Da Per var ku kom fyrst ut i 1946, med enkle strek-illustrasjonar utan farge. 1976 kom utgåva som vi kjenner best i dag, den er i typisk naivistisk strek og lette, friske fargar. Originalutgåva har nettopp kome ut på ny i ei samla jubileumsutgåve.

Historia er kort fortalt slik: Per har vore på landet heile sommarferien, på ein gard. Natta før han skal reise, drøymer han at han vert forvandla til ei ku. Han jagast ut av huset og inn i fjøset. Dagen etter, då Per nektar å gå på beite, blir han piska av den slemme, lange Theodor.

Per stangar Theodor, og dreg ned til togstasjonen. Det er jo i dag han skal reise heim til byen!
«Det blir godt å komme heim til Mor og Far», tenkjer Per. Men Per får ikkje reise i vanleg togvogn. Han må reise i ku-vogn, det ristar og Per kan knapt stå på beina. Heldigvis er det håp, snart er han heime og trygg, tenkjer han. Men når han kjem til byen blir det ikkje så lett. Han blir nekta ombord på trikken, konduktøren dreg han i halen for å stoppe han! Og ingen forstår kva han seier. Ku Per må i staden traske heile vegen heim, gate opp og gate ned. Han ser kameratane leike. «Mø» seier Per («så hyggelig han kunne»), men kameratane og katten spring og gøymer seg, dei har vel aldri sett ei ku før. Når han endeleg er heime der han bur, bankar Ku Per på døra med dei klossete hovane sine, og mor opnar.  Dette er omslag-illustrasjonen, og klimaks i boka. Mor ser på kua med forskrekka O-munn.  Den smilande Ku Per, ser lukkeleg opp på mor, klar til å legge «begge forlabbene om halsen på henne». Det er rett og slett hjarteskjerande.

Ku Per tek til tårene, då ikkje ein gong foreldra kjenner han att, og vil jage han bort. Men heldigvis forbarmar foreldra seg over den stakkars kua, dei slepp ho inn og gir ho mat. Og ho får til og med sove i Per si seng, han er jo på landet med onkel og tante.

Det ender heldigvis godt, Per vaknar opp som Per igjen, i senga til onkel og tante, og det var berre ein draum.

Da Per var ku av Thorbjørn Egner og Til Eventyrland av Elsa Bescow er to bøker eg elska då eg var born. Ikkje to bøker som ein treng å samanlikne, men Da Per var ku har òg element av eventyret i seg; det å bli forvandla til ei anna form.

Ein viktig del av formskifte i eventyr, er om det er frivillig eller ikkje. Om metamorfosen er noko som blir tvinga på ein, som til dømes å bli forvandla til ein stein, kan det føre til at ein blir innesperra, tilbakehalden. Medan andre forvandlingar kan løyse problem, ein finn rømingsvegar og ein kan handle på ein måte som før ikkje var mogleg.

Det at Per blir ku, er vanskelig å døme som noko positivt eller negativt. Det var rett nok berre ein draum, men historia er dramatisk nok. (Eg kan ikkje hugse om eg som born fann trøyst i at det berre var ein draum, eller om eg i det heile tatt brydde meg. Historia leste eg igjen og igjen, uansett.) Om Per frivillig blir ku eller om dette er noko som blir tvinga på han, er usikkert.  Per synest sant nok at det er sørgjeleg at sommarferien er over, og han må tilbake til byen. Det kan ligge underlagt i handlinga at Per koser seg slik på landet at han på ein måte ynskjer at han kan bli ku, for kyrne bur på garden året rundt. Så konklusjonen må vere at det å bli forvandla til ku var litt hell i uhell for Per. Han var i sitt unge, naive sinn ikkje klar over kor vanskeleg det var å vere ei ku!

Sjølv om Per blir ku, fungerer hjernen til Per framleis som hos ein vanleg gut. Han har ikkje fått forstanden til ei ku, og bra er vel det. Då hadde historia blitt noko annleis. Men å kommunisere med ord, klarar han ikkje:

“Isj! Hva skal den ekle kuen her”, sa en dame som stod der og som var så veldig fin.
“Mø!” sa Per og mere sa han ikke.”

Når det er sagt: Å seie «Mø!» til svar er ikkje alltid så dumt. Eit dumt spørsmål står seg tent til eit dumt svar, var det nokon som sa, eg hugsar ikkje kven, men sant er det.

