jeg kanskje ti bøker til sammen. Verken mamma, pappa eller søsknene mine leste bøker. Fra jeg var 14 til jeg var 17 hadde jeg ikke tilgang til annen litteratur enn bøkene vi hadde hjemme. Slik var Norge, også, i folkeopplysningens gullalder. Min åndelige føde besto av radio og ukeblad.

I skolens bokskap oppdaget jeg endelig en tittel, Skjønnhetsdronning, som appellerte til meg. Skjønnhetskonkurranser visste jeg mye om. Min eldre halvsøster kjøpte Det Nye, som på den tiden arrangerte kåringen av Frøken Norge. Kandidatene ble presentert uke etter uke, med mange sider hver gang. Jeg beundret dem over alle grenser. Idolet var Jorunn Kristensen fra Moss, som i 1959 ble nummer 2 i Miss Universe-konkurransen og få måneder seinere giftet seg med filmstjernen Barry Coe. (De er ennå gift, leste jeg nettopp. Han serverer henne kaffe på sengen hver morgen).

Skjønnhetsdronning handler om en arbeiderjente fra Lambertseter som blir Frøken Norge. Boka kom ut i 1956 og fikk Kirke- og undervisningsdepartementets pris for beste barne- og ungdomsbok det året. Jeg var elleve da jeg leste den. Boka åpnet øynene mine på flere måter. Skildringen av et arbeiderhjem i en drabantby i Oslo var annerledes enn alt jeg hadde lest før. Ifølge ukebladene og radioens barnetimer jobbet alle fedrene sørpå på kontor, var gift med damer som kalte dem ”Skatten min” og hadde velkledde, snusfornuftige barn som aldri hevet stemmen. Skjønnhetsdronning var noe annet. Jenta som et stykke ut i boka blir Frøken Norge, sover i et kott, krangler med foreldrene, løper beina av seg som ekspeditrise i et parfymeri og blir presset til å slanke seg, et fenomen som slett ikke er nytt, altså. At jentene i Frøken Norge-konkurransene kunne leve vanlige liv og være helt alminnelige inni, gjorde dem ikke mindre fascinerende for meg. Tvert imot. At de hadde sitt å stri med, slik jeg selv definitivt hadde, fikk dem til å lyse enda sterkere. Hvordan boka slutter, husker jeg ikke. Jeg har et svakt minne om at hovedpersonen blir gift med en solid, norsk gutt og innser at det indre tross alt er viktigst. Akkurat det hadde jeg mine tvil om. Min besettelse lå i at jeg trodde jeg fikk innblikk i hvordan skjønnhetene jeg beundret så høyt, egentlig hadde det. Mitt eget indre var et overopphetet kaos som jeg for en hver pris måtte skjule.

Da jeg var tolv, sa to klassevenninner til meg at jeg oppførte meg som en jente, og hvis jeg fortsatte med det når vi begynte på sentralskolen, kunne det gå meg ille. Jeg kastet alle jentegreiene mine. Utklippene med Jorunn fra Moss gikk rett i ovnen en dag jeg var aleine hjemme. Jeg bestemte meg for å bli gutt på ordentlig. Etter ei stund hadde jeg lurt alle til å tro at jeg var det.

For når eg blar i denne antologi-serien, dreg eg kjensel på mykje. Kan slikt gjerast betre? spør eg meg nostalgisk, og sender ein vennleg tanke til Jo Tenfjord & co. Bra tekstar! Fine teikningar! Og så elegant komponert saman!

Eg leitar etter det spesielle barnebokminnet som førte meg tilbake til denne serien, og finn det i bind 2, Jeg vet en deilig have (1963). «Moro med folkeskikk,» heiter teksten, skriven og illustrert av Munro Leaf, mannen bak den legendariske forteljinga om oksen Ferdinand. Her og nå forstår eg at «Moro med folkeskikk» er ein konsentrert versjon av Leafs bok Manners can be fun (1936), utgitt på norsk med tittelen Moro å være snill (1947). Inn i den boka kunne eg kanskje ha kome om nokon hadde synt meg vegen ut av Barndomslandet. Men kvifor det, antologiversjonen fungerte godt for meg!

Kva kan eg ha likt i «Moro med folkeskikk», eit knippe rikt illustrerte læresetningar om skikk og bruk? På den eine sida er dette så skikkeleg at ein skulle tru det måtte bli keisamt: «Vi vasker oss og pusser tenner uten bråk og sure miner.» «Vi snakker ikke med mat i munnen, så vi får ikke bollekinner». På den andre sida traff emnet rett inn i mitt barneliv og engasjerte meg. Eg ser òg at språket har ein rytmisk kvalitet som nok var tiltalande. Og særleg: Det er eit raust dryss av illustrasjonar i barneteikning-stil ut over sidene – så overdrivne og karikerte at eg hugsar eg lo godt av dei. Truleg var dette første gongen eg såg bilete i barnebøker laga på ein slik måte. Primitivt, komisk og uendeleg uttrykksfullt. Særleg gøy blei det når Leaf fann opp lett surrealistiske figurar som personifiserte dårleg folkeskikk, som «KNUS», «RIV» og «RAS», «KLÅFINGER» og «MEG FØRST».

Det er gammalt og velprøvd, dette, moralisering med humor – nokre gonger så mykje humor at moraliseringa blir latterleg. Munro Leaf ville ikkje gå så langt. Så vidt eg kan sjå fann han seg godt til rette med formaningane sine, og det er vel ikkje så bra, tenkjer eg her eg sit. Men den leikande humoristen i han laga fabelaktige teikningar som trakk det heile utover mot eit friare felt der eg kunne more meg som eg ville.

Ein som nok hadde eit meir anstrengt forhold til moralisering, var Heinrich Hoffmann, som midt på 1800-talet laga sine komiske moralhistorier på vers i Struwwelpeter. Når eg blar i Barndomslandet, finn eg faktisk to av dei igjen i same bindet som «Moro med folkeskikk». Som vaksen tenkjer eg at det er Hoffmann, med sine parodiske og ironiske kvalitetar, eg burde ha hugsa. Men nei, Munro Leaf med sin muntre moral er den som står klarast i barnebokminnet.

Jeg minnes så mange bøker fra min tidlige barndom. Bøker som betydde så mye for meg. Noen av dem er blitt borte, delvis på grunn av krigen og brenningen av Finnmark, og noen antagelig i forbindelse med flytting senere i livet.  Forsvant gjorde de forresten ikke, selv om de ble borte. De er nemlig nedfelt i hukommelsen min. Det er kanskje ikke så rart fordi flere av dem relaterer jeg til spesielle hendelser.

Storesøster Toves Robinson Crusoe-bok relateres til blyantkrotede krussedullskyer.  Den illustrerte sangboka mi med noter og fine, fargelagte tegninger og morsomme sanger som jeg fikk i julegave hos bestefars hushjelp, relateres først og fremst til alle sangene, men dessverre også til blyanttegnede overkrotinger.  Storesøster Tove ble nemlig rasende da hun oppdaget at jeg hadde tegnet krussedullskyer i den fine, illustrerte Robinson Crusoe-boka hennes, og hun truet derfor med å krote i min nye sangbok. Da ble jeg jo nødt til å gjemme den på hemmelige steder, stadig nye hemmelige steder for å være helt sikker på at hun ikke skulle finne den. Dette ble i lengden ganske slitsomt, og det var derfor jeg satte meg ned og krotet i boka selv, og da det var gjort, kunne jeg ta den i bruk igjen som sangbok. Den boka har jeg fortsatt i form av sammentapede løse ark, uten permer, og derfor vet jeg ikke tittelen på den. Huset vårt i Vadsø lå i utkanten av midtbyen, derfor ble det ikke jevnet med jorda under storbombingen 23. august 1944, men det ble så bombeskadd at vi måtte flytte. Faren min samlet sammen de løse arkene fra sangboka som han fant på barnerommet da han senere kom tilbake, løse ark uten permer som den dag i dag betyr svært mye for meg.