Kvifor eg likte Da Per var ku så godt som born, har eg ikkje reflekter over, før no. At kyr var så kjent og nært for meg, kan ha noko med saken å gjere. I familien min er ku- relaterte ordspel ein del av daglegtalen. Om nokon er veldig påståeleg og seier «at eg trur ditt og eg trur datt», kan ein svare tørt til motspel: «Jaja, kyra mæ trudde».

Spør kva klokka er, då kan svaret likegodt vere «ti over ei ku-rau» som ti over tre. Og på 17-mai kan vi rope «17 mai, Petter og Lai, gjekk med ku-skit næri lommine». Kanskje kjem det av at kyr beita rett utfor husdørene på øya Giske då eg vaks opp.

Om våren stinkar heile øya ku-skit, då er det tid for den årlege gjødsel-sprøytinga. Lukta av kuskit er eit sikkert vårteikn på Giske. Ein må og passe seg for å ikkje trakke ei ku-rue når ein går tur på markane. Kyr er derfor til stades i undermedvitet sjølv når ein ikkje ser dei. Eg har vekse opp med besteforeldre med gard og fjøsdrift, å stå i silo var vanleg sommarjobb. Kyr har vore ein del av det daglege, samstundes som det er noko bondsk og pinleg over dette med ku og ku-skitlukt.

Eg trur eg likte det absurde i det at ein gut som heiter Per kan bli ei ku. Eg har alltid elska dei enkle, herlege naivistiske karakterane og smilande dyra til Egner. Eg synes boka var morosam, men også dramatisk. Det røyrde meg at Per ikkje kunne kommunisere anna enn eit «mø», sjølv om tankane var noko anna. Eg kjente medkjensle i det at han var så aleine om å vite at han var blitt forvandla til ku. At han var klosset og stor, og ikkje tilpass i byen. Det ligg vel eit underliggjande tema der. Det å kjenne seg heime i seg sjølv. Samt frykta ein kan ha for ikkje å passe inn, å ikkje bli forstått eller sett for den ein eigentleg er. Dette er vel noko alle menneske har kjent på, ku eller ikkje ku.

(Foto: Ingeborg Refsnes)

Elin Grimstad lager animasjonsfilm og står bak bildeboka Månen som ville lyse som ei sol. Hun sender stafetten videre til regissør og dramatiker Anne Mali Sæther.

Denne boka var min mors fantasibibel.
Barna i Jungelen gjorde henne nesten kavete av lykke.
Hun ble litt vill. Og det var deilig.
Opprømt og varm i kinnene leste hun boka for oss.
Denne boka som var så deilig surrealistisk, så morsom og farlig, så overraskende og frekk med sine uvanlige og vakre tegninger.

Og når det var regnvær og vi fire ungene kjedet oss hjemme, så kunne mor si:
«Så bra dere kjeder dere! Det er gull for fantasien,
for da må dere bare finne på noe helt selv, ut ifra ingenting. Et eller annet!»
Vi kunne se på henne med olmt blikk: Hvorfor var det så bra å ha det så kjedelig?

Hun besvarte de olme blikkene med å si:
«Gjør som Barna i Jungelen!
Bruk fantasien!
Vær barnslige, så kommer dere ut av kjedsomheten!»

For Barna i jungelen viste en vei inn til fantasiens uendelige muligheter.
Hvor spennende alt kan bli, hvis man begir seg innover
…til denne kraftfulle fantasien,
der ingen er sjefen, men hvor alt kan skje.

Historien i boka vet jeg ikke om jeg helt klarer å gjengi.
Jeg husker situasjoner og bilder, stemninger og farger.

Jeg husker at barna Anna, Olle og Fia bodde sammen med
det barnslige, kreative og rampete Ture Trollet i et skap. Tror jeg.
De kjeder seg veldig og ber Ture Trollet om å finne på noe.
Han begynner å tegne en tiger og de bestemmer seg for å dra til India.
Barna tegner med, nå kan mye skje…

Så er det noe med hvit maling som fjerner alt, tror jeg,
og svart maling som får det til å bli natt.

Og i nattens mørke kommer tigerens øyne fram.
Alt blir stille og gyselig spennende.
Jeg er seks år og hører det pruste og pese i tigerens nesebor…

Så tegner de – gudskjelov – en grønn, vakker jungel inn i natten.
Dyr kommer, bæres inn som pappfigurer, fargelegges og får liv…

Jeg hører jungellydene av tiger og papegøye, av giraffer og murmeldyr.
Det hele er så sanselig og frekt, så livsbejaende, pirrende og farlig…

Tærne krøller seg.

Jungelen vokser og tigeren blir livsfarlig. Nå blir det altfor spennende.
Nesten ikke til å bære.

Tror det er Ture Trollet som redder situasjonen ved å bikke en blå malingsboks.
Kanskje var det et uhell?
Et uhell som blir selve redningen.

Vi kan puste ut nå.
Den livsfarlige tigeren er på den andre siden av den blå elven.

Å nei!
Den ubetenksomme og kreative Ture hopper over elven
med en kost over skulderen,
brunmaling blir dratt over elven
og blir til en tømmerstokk!

Nå er det bare å takke for alt,
for nå er alt er slutt.

Nå som den livsfarlige tigeren lusker over den skjebnesvangre tømmerstokken
og fritt kan fange sitt bytte:

(ill: www.ulflofgren.nu)

Det er ikke til å bære.
Verre kan det ikke bli!

Ture Trollet og de tre barna er i livsfare.
De skjelver som aspeløv.

I siste sekund finner Ture Trollet på noe genialt,
(eller var det et uhell igjen?)

Han maler vannrette striper over tigerens loddrette.
Nå er tigeren rutete og dermed ufarlig!

Tigeren legger sin rutete hale mellom bena
og vi ser at den aldri vil gå til et rutete angrep.

(Foto: Randi Elmenhorst)

Vi puster lettet ut.
Kaster Ture hvit maling over jungelen, kanskje?
Slik at alt forsvinner og de er tilbake i et hvitt barnerom igjen?
Eller klipper de ut dyrene av jungelen og bærer dem ut som pappfigurer?
Slutten står ikke klart for meg.

Denne boka skapte en frodig arena for fantasifullt, humoristisk og gysende
samvær mellom store og små i min familie. Den har gitt meg tiltro til fantasien.

Anne Mali Sæther er dramatiker og regissør og styreleder for Assitej Norge, en organsiasjon som fremmer scenekunst for barn. Hun sender stafetten videre til Nils Petter Mørland, teatersjef og kunstnerisk leder for Det andre teateret.

Jeg har ganske uklare minner av hvilken plass bøker hadde i mitt liv som barn. Ærlig talt å husker jeg bare en liten håndfull bøker fra barndommen i det hele tatt. Jeg er usikker på når og hvor de ble lest, og hvor ofte det skjedde. Men, jeg liker å tro at de beste historiene vi opplever, aldri stopper å fortelle seg selv. Uansett når i livet det skjer. At de vandrer hvileløst omkring inne i hodene våre, og fra tid til annen dunker bort i andre minner og følelser som ligger stuet bort der. Og da dukker fortellingen igjen opp i bevisstheten, farget av nye og andre fortellinger. Denne boka roter mer rundt i hodet mitt enn noen annen bok jeg har lest både som barn og voksen.

Jørgen Moes vei nr.13 av Tor Åge Bringsværd er historien om huset som blir fraflyttet og trues med riving for bygging av en parkeringsplass. Etter en innstendig og lidenskapelig kamp mot gravemaskiner og rivningsarbeidere, blir det endelig reddet av en flokk fugler og omplassert inn i skogen. Illustrasjonene var av Thore Hansen (som i Ruffen-bøkene) og jeg husker jeg opplevde dem som litt drømmeaktige og hemmelighetsfulle. Det var både uvirkelig og virkelig på en gang.

Historien er voldsomt trist og jeg husker hvordan den absolutte ensomheten gjorde inntrykk. Selv om slutten var lykkelig, føltes også det ensomt. Selv når han hadde alle fugle-vennene sine der ute i skogen. Når jeg leser historien igjen nå, ser jeg selvsagt at det er mange ting jeg har glemt. Men det uendelige triste øyeblikket når huset er helt alene etter at kampen så og si er tapt, er hamret inn. Uten beboere, uten fugle-venner og uten håp. Eller faktisk; jeg tror det er øyeblikket før – når han bruker sine siste triks mot gravemaskinene og de drar – da forstod jeg samtidig  at Jørgen Moes vei nr.13 ville tape til slutt. Jeg skal være forsiktig med å si hva jeg forstod av den alvorlige og eksistensielle tapsfølelsen. Men det var noe gjenkjennelig i tristessen som nesten føltes trygt. Jeg var nok en lykkelig liten gutt, men idéen om at alt plutselig blir tapt og meningen med den man er forsvinner, åpnet en side ved livet som gjorde alt annerledes. Ikke skummelt, mer opprørende og konsoliderende på samme tid. Jeg ville muligens sett det før eller siden uansett. Og jeg er slettes ikke sikker på hvor mye av denne erkjennelsen jeg gjorde der og da, og hvor mye som skjedde etterhvert som historien ble med meg som eldre og eldre gutt. Jeg leste den om igjen og om igjen. Og når den hvite hesten fra drømmene til Jørgen Moes vei nr.13 dukker opp i skogen til slutt, visste jeg liksom at selv om det hadde gått bra, var alt forandret. Og ikke bare for Jørgen Moes vei nr.13.