Skjære-Per og Kråke-Lars fikk jeg hos tante Hanna til jul. Etter tvangsevakueringen av Finnmark, kom vi til slutt til Lillesand til tante Hanna, farmors søster. Antagelig kunne jeg hele boka utenat, for ennå husker jeg begynnelsen. «Det er solvær i skogen, biene summer og humlene brummer. Skjære-Per plukker en fin bukett. Den skal han gi til Marit.» Jeg var seks år og hadde ikke lært meg å lese. Jeg husker nok tilbake til den julaften med stor glede, men også med frustrasjon, fordi da pappa hadde lest den høyt for meg én gang, sa han at nå fikk vi vente til i morgen med å lese den en gang til.

For ikke å snakke om Allsangboken Petra. Passer for alle anledninger, en bokskatt som har fulgt meg gjennom hele livet.   Vi var på vei hjem til Finnmark med hurtigruta etter tvangsevakueringen. Jeg hadde lagt merke til den lille butikken om bord som hette «Postkontor». Der solgte de kort og blad og bøker. På permen på den lille sangboka som sto utstilt, var det bilder av to røde sangfugler som satt på fem røde notelinjer og kvitret mot sky.  Jeg var i besittelse av egne penger og boka kostet to kroner og åttiåtte øre. Jeg var et sangglad barn, og det var en ufattelig lykke å finne en sangbok full av morsomme sanger som jeg aldri hadde hørt om før, og å kjøpe den for egne penger uten å spørre noen om lov.

Jeg fant meg en godt bortgjemt plass hvor ingen pleide å oppholde seg, nemlig på utsiden av en livbåt som hang i en daviter. Jeg bladde opp i min nyinnkjøpte skatt, og den første sangen jeg lærte meg var «Til lapskausens pris», melodi «Gøy på landet». Den melodien kunne jeg, og så var det bare å stemme i. Maken til tekst hadde jeg aldri vært borti: «Det var en gang ei gammel ku som bodde oppå Toten, den blingsa vilt med øynene og trakk på høyre foten. I skjegge vokste fluesopp, på horna grodde mose, og magesekken på den var besatt med trikulose.» Og så kom det flotte refrenget: «Skål for kua, skål for kua. Skål for hver ei gammal ku.»  Så følger man kuas historie fra hun begynner å drikke, blir forkjølet fordi hun glemte å ta med seg paraply da hun skulle gå en tur rundt huset – forkjølelsen ødela kuas helse og den døde. For hvert vers skåler man for kua, og i siste vers ble den døde kua pakket ned og eksportert til byen –  «og labskaus derav er det vi i dag har på menyen. Og denne labskaus har et pre for all slags annen føde, for kua hadde alkohol i blodet da den døde. – Skål for kua, skål for kua. Skål for hver ei gammel ku».

Det gikk dessverre ikke u-påaktet hen at ei lita jente satt på utsiden av livbåten og sang av hjertens lyst, og en brysk offiser jagde meg vekk, men hurtigruta hadde flere gjemmesteder, og dermed kunne jeg fortsette sangøvelsene mine.

Allsangboken Petra var enestående i sitt slag, og innholdet var meget variert. Den tristeste sangen handlet om to små barn som satt i senga sammen med moren som lå død. «Langt borte i et fremmed land der satt to søsken små. De speidet ut av ruta, mot himmelen den blå. De ventet på sin pappa som de begge har så kjær, som mot sin vilje kjempet i den store keisers hær.» Så fulgte flere triste vers, og endelig kommer faren hjem, armløs, fordi «en granatsplint i krigen rev hans begge armer av, og legen ønsket lykke thi det ikke ble hans grav.»  «Da sto han som tilintetgjort den store, sterke mann. Hva hjalp det om han kjempet som en løve for sitt land. Han stønnet høyt av smerte for hvem skal skaffe brød, når faren er blitt krøpling og moren ligger død.» Jeg led med de to små barna og deres armløse far, og jeg gjorde meg mange tanker om hvordan det gikk med dem.

Men «Amerikasangen» var morsom, og Amerika hadde jeg et nært forhold til. Min far reiste til sjøs da han var 17 år, og han fortalte gjerne og ofte fra tiden som førstereisgutt. Han hadde fotoapparat og hadde tatt masse bilder, og storesøster Tove og jeg ble følgelig godt kjent rundt omkring i verden. Amerika var det morsomste og mest spennende landet for meg, og sangen forsterket mitt inntrykk av at i Amerika var alt fint og stort.  «Husene vokser i himmeln inn. Belysningen øverst er stjerneskinn. Månen subber mønet, det er ingen skrøne». Med tanke på krigen og matmangelen vi hadde vært gjennom, ble jeg også fascinert av sangens matvers: «Helstekte griser i lufta flyr, skinke, koteletter og ribba dyr, og på mark og enger, vokser det papirpenger.» «Der får du kjøttmat til alle mål, ost og bananer og fårikål. På trærne vokser godter, og kaffe i blomsterpotter».  Men refrenget minnet en på at all denne herligheten dessverre var langt borte: «Over der er det nydelig, over der er det prydelig. Bare så synd at Amerika skal ligge så langt herifra.»

«Stenka Rasin» kunne jeg fra før. Jeg vet ikke hvem jeg lærte den hos, men jeg brukte av og til å sitte utenfor gjerdet i russerfangeleiren da vi bodde i Vadsø under krigen og synge den for fangene. Det var en lykke å få den på trykk.  Stenka Rasin som stolt og prud stevner på skjønne snekke fremst i ferden over Volga med sin skjønne persiske fyrstinne.  Men fyrstinnen aner uråd da donkosakkene begynner å mumle – Skal han da hos denne kvinne, glemme all vår sorg og nød?   Perserinnens øyne begynner å flakke, «sky som fugl, men stum og stiv. Stenka står ved hennes side, med sin arm om hennes liv.»  Det står ikke noe i sangen om at Stenka kastet perserinnen over bord, men jeg skjønte jo hva som hadde skjedd da jeg kom til vers åtte: «Men hans øyne følger strømmen. Moder Volga skjønn du var, alle dager, men et smykke som i dag, du aldri bar».  Stakkars perserinnen, jeg led med henne.

Sangen om «Alexander og Margido», de to brødrene som gikk til sjøs med skonnertbriggen «Fido» kom til nytte da det nærmet seg jul.  Da ble venninne Turid og jeg valgt inn i underholdningskomiteén for juleavslutningen i tredje klasse.  Jeg ville helst være Magido, den uskikkelige broren, og argumenterte med at da deres gamle mor ga dem en Trondhjemsnål, så bar Alexander den på sitt bryst, men Margido lot den være, og i og med at Turids mor var fra Trondheim, var det rimelig at hun hadde Alexanders rolle.  Hvor brødrene enn var rundt omkring i verden, så oppførte Alexander seg skikkelig og Margido tok for seg av livets goder. Alexander gikk i kirken, han skrev brev til moren, han reddet en liten skipsgutt som bandittene ville henge, han sto til rors så fast, han reddet kokken som falt over bord, mens Margido gikk på dans istedenfor å gå i kirken, han gikk på kino mens broren skrev brev til moren, han tok pengene til den lille skipsgutten som bandittene ville henge, han lå og drakk men broren sto til rors, og han fikk medaljen da broren reddet kokken.  Jeg sitter med en følelse av at klasseforstander frøken Kaasen muligens ikke applauderte like entusiastisk som de andre klassevenninnene.