Hvorfor er det en så trist fortelling jeg husker best fra min barndom? Det er et dypt alvor i boka som jeg tror barn lengter etter. I alle fall gjorde jeg det. Møtet med våre egne livsbetingelser kan endre oss for alltid. Og er møtet like godt som det med Jørgen Moes vei nr.13, fortsetter vi muligens å endre oss til siste slutt. Jeg satser på det i alle fall. For Jørgen Moes vei nr.13 gjør fortsatt en jobb med meg.

Fortellingen fins i samleutgaven En gang til! som står å lese elektronisk i bokhylla.no hos Nasjonalbiblioteket.

Nils Petter Mørland er teatersjef og kunstnerisk leder for Det andre teatret. Han sender stafetten videre til Jon Refsdal Moe, teatersjef på Black Box Teater i Oslo.

Det startet med at han spiste en plommestein som begynte å vokse inni magen hans og som etter hvert tøt ut gjennom munnen på ham, små grønne skudd som slynget seg rundt ørene hans, kveilet seg rundt møblene i stua og etterhvert ut av vinduene på huset der han bodde. Det rare er at han ikke var redd i det hele tatt, han satt bare og syntes det var helt ok etter hvert som plommejungelen vokste ut av ham. Jeg tror han lo litt, han smilte i hvert fall forundret, han så opp på foreldrene sine som smilte kjærlig tilbake, det var ikke noe vold involvert, ikke noe frykt, det var veldig harmonisk.

Jeg husker at plomma han spiste var blå, men det var ingen plommer på treet som vokste ut av ham, det var bare masse grønne blader. Og han ble sittende inne på kjøkkenet mens plommetreet vokste ut av munnen på ham. Han slo ikke rot, men han kunne ikke bevege seg heller, kvistene og grenene hadde allerede satt seg fast overalt og så vidt jeg husker syntes han det var helt greit. Hvordan det gikk til slutt husker jeg ikke, jeg regner med at noen kom med en hagesaks og redda ham ut derfra.

Da jeg skulle skrive dette søkte jeg på nettet etter plommetreet og barnebok og fant ut at den var skrevet av Hans Sande og utgitt på Gyldendal i 1984. På første side sitter det en gutt og spiser blå plommer. Og på neste side begynner det å vokse grønne skudd ut av munnen hans. Men jeg kjenner ikke igjen bildene, jeg husker helt andre farger. Og så er det dette med årstallet – i 1984 var jeg 10 år og sannsynligvis ute og syklet – boka jeg husker, leste jeg da jeg var fire.

Så kanskje Hans Sande har rappa konseptet fra en annen og eldre barnebok, som jeg av en eller annen grunn hadde liggende som fireåring.  Jeg husker til og med hvor den lå – i bokhylla ved siden av tv-en i et hus jeg hadde flyttet fra i 1984. Eller kanskje jeg  har kommet over  boka hans senere, kanskje på en sommerdag da jeg kjedet meg ute på en terrasse, bladd igjennom den ganske kjapt og uten å vite det begynt å fabrikkere en annen bok, den boka jeg husker så godt.

Jeg tror til og med nå at jeg husker at gutten fikk plomma i munnen sin.  At moren hans ga han plomma. Ja – boka het Plommen i munnen. Jeg husker det nå.

Og best som jeg satt her og tenkte at jeg skrev et klokt lite essay om erindringens troløshet og  fantasiens retroaktive kraft  eller noe, så dukket den opp. Plommen i munnen av Ivor Cutler, gjendiktet av André Bjerke. Illustrert av Helen Oxenbury. Originaltittel: Meal One. Utgitt på norsk i 1973. Jeg er home free her.

Men det er et problem. Plommetreet vokser ikke ut av guttens munn. Han bare våkner opp om morgenen med en plomme i munnen, spiser plomma og begraver steinen under gulvplankene sammen med moren sin. Så begynner treet å vokse derfra og det blir bare kaos, og gutten og moren hans holder på å le seg i hjel. Det er en veldig vakker bok.

William Carlos Williams skrev også om plommer. Om plommene i kjøleskapet som noen har spist opp fordi de var så søte og deilige og kalde.  En sommerdag for ca. 20 år siden skulle engelskklassen min finne ut hvem denne noen var – hvem det er som spiste opp plommene, og hvem som hadde lagt dem i kjøleskapet først.  ”Jeg tror de er mor og sønn” hvisket kjæresten min, og jeg smilte litt sjenert for å unnskylde at jeg var så klok.

Men faen heller, det er klart de kan ha vært mor og sønn. De kan ha vært gutten og moren fra Plommen i munnen. Moren som legger plommer i munnen til gutten når han sover, og gutten som står opp midt på natta og spiser opp alle plommene som hun har lagt i kjøleskapet, og så planter de alle steinene under senga morgenen etter. Uansett – verken moren eller gutten ble til trær. Noe må jeg ha funnet opp allikevel.  Jeg har nok rota det til litt.

Utenfor den terrassen jeg snakket om, der jeg kanskje en gang satt og kjedet meg og leste, vokste det forresten et lite plommetre. Det var broren min sitt tre. Gule plommer.  Selv hadde jeg en solbærbusk. Og noen ganger tenkte jeg at jeg hadde en bestefarklokke inni meg. Men den har strengt tatt ingenting med dette her å gjøre.

Plommen i munnen av Ivor Cutler og Helen Oxenbury kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket. Det kan også Plommetreet av Hans Sande og Olav Hagen.

Jon Refsdal Moe er teatersjef ved Black Box Teater i Oslo. Han sender stafetten videre til Torstein Johnsrud, konservator og avdelingsleder ved Gamvik museum.

Støvete boklukt, plastpalmer og hyller på hyller med bøker, blader, puslespill, brettspill. Strenge bibliotekarer (eldre kvinnfolk hele gjengen) holdt lydnivået nede. Noen år senere, rett før nedleggelsen, lærte jeg å sette pris på det, da jeg oppsøkte biblioteket en gang i blant for å synke ned i Villmarksliv. Men dette med barnebøker var altså tidligere, da vi sykla ned Kitter’n sammen med mor på jakt etter god lektyre og en pin-up eller en lollipop hvis det var godt vær.

Mye ble lest én gang og glemt. Lille To-Ben og hesten hans (søtt for de minste), Tor og Midgardsormen (med de fete tegningene) ble det ikke. Men skal jeg velge en bok i farta, må det bli den om Gummi-Tarzan, som egentlig heter Ivan Olsen. Han har en far som vil ha en sønn som er stor og sterk og edel som jungelens konge, en som kan svinge seg fra gren til gren og som kan gi andre juling. Ivan kan ikke det, og han faller bare ned og blør neseblod når faren dytter ham opp i pæretreet. Herr Olsen utbryter i affekt: «..du er en… en…en…Gummi-Tarzan!»  I det samme går et par av de store gutta forbi ute på gata. De spisser ører, de gliser godt.

Gummi-Tarzan blir altså plaget, ikke bare av faren sin, men også av de store gutta og av gymlæreren. Så møter han ei heks og tar henne på alvor (som Askeladden har lært oss at vi alltid skal). Resultatet blir Ivans drømmedag, med blant annet full runde buksevann på de store gutta, gymlæreren gråtende innestengt på do og en far som må sitte i et tre selv, helt til han faller ned og blør neseblod. Ivan er en godmodig men ubønnhørlig hevner.

Det går noen år, man får barn, og man ser hvor mottakelige de er for uttrykkene på skjerm som de eksponeres for fra dag én, og tenker: sånn var det ikke på min tid, det var kanskje bare en kanal da, på TV, og det som gikk der var kvalitetssikret og/eller så ræva at man skjønte at her var det bare å skru av å finne en god bok. Var det bedre? Vet ikke helt sikkert, men jeg tror det, så jeg skrur av, og vi tar en tur til biblioteket. I steinrøysa ved Barentshavet der vi bor nå, minner dette ikke så lite om barndomsfilialen i Oslo, kanskje litt større utvalg, helt sikkert betydelig mindre åpningstid. Og etter å ha pløyd Lund –Kierkegaard-katalogen med 5-åringen, står det klart for oss begge: Gummi-Tarzan er i en klasse for seg. Tydelig plott (en svakhet ved enkelte av de andre bøkene til Lund-Kirkegaard), karakterer med personlighet, og språk og illustrasjoner til å le av. Da er det gøy å lese.
Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket i bokhylla.no.
Thorstein Johnsrud er konservator og leder ved Gamvik museum.