Et eller annet forlag burde virkelig lete frem denne sangskatten av en bok og trykke den opp på nytt, til glede for både min generasjon og yngre generasjoner. Istedenfor tittelen Allsangboken Petra. Passer for alle anledninger, kunne den få tittelen «Allsangboken Petra – Passer for alle aldere».

Jeg var et barn som ble lest for, og som elsket det. Også lenge etter at jeg var blitt for gammel til den slags, snek jeg meg inn når mine mindre søsken ble lest for – og med en stor søskenflokk med god spredning kunne jeg fortsette med det helt til jeg flyttet hjemmefra. Likevel: det virkelig store, det som endret alt, det var å lese selv.

Den første boka jeg leste fra perm til perm, som ikke var en bildebok, men en ekte fortsettelsesbok, ble lest på fjelltur i Jotunheimen. Siste setning ble avsluttet lent inntil en flaggstang på Gjendesheim, jeg husker alle detaljer. Det var den ultimate mestring, det endelige beviset på at jeg kunne jeg lese. Selv. Jeg husker ingenting av boka. Ikke nå – og det gjorde jeg sannsynligvis ikke da heller. Det handlet alt sammen om det tekniske. Jeg hadde klart det som jeg lengtet etter, og fikk, som forventet, en bøtte med skryt. Den virkelige leseropplevelsen kom først et par uker seinere, da min tante på en sannsynligvis kalkulert tilfeldig måte, slang til meg en gammel versjon av Frendeløs.

At bøker kunne åpne en hemmelig, stille verden som var bare min, tilgjengelig akkurat når jeg ønsket, var jeg ikke forberedt på. Erkjennelsen kom som et sjokk, helt plutselig der jeg lå i en gammel seng på hytta: nå kunne jeg lese alt! For meg var Frendeløs en ny type bok, en slik bok de voksne leste. Utgaven var slitt og gammel, og hadde mistet omslaget og derfor uten tegninger på forsiden. Det var minimalt med illustrasjoner. Kapitlene var lange, og språket omstendelig. I det minste sammenlignet med den første boka jeg leste. Og universet den åpnet var enormt. De moralske dilemmaene var uendelige, og sorgen enorm. Jeg var ennå en så uskyldig leser at jeg ikke var i stand til å kjenne igjen opptakten til den lykkelige slutten: jeg trodde i fullt alvor at det ikke kom til å gå bra. Og nettopp derfor, fordi gleden over at det likevel ordner seg, aldri kan oppleves igjen, er jeg også fast besluttet på å aldri lese den igjen.

Grå papp, magasinutklipp, fargestifter – det er noen av tingene Leo Lionni boltret seg med da han lagde fortellingen om Fredrik, den grå musen jeg som liten ble så glad i.

Kan det være at Leo stod utenfor sitt dikterhjem i Italia og så en mus krysse steingjerdet i lunden, mens han akkurat skulle til å sette tennene i en deilig kake – og derfra fikk inspirasjon til sin collagemus med de døsige øynene? Jeg vet ikke, bare at nysgjerrigheten for Lionni skyldes at han er ansvarlig for mitt første barnebokminne. Og som vi alle vet: det første minne setter spor. Små varsomme museskritt denne gangen.

Den klare, enkle, ikke så enkle fortellingen gjorde inntrykk, lenge før jeg hadde lært min første bokstav. Jeg kjente handlingen og «leste» for meg selv, gang etter gang.

Kan det være at fremkallingen på netthinnen i dag går så lekende lett fordi bokens tematikk samler seg om det å minnes? «Jeg samler farger,» sa Fredrik. «For vinteren er grå».

Når menneskene har flyttet fra gården og låven, og kornbingen er tom, må musene jobbe og slite dag og natt for å sikre matforrådet til vinteren. Den engang så pratsomme markmusfamilien strever og sanker, men ikke Fredrik. «Hvorfor arbeider du ikke,» spør de andre. Som liten forstod jeg retten til å spørre.

Du skal yte, så skal du få, det vet musene. Det er noe rørende over Lionnis illustrasjoner som viser musene bærende på kjempemaiskolber, eller kornaks tre ganger egen lengde. Selv hviler Fredrik, alene, under en stor og varmende sol, tilsynelatende uten å bidra til felleskapet.

Det hele kan virke enkelt og naivt med små papirbiter utover boksiden. For meg var det et trygt univers, om ikke tilfeldig. Komposisjonen er stram og koloritten sober, den sjarmerende stilen lett å like.

Nøyaktig hva appellen til den lille utgaven av meg selv bestod i, har jeg grunnet på, uten å få klare svar. Jeg har fått voksne lesebriller og kjenner glede over et gjensyn med en flik av barndommen. Hvis jeg skal formulere noe på vegne av mitt lille jeg, tror jeg det handlet om å få lov til å være barn og ha sin plass i verden. Lille Fredrik var en å identifisere seg med. Liten, det var jeg sikker på at musen Fredrik var; av meg opplevdes han som barnet i familien, uten at det står et eneste sted i teksten. Det var den lille musen Fredrik jeg tenkte på, han som kunne slappe av mens de voksne arbeidet.

Særlig slutten av boken fikk slitte sider. Når det viste seg at Fredrik hadde et helt eget bidrag til familien i vintermørket, da skjønte jeg at det var greit å være barn, å leve i øyeblikket, uten større plikter enn å være til. Når noen senere sa: «sug inn inntrykkene», da tenkte jeg ofte på diktermusen Fredrik. I dvelingen lå minnet og kreativiteten og det skjønte jeg litt av allerede som liten.

Som voksen leser jeg Fredrik, i orginaltittel Frederick, som en fortettet kunstnerroman. Jeg leser om forfatteren Lionni, men jeg kommer ikke nærmere min første litterære opplevelse.

Så jeg gir minnet videre, til tantebarnet mitt på to.

Det er godt vi har ordene og bøkene, for vinteren er grå.

Da jeg ble spurt om å skrive «Mitt barnebokminne» tvang boka Kom snart igjen, Anne av Evi Bøgenæs seg fram. Dette er langt fra den beste boka jeg leste som barn, men jeg elsket den! Nok et eksempel på at det ikke alltid er samsvar mellom litterær kvalitet og hva unga selv liker.

Hva husker jeg av denne boka? Den handler om en ensom gutt, som blir venn med ei jente som heter Anne. Siden viser det seg at Anne er barnehjemsbarn. Gutten blir plaget av noen andre gutter. Hjemme er det en ung, pen dame som passer på ham.

På tide å se på boka med nye øyne, 50 år siden sist. Det viser seg at grunnen til at den unge damen bor hos gutten, Lars som han heter, er at foreldrene bor i utlandet mens Lars har flyttet hjem for å gå på norsk skole. Siden han blir mobbet, skulker han skolen. Han møter Anne og sammen lager de sin egen fantasiverden.