Da jeg vokste opp hadde jeg et bittelite kott inne på rommet mitt. Det var fylt til randen av puter, Donald-blader, av og til godteri (som aldri varte lenge) og så selvfølgelig flere stabler med mine favorittbøker. Der inne kunne jeg gjemme meg bort, og drømme meg inn i alle de fantastiske bøkenes verdener. En av  bokseriene som ble lest i filler var Den vesle vampyren av Angela Sommer-Bodenburg.

Vampyrer har alltid fascinert meg, og det er ikke utenkelig at denne serien var med på å utløse denne interessen. Siden har jeg sett utallige framstillinger av vampyrer i bøker og filmer. I dag kan det være nærliggende å tenke på den kyske Twilight-vampyren, eller de mer offentlige bloddrikkerne fra True Blood-serien. Dracula, den største av dem alle, så jeg på film lenge før jeg leste boka. Fra filmen husker jeg først og fremst den anemiske Winona Ryder som Mina, og hennes forlovede Jonathan Harker, spilt av en skjelven Keanu Reeves. Da jeg leste boka av Bram Stoker mange år senere, måtte jeg spørre meg selv hvor Francis Ford Coppola fikk all seksualiseringen fra, for boka er noe av det mest kyske jeg kan huske å ha lest.

I serien Den vesle vampyren er vampyrer stort sett snille, til tider klønete, og mest av alt veldig, veldig mennesklige.  Serien er akkurat slik jeg minnes at bøker skulle være da jeg var åtte-ni år og slukte bokstabler inn i kottet mitt: Koselige, spennende, morsomme og lettleste.

I den første boka Den vesle vampyren møter vi den helt vanlige gutten Anton, og hans beste venn vampyren Rydiger von Schlotterstein. Bare navnet i seg selv er ganske eksotisk. Rydiger ramler tilfeldig inn gjennom vinduet til Anton en kveld han er alene hjemme, og førsteinntrykket er at han var verre enn både King Kong, Frankenstein og Dracula. Dette går seg fort til, og de finner tonen når de finner ut at de begge er mørkredde. De utvikler et litt uventet, og til tider ganske skeivt, men også overraskende fint vennskap.

Vi blir kjent med hele Rydigers mer eller mindre sjarmerende familie; den blodtørstige tante Dorothea, den vampyrpubertale storebroren med det beskrivende navnet Lumpi, og lillesøsteren Anna som legger sin elsk på Anton. Rydiger selv er en ganske humørsyk, selvopptatt og urimelig fyr, men som jeg allikevel mener at jeg likte etterhvert. Typisk tøffing med myk innside.

Vampyrene i Sommer-Bodenburgs univers avviker ikke mye fra standarden, kanskje med unntak av at de er så koselige, og at de har et ganske trivelig familiehjem der nede i graven von Schlotterstein. De liker ikke hvitløk, tåler ikke sollys og de sover i kister om dagen.

Jeg husker bøkene som varme og fine, med akkurat passelig mye spenning rundt disse egentlig ikke så veldig skumle vampyrene. Og så har jeg spart det beste helt til slutt: Når Anton tar på seg Rydigers reservekappe kan han fly. Det er vel det ultimate drømmescenarioet for de fleste barn. For å være ærlig: Jeg drømmer fortsatt om å kunne fly.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket i bokhylla.no.

Vi utvider med dette barnebokminnestafetten, og Nina Aalstad gir stafettpinnen videre til to personer: Ingvild Bræin, redaktør for Periskop; den nye tverrfaglige plattformen som skal dekke kritikk av kunst og kultur for barn og unge, og Liv Gulbrandsen, leder i Leser søker bok.

 Knurre og Murre vil lage alle fargene som fins i hele verden, men blant alle malingsspannene de har, mangler de favorittfargen: grønn. De prøver å blande rødt og hvitt, men det blir bare rosa. Så maler de en gris, og andre rosa ting. De blander rødt og gult, men det blir oransje. De maler en sol, en veps og andre oransje ting. Så blander de gult og blått – og det blir grønt! Et mirakel. Nå kan de male alt det vakre grønne de vet om, som sjøvann og papegøyer.