Felles har de savnet etter mor; Lars’ mor er i Hongkong og Anne har en fantasimor som baker boller og syr pene kjoler til henne. Lars har også stjålet en kniv fra en klassekamerat, og har dårlig samvittighet for dette. En ny lærer, ved navn «lærer Hagen» dukker opp, og ordner opp i flokene. Boka er klart preget av tida den er skrevet i, kjønnsrollemønsteret er stereotypt, «lærer Hagen» bor på hybel og har «ingen til å stelle for seg»(!) og typisk for tida røyker han med den største selvfølgelighet. Mens dagens barnebøker gjerne har en åpen slutt og overlater litt til leseren, er det ikke grenser for hvordan alt – absolutt alt – løser seg i denne boka. Her er happy ending så det står etter! De voksne veit best, de er sterke og trygge – og temmelig endimensjonale. Boka er moraliserende, det er ikke tvil om hva som er rett og galt.

Hvorfor likte jeg denne boka så godt at jeg leste den om og om igjen som barn? I motsetning til Anne Cath. Vestlys glade barneskare har ungene i denne boka en del å slite med. Egentlig var jeg et ganske melankolsk barn som hadde lett for å bekymre meg over alt mulig, så kanskje jeg fant noen å identifisere meg med og fikk satt ord på noen følelser. Og kanskje ga den jublende slutten i kontrast til tristessen i første del av boka et følelsesmessig løft, og litt trøst og styrke?

Trass i åpenbare litterære svakheter har boka mye varme, og ble et hyggelig gjensyn. Likevel er boka – ikke uventet – en av de bøkene som tida har gått i fra og som bør forbli i magasin for spesielt interesserte.

Eli Frisvold er bibliotekar ved Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek og står bak bloggen Elis lesebabbel. Hun sender stafetten videre til My Ragnhild Malfang, bibliotekar ved Skedsmo bibliotek og tidligere leder av IBBY Norsk barnebokforum.

«Barnebokminner – fordi hukommelsen er en uvurderlig kritiker.»

Som barn i en lesende familie var jeg godt vant. Jeg hadde fri tilgang til alle bøkene hjemme, og det gikk gjetord i bygda om familiens ukentlige ekspedisjoner til alle kommunens bibliotekfilialer. Hele verden var min, og den fantes i bøker. Og siden jeg leste alt jeg kom over, er det de underligste ting som har festet seg fra barndommen.

Jeg husker Ole, Dole og Doffen som lærte bort at man ikke skulle stikke gafler i stikkontakter, Pomperipossa med en enorm nese, fryden over intrigen da jeg leste Ti små negerbarn av Christie, at jeg leste den samme siden i filosofihistorien om Kant igjen og igjen fordi jeg skjønte at det var noe viktig, jeg skjønte bare ikke hva. Og jeg husker nærmest i detalj historien om Helen Keller.

Jeg elsket Historien om-bøkene. Jeg elsket at det handlet om ekte mennesker. Det var trygt og godt å lese dem. Man visste hva man fikk. Til jeg leste om døvblinde Helen Keller. Hun var uoppdragen! Til og med Djengis Khan hørte på foreldrene sine og spiste opp maten sin for å bli en god erobrer. Men ikke Helen. Hun grisa med maten, forsynte seg fra andres tallerkener og slo om seg. Og med det ble hun min heltinne.

Som prestedatter og eldst ble jeg skysset rundt på ulike opptredener sammen med søsknene mine. Vi sang for eldre, snakket pent og måtte alltid vente med å forsyne oss til sist, uansett hvor sultne vi var. Helen Keller la derimot ikke bånd på seg. Villskapen og desperasjonen hennes imponerte og skremte meg. Og den fristet også. Kapittelet der hun forsynte seg fra bordet grådig og uhemmet leste jeg igjen og igjen, og dagdrømte om hvordan det ville tatt seg ut om jeg turte å gjøre noe liknende på eldretreffen.

Helen Kellers liv var et eventyr for meg, og det berørte meg sterkt. Ekstra grepet var jeg av at hun lærte seg alt det hun ikke kunne. Hun lærte seg å snakke, å lese blindeskrift, hun lærte seg til og med å spille piano! Hun reiste rundt, stod på en scene og fortalte om livet sitt foran store forsamlinger. Når det nærmet seg slutten i boka, som oppskriftsmessig endte med død og begravelse, utsatte jeg det så lenge som mulig. Hun hadde lært seg så mye annet, hvorfor i all verden skulle hun ikke klare å overliste døden? Men den gang ei, også Helen Keller bukket under til slutt.

Eller gjorde hun egentlig det? Jeg vil våge å hevde at hennes historie lever videre i mange av oss. Personlig var jeg en sjenert, tilbaketrukket jente, godt fornøyd med å leve livet i form av å lese om andres bragder. Helen Keller vekket noe i meg. Hvis hun klarte det, hvorfor skulle ikke jeg? Jeg har ikke lært meg blindeskrift eller å spille piano. Men jeg har lært meg at mine meninger teller. Jeg har lært meg å stå på en scene foran en stor forsamling og snakke. Jeg har lært meg at bøker blir rikere når du har egne erfaringer å sammenligne med. Og jeg har lært meg at jeg ikke trenger å vente til sist med å forsyne meg (men at det kan være høflig å gjøre det).

My Ragnhild Malfang er barnebibliotekar ved Skedsmo bibliotek, tidligere leder av IBBY Norsk barnebokforum og mangeårig foredragsholder med IBBYs turné «Årets bøker». Hun sender stafetten videre til Alf Ramsfjell, en godt over middels engasjert bibliotekar med ansvar for barne- og ungdomsavdelingen ved Ås bibliotek.

«Barnebokminner – fordi hukommelsen er en uvurderlig kritiker.»

I min barndom fikk jeg høre at det fantes bra og dårlig litteratur. Fine eller dårlige bøker. Bøker som skulle stå i hylla og bøker hvis navn man aldri måtte nevne. Tegneserier var bannlyst akkurat som ukeblader. Bøker var viktig og bøker var alminnelig. Bøker dekket flere vegger i leiligheten.

Far tok penger fra matbudsjettet. Mor tok restene og stekte torskerogn flere ganger i uka.( Jeg hater ennå torskerogn og alt dens vesen. Men jeg elsker bøker.)

Bøker var også billige og den vanligste bursdags- og julepresang-gaven du kunne gi. Og få.

Bøkene fantes hjemme og på Kampen skole. Klassebiblioteket sto i låst skap og skapet ble åpna en gang i uka for utlån. Obs: bare en bok om gangen! Vi i klasse 3a gutter ( kjønnsdelte klasser, ja) skrev også egne bøker. Einar og jeg slo oss sammen og fikk valgt inn flere kapitler.

Bladene fantes hos venner i blokka på Ensjø. Og gjemt på loftet på et hemmelig sted i loftsboden. Forbudt og lokkende med Vill Vest, Love og Texas.

Men å balansere på hva jeg trodde var den voksnes gode smak var en prøvelse og et eventyr. Godt å ha i baklomma når jeg nå sensurerer hva ungene i Ås skal få tilgang til i avdelinga si. Men avdelinga blir allikevel deres grunnet ei fuglekasse vi kaller ønskeboksen. Alle forslag fra ungene blir innkjøpt – selv om de tidligere har blitt valgt bort av sensuristen.