Deretter følger en drømmesekvens; katter må jo også sove. Sett fra et voksent perspektiv virker drømmesynene deres som en slags syretripp, der nymalte påskeegg danser i Måneskinnsland, en grå mus spiller fiolin, og en hund og en katt danser på himmelen. Når de våkner, blir de så ivrige at de velter alle bøttene, malingen renner sammen til en psykedelisk fargesmørje – og da har de klart det: Laget alle farger i verden.

Dette er første gang jeg har prøvd meg på et sammendrag av handlingen. Jeg har aldri tenkt på den. Det var bildene som var viktig – hver eneste side kunne jeg dvele ved i evigheter. Den grønne elva hvor kattene fanger fisk, den brune beveren som gnager på en brun pinne, det hvite drømmetreet med hvite roser på. Jeg var rundt fire år da noen må ha lagt denne boka på nattbordet mitt, og bildene gjorde inntrykk på en måte man aldri lenger opplever som voksen – med tilgang på et eget, dyptloddende univers, som er og blir ordløst. Også tekstene, da jeg kunne begynne å lese dem, har satt seg fast i meg som noe annet enn ord, merker jeg når jeg leser boka om igien. De fremtrer som stemning, klang, rytme – eller skal vi si farger?

Jeg gruet meg, som før, til å bla om til den skrekkelige siden. Den med fabrikken. Fargen lilla er representert ved noen fabrikkbygninger som kaster skygge, og det er skyggen som er lilla. Den er fem ganger så stor som husene, brer seg nedover siden, og kan altså skremme fanden på flatmark. Jeg kan se på den nå og si: Hva er skummelt med den? Men den VAR skummel. Så enkelt.

Selv om jeg grudde meg for å bla, bladde jeg alltid, og slik sett kan man si at det lå en lærdom i selve handlingen å komme seg gjennom boka: Jeg lærte å kaste meg ut i de mest lilla ting, og stole på at det ville bli mer grønt etter hvert. Bak skyene er himmelen alltid grønn, som kjent.

Jeg må ha lært noe annet også, for jeg pleide å tegne i alle bøkene mine. Kruseduller, for det meste. Navnet mitt. Bokstaver jeg hadde lært. Men ikke i denne. Den er helt fri for egne kunstverk. Kanskje jeg syntes det var nok maling fra før? Eller kanskje jeg rett og slett ville ta vare på denne boka?

I dag kan jeg dessuten ofre utgivelsestidspunktet en tanke, 1949, og lure på om ”Malerkattene” har i seg et gjenoppbyggelseselement, etter krigen. Være konstruktiv, skape, sette farge på tilværelsen?

Dette er kanskje ikke den mest utfordrende barneboka som har eksistert i manns minne. Men det er den som alltid lå øverst i bunken hos lille meg, og som jeg har å takke for at stadig nye bøker ble åpnet.

Den var der fra før jeg kunne lese, jeg kjente den på utseendet, og fikk ofte min mor til å synge fra den, mens jeg så på bildene med undring, men også med glede, og noen ganger med gru. Jeg sympatiserte sterkt med de stakkars barna på Blokksberg, slik de var tegnet av Olav Engebrigtsen til sangen «Griner du?» Jeg lurte på om barna måtte være der for alltid. I min barneverden fantes det jo situasjoner hvor gråt måtte formodes å være legitimt, men Munthe åpnet ikke for slike muligheter. Hun skrev ganske enkelt «Nei, jeg skal si deg at ingen liker / de stygge barna som går og skriker.» Blokksberg var for meg en realitet og en trussel.

Det går ofte barna ille i Margrethe Munthes sanger, og jeg oppfattet nok dette som faktiske historier om til dels grufulle tildragelser. Jeg undret meg over hva det betød at vesle Kaja og vesle Maja «rev seg itu» da de klatret over skigarden, men jeg hadde en uklar forestilling om at det skjedde dem noe fryktelig. I sangen «Bare se, men ikke røre» var det ikke stort å gruble over, for Munthe pakket ikke budskapet i bomull, akkurat: «Da de Ole fant, under bordets kant, så de blodet rant.»

Senere har jeg lest og sunget disse sangene som ufrivillig komikk, og de er i bevisstheten min stadig. I et privat prosjekt jeg har hatt gående noen år, og sender til venner og bekjente, Juletull (ikke boken ved samme navn), har jeg diktet opp en grusom sangdikter ved navn Margrethe Multe, og inspirert av det faktiske forbildet har jeg latt henne skrive strofer som denne:

«Andreas stjal en kringle. / Og tenk, han måtte dingle! / Ja, i bøddelrepet kringletyven hang / medens barna sprang / omkring ham, og de sang: / Dingelingelingelingelangelangelang!»