Men boka da? Barndomsboka, barndomsminnet? Den skjellsettende, fantastiske og brent-inn-i-minnet-for-bestandig-boka? Kanskje Tusen og en natt-utgaven med de vidunderlige svart-hvite tegningene av rasende dverger med enorm skjeggpryd. Eller Solen var vitne lest høyt hjemme på grøssende kveldstid.

Kurt Wieses illustrasjon i en amerikansk nyutgivelse.

Det må bli Fortellingen om andungen Ping av Marjorie Flack. Den leste og bladde jeg i lenge etter at det var flaut å se i bildebøker. Jeg roa ned cella med de lette fargene i illustrasjonene til Kurt Wiese; lyse, klare og optimistiske blå- og gulfarger. Andungen Ping tilhørte en flokk ender som dro med båt langsetter Yangtse-elva. De ble sluppet ut for å få spist, men siste and tilbake fikk et rapp med kjeppen over ryggen. Ping valgte å være igjen på elvebredden framfor pryl. Og dermed var eventyret i gang. Det jeg reagerte mest på var avstraffelse og frihetsberøvelse i en verden opplyst og avklaret av rene og harmoniske farger. Hvordan overleve slag med kjepp? Hvordan overleve å være innestengt? Og hvorfor gikk ikke hele andeflokken på mannen med kjeppen? Beit og kløyp ham til han mista kjeppen og de kunne leve lykkelig alle sine dager? I grunnen en uforståelig bok. Ennå.

Alf Ramsfjell er ansvarlig for barne- og ungdomsavdlingen ved Ås bibliotek i Akershus. Han sender stafetten videre til sin kollega Amalie Klæbø.

Jeg er sju år, jeg er snart elleve år, jeg er fjorten, og jeg er snart voksen. Det er ferie, vinterferie, påskeferie, sommerferie, og det er annahver helg hele vinteren. Vi er på hytta. Jeg har med meg bøker i sekken, men de har jeg lest ut i løpet av den første kvelden. Det gjør jo ikke noe, for vi har bøker på hytta også, og jeg leser de samme bøkene hver eneste gang vi er der. Barnebøkene, og voksenbøkene. De gamle avisene, og ukebladene. Vestly, Lindgren, Jack London, Ambjørnsen, Turner. Det er slik jeg velger hva jeg skal lese. Enten plukker jeg bare fra hylla, eller så velger jeg bøker utifra hva søsknene mine leser. Søstera mi er fem år eldre enn meg, og hun leser Stekte grønne tomater av Fannie Flagg hver gang vi er der, og siden hun gjør det, vil jeg også det. Det er den første romanen beregna på voksne jeg leser, det gjør meg veldig stolt, og den er nydelig. Denne boka innebærer at en gammel dame forteller deg historien om en liten by ved siden av Alabama, fra begynnelsen av nittenhundretallet frem til boka blir utgitt i 1986. Jeg elsker jo å bli fortalt historier, så den blir en fast tradisjon i feriene.

Syv små australiere av Ethel Turner er annen kjær gjenganger på hyttesofaen. Den handler om en familie i Australia, som består av sju ville unger, som har en mamma som er død, en pappa som er streng militær, og en stemor som bare er tyve år gammel. Alt foregår for kjempelenge siden, den gangen da det bare var gutter som kunne være ville, og pikene skulle være ordentlige og ha papiljotter i håret om natta. Boka er fantastisk. Illustrasjonene er silhuetter av jenter med innsvinga liv og oppsatt hår, og pappaer med uniform og sverd. I og med at silhuettene er sorte, gir de meg rom til å legge helt mine egne mennesker i fortellingen. Boka har en veldig tilstedeværende forfatter, her er det noen som snakker til meg! Romanen begynner med: «Før du setter i gang med å lese denne fortellingen, vil jeg advare deg. Hvis du tror du kommer til å lese om noen supersnille barn, og kanskje ett som er litt uskikkelig, så det er lett å se forskjell på hvem som er snille og hvem som er slemme, bør du heller legge fra deg boka straks, og finne frem en av de riktig bra bøkene som voksne synes at barna har godt av å lese.» Jeg legger aldri boka fra meg, men sitter i sola utafor hytta, og lar forfatteren fortelle meg den samme historien om ungene som bor sammen i den store villaen i Sydney, om Judy som har vært rampete, og som dermed faren sender vekk på kostskole. Men hun kommer tilbake! Hun har gått til fots fra kostskolen til villaen, og det har hun brukt ei uke på, og pådratt seg tuberkulose samtidig. Veldig spennende! Når hun hoster, kommer det blod på lommetørkleet hennes. Alle barna og den unge stemoren drar på landet fordi de skal komme seg etter det. Dette er en av de første bøkene jeg gråter av, for Judy dør der. Hun redder den lille broren sin, og dermed faller et tre over henne, slik at hun brekker ryggen, og jeg gråter like mye hver eneste gang hun sier farvel til oss.

Jeg ligger og leser om natta på hytta, vinduet er oppe, og lyset er på. Pappa sier det er derfor jeg får så mange myggbitt. En kveld leser jeg igjen Stekte grønne tomater.  Det er ei tjukk bok, og en kveld kommer det en mygg og setter på seg på side 257, og jeg slipper boka ned, og når jeg åpner boka igjen er det en blodflekk på både den siden og på siden ved siden av. Og jeg tenker at det er en fin historie, og jeg tenker at det er det jeg får når jeg leser alle bøkene mine, fine historier å samle på.

Boka kan leses i bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket)

Amalie Klæbo er bibliotekar ved Ås bibliotek i Akershus. Hun sender stafetten videre til Vibeke Stokka, bibliotekar ved Porsgrunn bibliotek.

For noen år siden flyttet foreldrene mine fra barndomshjemmet mitt og jeg ble tilkalt for å rydde i gamle bøker og leker. Det tok lenger tid enn jeg forventet.

Jeg er vokst opp i et hjem fullt av bøker, og med et ganske variert innhold. Pappa var på sin side ihuga fantasy/sciene-fictionfan, mens mamma likte bestselgerene. Det var novellesamlinger fra alle verdens hjørner, det var faktabøker om ville stammer i Amazonas og det var alle hovedbøkene fra Bokklubben. Min bror og jeg hadde vår egen lille krok med bokhyller fulle av Donald Duck, Nancy Drew, faktabøker og annet spennende. Der satt vi nesten hver dag etter skolen i hver vår saccosekk med eplebåter i en skål. Før vi bladde i boka ble fingrene sirlig tørket av på buksa, etter mange formaninger om hva klissete pekefingre gjør med sidene. Tilgangen på bøker har som du skjønner vært stor.

Derfor er det litt rart hva som fester seg på et barnesinn. For midt i haugen av bøkene fra barndommen fant jeg bildeboken Bjarne og Stine mister en pingvin. Idet jeg tok den opp veltet en masse følelser, tanker og minner opp i meg. Akkurat som når man hører en sang man ikke har hørt på flere år, og man får klamme minner fra mørke klassefester. Heldigvis var det ikke slike minner som kom med denne, men en slags underlig følelse av å ha kommet hjem, til armkroken til pappa, til svake minner om den blå pingvinen og gjensidig angst med Stine, over å ha mistet det kjæreste man har.

Boken handler om Stine som går tur med Bjarne, altså en voksenperson med navn, som ikke falt meg underlig da jeg var liten. Og hennes kosedyr, pingvinen Simen. På turen mister Stine pingvinen og Bjarne må ut å lete. Han finner pingvinen helt ødelagt, og prøver uten hell leketøysbutikken. Han ender opp med å kjøpe alle kosedyrene i butikken, men Stine er utrøstelig. Til slutt syr Bjarne en ny pingvin etter sirlige forklaringer fra Stine og de feirer med å gi nabobarna alle de andre kosedyrene han har kjøpt.

Nå i voksen alder har jeg lurt litt på hvorfor akkurat denne boka gjorde så dypt inntrykk på meg. Skulle jo gjerne viftet med en flott forfatter, og fortalt hvordan denne spesielle boka formet meg som barn. Men den gang ei. Det er mulig det var bokens vakre, sarte akvarelltegninger, som skilte seg ut blant alle 80-tallsillustrasjonene i de andre barnebøkene mine. De var mer preget av datidens fargevalg som brunt og oransje. Eller var det rett og slett det alltid aktuelle temaet om hvordan det er å miste kosedyret sitt? Jeg blir ofte fortalt en historie om hvordan jeg selv mistet kosedyret mitt langs kaia i Larvik mens vi ventet på danskeferga. Kalle Kanin ble funnet av en snill mann og levert tilbake etter en time. Senere opplevde jeg Redda Joppe død eller levanda på tv, dog ikke like dramatisk, siden han mistet Joppe hver dag. Og i dag er det Karsten og Petra sin leting etter Frøken Kanin som har satt min tre år gamle datter helt ut.

Som bibliotekar vet jeg at det er de hverdagslige problemstillingene som overlever i bokhylla og leses av flere generasjoner – som å miste et kosedyr. Noe som blir bekreftet ved et enkelt søk på «mistet kosedyr» på google. Der får jeg både treff på tåredryppende artikler fra aviser, til Facebooksider du kan etterlyse kosedyr på og faktisk forskning om at kosedyr gjør barnet ditt trygt, selvstendig og sosialt.

Så kanskje det er et høyverdig barndomsminne allikevel!

Boka kan leses hos Nasjonalbiblioteket i bokhylla.no.
Vibeke Stokka er barne- og ungdomsbibliotekar ved Porsgrunn bibliotek. Hun sender stafetten videre til Helene Fagerhus, barne- og ungdomsbibliotekar ved Bærum bibliotek.

«Barnebokminner – fordi hukommelsen er en uvurderlig kritiker.»

Foreldrene mine tok seg alltid tid til å lese for meg om kveldene da jeg var liten, selv etter at jeg lærte å lese på egenhånd. Aller best likte jeg de bøkene pappa mente at alle hadde godt av å lese, sånn som Momo – eller kampen om tiden av Michael Ende. «Dette er en bok å bli klok av,» sa pappa. «Voksne har også mye å lære av denne.»

Jeg husket ikke særlig mye av handlingen, men jeg husker at den ble lest for meg; hvordan pappas stemme lød i skumringen, hvordan resten av huset liksom stilnet og lyttet med, mens jeg ble tatt med inn i en mystisk og magisk verden.

Jeg følte imidlertid ikke at disse minnene var nok da jeg skulle begynne å skrive denne teksten, jeg skal jo gjerne fortelle litt om bokas handling også. Bøkene jeg hadde gledet meg til å lese i påsken, måtte derfor legges til side. Jeg trøstet meg med at jeg kunne lese raskt igjennom Momo for deretter å starte på min planlagte ferielektyre. Men det som startet som skumlesing for å bli ferdig på kortest mulig tid, endte med en dyp og intens lesing som tok hele ferien. For pappa hadde rett; dette er en bok som voksne også kan lære mye av.

Momo er en foreldreløs jente som bor i ruinene av et gammelt amfiteater. Hun beskrives som møkkete og mindre pen, men hennes vesen er vakkert og sinnet rikt. Hun har mange venner som kommer på besøk, for hun har et unikt talent; hun kan lytte til folk på en slik måte at problemene deres løses og bekymringene deres forsvinner. Ofte ender kveldene hos Momo med sorgløse fester hvor alle bidrar med den maten og drikken de kan avse. For selv fattigfolk blir rike når de er sammen med Momo.

Disse gode tidene tar dessverre slutt når de grå herrene dukker opp. Med stresskofferter i hendene og sigarer i munnvikene besøker de folkene i byen og inngår skumle avtaler med dem. Avtalene går ut på å spare tid ved å kutte ned på unyttigheter som å besøke venner eller hjelpe andre. Tiden man sparer blir satt på konto i Tidssparekassen. Folkene de besøker glemmer dem straks, men ideen om å spare tid har plantet seg dypt i deres hjerter. Det er bare én de gråkledde ikke klarer å lure, og det er Momo. Dermed blir hun den eneste som vet om de grå herrene og deres skumle hensikter. Og slik blir hun  også den eneste som kan redde vennene sine – og resten av folkene i byen.

Michael Ende klarer på en fantasifull og filosofisk måte å beskrive og debattere begrepet tiden. Jeg elsket Momo – eller kampen om tiden som barn grunnet det magiske universet og den spennende handlingen – og ikke minst; de heltemodige barna! Og jeg elsker den fortsatt, fordi den treffer meg midt i magen. Boka handler nemlig om hvordan voksne bruker tiden sin og at oppfattelsen av å ha liten tid oppstår i oss selv. Det er derfor svært ironisk at jeg i utgangspunktet følte at jeg ikke hadde tid til å lese den – og desto viktigere at jeg gjorde det!

Helene Fagerhus er barne- og ungdomsbibliotekar ved Bærum bibliotek. Hun sender stafetten videre til bildebokskaper Anna R. Folkestad.

«Hugsar du denne?»
Eg og familien min er på den vante søndagsmiddagen hos foreldra mine. Nett no kjem mor mi hoiande og veiftande med ei bok i neven. (Greitt, muleg eg overdriver litt med hoiinga, men veiftinga, den er det ingen tvil om.)
«Om du ikkje hadde veifta så voldsomt, ville det vore mykje lettare,» seier eg.
Mor mi veiftar litt til, berre for å halde på hemmelegheita litt til.
Men ho veiftar for dårleg, eg har alt sett kva bok det er.
«Det er jo Pablo!» Plutseleg er det som om det fell nokre bitar på plass. Det er som om kroppen min seier sjølvsagt» utan at eg veit kvifor.
«Det er nok her pingvinane dine kjem frå,» seier ho. «Garantert. Me las jo denne boka heile tida, me har jo lese ho sund til og med.»

Eg tek boka. Ja, ho er sund, sider er rivna og den harde baksida manglar heilt. Det er slik ei bok skal verte til slutt, tenkjer eg. Slik ei bok vert når eit born vert glad i ho – eller ikkje likar ei bok i det heile og berre vil øydelegge ho.
Denne er øydelagt med kjærleik.

Eg har til og med skrive namnet mitt i ho då eg var rundt 7 år ser det ut som, berre for å forsikre meg om at det var eg som fekk ho då eg vart vaksen. (Det er eit lite sjørøvartriks som er lurt å ha i ermet. P.S. Funkar ikkje på bibliotekbøker.)

Eg ville sjå om boka var slik eg hugsar. Om illustrasjonane var der. Ja, sjølvsagt var dei der, men eg ville sjå om det som dukkar opp langt baki hovudet var rett. Om dei var like morosame som eg hugsar.

• Pablo som ikkje likar kulde. Som går med vottar, skjerf og hue slik at han ikkje skal fryse. At han ikkje har noko fottøy stussa eg ikkje over då eg var lita, men no lurer eg jo litt. Det vert jo eit ekstremt varmetap når ein går utan sko.
• Pablo med ein omn på ryggen, som sklir bakover og vert hengjande over ei kløft med skia.
• Pablo som går med varmeflasker på beina, men som smeltar isen han går på slik at han søkk ned i det kalde vatnet og vert til ein isklump.
• Pablo som sit i eit badekar som sprutar bortover i ein heidundrandes fart.
• Pablo som har funne seg ein ny varm plass, og som har bygd seg ein strå-iglo.

Ja, dei er der alle saman, og ja, dei er jo morosame. Enkle og reine i streken. Nett som eg hugsar.
Eg skjønar godt at eg likte den.

Men skal eg verkeleg velje denne boka til barnebokminne? Denne som er frå Donald Duck Bokklubb? Eg vil jo aller helst velje ei ekstraordinær bok, ei bok som nesten ingen har høyrt om. Som er skikkeleg original og heilt fantastisk. Skal eg velje ei Walt Disney historie? Men det visste jo ikkje eg då eg var lita. Og denne boka har sett sine spor. Det er det ingen tvil om.

Så eg les boka ein gong til. Etter at den barnslege iveren har gitt seg.

Pablo er ein pingvin som ikkje likar å ha det kaldt. Han likar ikkje å vere ute og fange fisk i det kalde vatnet. Eller gjere noko av det dei andre pingvinane likar. Han passar ikkje inn. Men det verkar ikkje som om det gjer han noko. Han driv på med sitt og er nøgd med det. Ikkje verkar det som om dei andre pingvinane prøver å få han med på noko heller. (Truleg har dei prøvd i mange år og funne ut at det er klin umuleg å få Pablo med seg på noko som helst.) Eg synest likevel at det er litt trist.

Pablo verkar som ein fin pingvin som er litt smartare og som tenkjer på litt meir enn dei andre pingvinane. Dei andre står der med litt sløve auger og berre vinkar til han då han legg ut på ski mot varmare strøk med ein stor tung omn på ryggen. (For å halde på varmen.)
Ingen prøver å overtyde han om å bli, eller vert lei seg for at han drar.
Men då Pablo (som ikkje var så smart likevel) sklir bakover på skia og vert hengjande fast i ei stor iskløft, kjem dei i alle tilfelle å hjelper han heim att. Varmar han opp under ein varm dusj. Slik at Pablo vert klar til dyst igjen.

Neste gong han prøver, er med varmeflasker godt stappa innunder jakka og på beina. Noko som fører til at han smelter og søkk ned i det kalde vatnet. Dette resulterer i at Pablo vert ein isklump.
Pingvinvenene (som eg eigentleg ikkje trudde brydde seg så mykje) kjem og reddar han igjen.
Dei er no kanskje ikkje så verst likevel. Kanskje dei berre veit at Pablo må få fylje draumen sin om å kome seg sydover. Sikkert.

Som i denne historia og mange historier før denne, går det på det tredje forsøket. Denne gongen skjer Pablo rett og slett ut ein båt frå isen som igloen hans står på og peilar seg mot varmen. Etterkvart vert det så varmt at både isflaket og igloen hans smeltar. Det einaste Pablo har att, er eit badekar. Han hoppar oppi det, men snart byrjar det å sprute vatn opp frå sluken! (Dette er då den skumlaste delen av boka.) Snartenkte Pablo tek dusjhovudet og stikk det nedi sluken. Dette gjer at han får ein slags motor. Som igjen gjer at han får god fart framover i badekarbåten. (Eg hugsar at eg la meg dette trikset på minnet, i tilfelle eg skulle koma opp i ein liknande situasjon.)

Til slutt kjem Pablo til ei øy. Her er det så fint at her vil han bu. Å, så glad eg vart då eg var lita. Pablo klarte det han ville. Kome seg til ein varm stad! Hurra!
Men no når eg les, tenkjer eg på at det er ei relativt lita øy og det er ikkje mange venene han har der. Ei skilpadde (som han bruker til bord!) og ein fisk som smiler. Den fisken kjem han snart truleg til å ete, for Pablo har kasta uti eit fiskesnøre. Men Pablo er nøgd, og det er jo det viktigaste.

Eg veit ikkje heilt kva som er moralen: At om ein kjenner at ein ikkje passar inn, så må ein ikkje gi opp å kome seg vekk? Eller – å ikkje gi opp drømmen. Ja, det høyres betre ut.

Etter eg har lese ferdig boka kjenner eg at eg eigentleg ville ha hugsa ho slik som eg gjorde. Då mor mi kom veiftande og ikkje SÅ mykje hoiande med ho. Då eg skjøna kva bok det var. Då eg tenkte at her kjem den beste boka i verda.

At ein legg merke til ulike ting i bøker som barn og vaksen, det er jo ikkje ei ny oppdaging. Men så tenkte eg over det som mor mi hadde sagt. At ho trudde det var her pingvinane mine kom ifrå. Kan denne boka ha vore baki hovudet då eg laga Unni og Gunni? Kan mi glede over pingvinen Pablo ha vore så sterkat det var det dyret eg trudde andre born også ville setja stor pris på? Kan det at Pablo ikkje var som dei andre, ha påverka meg til den første boka mi?
Kan dette ha noko å gjere med kroppen min som sa «sjølvsagt»? At alt eg skriv rotar ned til Pablo?

Nei. Det er å ta litt hard i. For SÅ bra er ikkje denne boka. Verkeleg ikkje. Men ei bok treng ikkje vera SÅ bra for å setja seg fast heller. Berre det er noko som treff. Og det var det for meg. Eg veit ikkje kva det var, og eg veit det ikkje no heller. Men ho har merka meg for livet. Sjølv om det berre er ei heilt vanleg Disney Donald Duck bokklubb-bok.

Så no vil eg kome både veiftande og hoiande å vise ho til deg.

Bildebokskapar Anna R. Folkestad sender stafetten vidare til kollega Roald Kaldestad.

Då eg sette meg ned for å rekna opp mine sterkaste leseopplevingar som barn, dukka Det røde eplet/Morfar er sjørøver av Jan Lööf kjapt opp i tankane. Og ikkje minst Ole Lund Kirkegaard sine sprudlande påhitt i Otto er et nesehorn, Gummi-Tarzan, Hodja frå Pjort etc.  Eg skulle til å setje meg ved pc’en og hylle, men så pikka ein liten mistanke meg på skuldra.

Ein kort biltur seinare var eg heime hos foreldra mine, og far min kunne stadfesta mistanken.  Det var ikkje desse bøkene eg las som barn. Dei kom til dels mykje seinare.  (For eg er ein av dei som heile livet har lese barnebøker, også før eg fekk eigne ungar.)

Så fekk eg heller sjå til å undersøke saka, og i hylla nede på guterommet stod bøkene faktisk endå. Urørte og nedstøva.  Og etter kvart kom alt tilbake til meg. Korleis eg begynte å lesa året før eg begynte på skulen, korleis eg kunne ligge på senga i timevis og bli heilt oppslukt av historiene. I lyset frå nattlampen, mens vinden ruska i skogen der ute.  Det kribla i magen når eg no let hendene å gli over ryggane. Alle GGG-bøkene. Rune Belsvik sine.  Dei fleste av Tormod Haugen sine. Zeppelin for eksempel. Berre synet av denne tittelen fekk det til å gå eit sug gjennom magen.  Og altså, Røvet av vikinger av Torill Thorstad Hauger. Det same suget. Eg tok denne med heim og begynte å lesa for mine eigne ungar same kvelden.

Røvet av vikinger er forteljinga om dei to irske søskena Patric og Sunniva, som ein gong på nihundretalet blir rivne bort frå foreldra, ført over havet og som endar som trælar hos ein jarl i Norge. Eg var spent. Kunne dette fenga min vesle fantasyslukande niåring? Ikkje ein eldsprutande drage i sikte. Ikkje ein trylleformular eller magisk ring.  Og ikkje minst: Kunne det fenga meg som blasert førtiåring?

Eg er glad og letta over å kunne slå fast at både eg og ungane blei sogne inn i forteljinga. Boka er godt og truverdig skriven. Ein kan kjenne luktene, sjå fargane, kjenne stoffet i kleda. Ein trur på karakterane. Det er humor, spenning og tragedie. Det er vennskap, gryande forelsking, vald og djup avmakt. Men mest spanande av alt er det at dette kunne ha gått føre seg rett nedi stranda her. Det er eit levande bilde av vår fjerne historie.

(Mindre truverdig blei det heller ikkje då eg googla forfattaren og fann ut at ho mellom 1970 og 1975 jobba ved Oldsaksamlinga ved Historisk Museum i Oslo, og blant anna arrangerte utstillingar om vikingtida. )

Les denne!

Røvet av vikinger står å lese hos bokhylla.no.

Roald Kaldestad er barnebokforfattar, låtskrivar og gitarist. Han sender stafetten vidare til musikar Odd Nordstoga.

Då eg var liten, veit eg at me vart lest mykje for. Det gjekk liksom mange år oppi skulen, synest eg hugse, før det kom noko frå kateteret som eg ikkje hadde høyrt før. Sjølv, som lesar, var eg ikkje noko særleg tess. Eg syns det var tungt, og kunne ikkje på noko vis måle seg med mors eller fars høgtlesing. Eg hadde også ei mormor som var ein briljant eventyrforteljar. Eg minnest den fyrste boka eg greidde å trø meg gjennom på eiga hand. Det var Davy Crockett frå skulebiblioteket. Men dei største litteraturopplevingane var definitivt via høgtlesing, som eg var veldig glad i.

Dei bøkene eg hugsar best var slike som Sajo og beverungane, Onkel Toms hytte og Frendelaus. Eg kan ikkje referere særleg mykje av nokon av dei her no. Men eg hugsar godt den intense klumpen i halsen då Onkel Tom vart selt og ført av garde. Og verknaden i denne scena vart nok ikkje mindre av at mor mi knapt greidde å lesa grunna at ho blei så rørt.

I det heile var det ein raud tråd, i alle fall gjennom det mor las for oss, av omsut for minoritetar og naturfolk. Ho hadde nok ein klar tanke om å formidle nokre verdiar til meg og syskena mine. Mor har jo alltid hatt eit romantisk forhold til urfolk og minoritetar. Men gjennom historia om Onkel Toms hytte får du også som barn med deg litt om menneskeverd. Og i historia om Indianarane i Amerika får du jo med deg ein del om menneskets plass i naturen. Det blir ikkje mindre viktig om det er romantisk framstilt. Desse alvorlege og store temaa nådde i alle fall fram til meg og sette solide spor. Kanskje var det på 70-talet ei tid for dette. Dette alvoret.

I dag har barna mine eit underhaldningsmaskineri av ein heilt annan verden parat, retta mot seg til alle døgnets tider, via ein skjerm som alltid er i nærleiken. Og eg tenker: Kor er Onkel Tom for dei? Kva er dei svartes og indianeranes blodige veg opp gjennom dei siste hundre åra for dei? Og når dei om nokre år ser ein film på sin storskjerm i sitt eige kinolokale i kjellaren, og det dukkar opp ein bisonflokk på lerretet. Vil dei få ein klump i halsen og tenke at var det ikkje for den fæle kvite manns framferd ville det vore tusen gonger fleire? Eg veit ikkje, men håpar det.

Boka kan ein lese på nett hos Nasjonalbiblioteket i bokhylla.no.

Odd Nordstoga er musikar og spela rolla som lege i TV-serien Vaffelhjarte. Han sender stafetten vidare til Vera Micaelsen i Norsk kulturråd.

Men hvis jeg absolutt må velge, så må det bli noe av Thore Hansen. Mannen bak illustrasjonene til Ruffen. Jeg var fullstendig bergtatt av tegningene hans, og fant fram til bøkene hans fordi jeg fulgte krusedullene fra bøkene til Bing og Bringsværd som ledet meg rett til en tynn liten flis av en bok. Lyset fra heksas hus.  Jeg tror jeg leste den stående i biblioteket, rett ut fra hylla.

Alle bøkene til Thore Hansen er fulle av lengsel, eventyr og en slags hverdagslig mystikk. Han klarer å skape en virkelighet som på naturlig vis har plass til skipbrudne utenomjordiske vesener, motorveier som blir til elver og en bensinstasjon som fylles opp med gyngende besteforeldre.  Det er små eventyrlige fortellinger som traff meg rett i min egen romantiske lengsel etter noe mer.

Det flytter inn en heks i gata til Thomas, Willy og Vera (!). Og ikke lenge etter begynner det å skje merkelige ting. Det kommer ikke regninger lenger, og Paulsen som aldri har fått en fisk i hele sitt liv får plutselig fiskelykke. Hver kveld sitter Thomas i vinduet sitt og ser hvordan det lyser ut av vinduet i heksas hus, og en ettermiddag blir Thomas, Willy og Vera invitert inn av heksa. Hun forteller at de første skapningene på jorda var Bhenonere. Bheonerne er alle de fantastiske skapningene som vanligvis befolker eventyr og historier, men egentlig var de altså de første skapningene på jorda. En kveld etter at heksa har forsvunnet sniker de tre vennene seg inn i huset hennes. Heksa er borte, men under loftstrappa siver det ut sollys. Thomas, Willy og Vera går inn under trappa og befinner seg plutselig ute i et stort og fremmed landskap. Der møter de heksa som tar dem med til det store Bheonerriket som viser seg å være et gigantisk tre. I treet lever Bhenonerne, og Thomas kjenner at han har kommet hjem. Dessverre for Thomas kan de ikke bli der, heksa følger dem tilbake, og forteller Thomas at han for alltid kommer til å lengte til Bheonerriket. Det gjør han også. Resten av livet stirrer han ut i mørket, og håper at han en dag igjen skal få se lyset fra heksas hus.

Jeg husker at jeg identifiserte meg voldsomt med Thomas, og i mange år var jeg ekstra oppmerksom på kriker og kroker. Da jeg satte meg ned for å skrive dette, kom jeg plutselig på at det treet jeg alltid skribler i notisblokka på langtekkelige møter er Bheonertreet. Dessuten har jeg aldri sluttet å lete etter portaler. Det er bare noe jeg sier for at ingen skal tro jeg er helt pling i bollen.

Boka fins tilgjengelig hos Nasjonalbiblioteket i bokhylla.no.

Vera Micaelsen er faglig leder for Den kulturelle skolesekken og avgangsstudent ved Norsk Barnebokinstitutts forfatterutdanning. Hun sender stafetten videre til animatør og bildebokskaper Elin Grimstad.