Mens Margrethe Munthe i dag i enkelte av sangene framstår som streng på grensen til det morbide, var det neppe mange i hennes samtid som hevet øyenbrynene over dikterens moralisme. Og når mange av Margrethe Munthes sanger har overlevd og enkelte verselinjer til og med har blitt til stående uttrykk i språket (Sladrehank skal selv ha bank), har tekstene hennes åpenbart også inspirerende og sjarmerende kvaliteter. Kom skal vi synge ble første gang utgitt i 1905, og for den ferske selvstendige nasjonen Norge ble dette bokverket en viktig kulturbærer. Margrethe Munthe bidro til sunn nasjonal identitetsbevissthet idet mange av sangene hennes framhevet positive verdier i norsk tradisjon og natur. Derfor tenker jeg på henne blant annet hver gang jeg tar meg en skitur om vinteren, nynnende på «Jeg snører min sekk». Selv om den ikke står i Kom skal vi synge, i hvert fall ikke i den istykkerleste utgaven jeg har.

Odd W. Surén er forfatter og sender stafettpinnen videre til forfatter Tyra Tronstad.

Tidlig på reisen dukket denne juvelen opp i hylla. Leonard R. Wompers vidunderlige hemmelighet av Thore Hansen. Jeg kan ikke huske at noen leste akkurat den boken for meg, men det gjorde ingenting. Boken fungerte nemlig fint uten fortellerstemme. Grunnen til det var de vidunderlige illustrasjonene. De var til å drømme seg bort i. Ganske langt bort. Helt til planeten Giocomo.

Kort fortalt handler boken om Leonard, som vil ha fisk, men får noe helt annet. Ute i en liten robåt forsøker Leonard å fange en makrell til middag. Fisket er dårlig, men akkurat når han skal gi opp og ro hjemover ser han en gammel tutgrammofon på toppen av bølgene. Den tar han med seg hjem i smug. Leonard kjenner nemlig på seg at den er magisk. Og ganske riktig, etter å ha sovet på det, og når grammofonplaten snurres i gang viser det seg at musikken er et fartøy som kan frakte de som hører på til en annen planet. Leonard er med på notene, og med seg har han katten sin. Uten å bli redd flyr han over landskapet, ut i verdensrommet, langt avsted , helt til planeten Giocomo, der han får til oppgave å dirigere et orkester. Det er noe han alltid har drømt om.

«- Dette er min store og vidunderlige hemmelighet, hvisker Leonard.»

Etter hvert som jeg lærte meg bokstavene og hvordan de kunne settes sammen, forandret boken innehold. Boken forandret seg fra det jeg først så, gjennom den frie fantasien kun basert på bildene, som jeg nå nesten har glemt, til den fantasien som Thore Hansen hadde skrevet ned. Men å beskrive det som «fra» og «til» er kanskje ikke helt dekkende. Det var mer «i tillegg». Små spor av hvordan boken åpenbarte seg for meg henger fremdeles igjen. Litt som opplevelsen av snø som barn. Sterke minner uten ord. Thore Hansen er en mester i å la bildene tale for seg. Bildene prater ganske høyt og lenge og så kommer ordene ganske lavmelt og forsiktig på siden. Man snur litt på hodet.

Senere fikk ordene større kraft og tok mer plass i opplevelsen. Ord kan nemlig også snirkle seg i fantasien slik som Thore Hansens tegninger. Det var den store oppdagelsen. Når svarte bokstaver på hvitt papir løftet seg i alle farger og former, og illustrasjoner i andre bøker nesten kom i veien fordi de ikke lignet på bildene inne i meg . Men først, før A betød ”a” og en god stund før Ola lo og Per så, behøvde jeg bilder. Jeg er takknemlig for at det blant annet ble disse bildene og denne historien. Om Leonard R. Womper og hans katt. Og en helt crazy historie.

Martin Bae Pedersen forsker om trafikk og miljø og skriver ganske kjedelige tekster nesten uten illustrasjoner. Han sender stafettpinnen videre til Hedda Fredly, Ansvarlig redaktør i DRAMA – Nordisk dramapedagogisk tidsskrift, og i Ånd i hanske – Norsk figurteatertidsskrift.

Boka kan leses elsektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Boka handler om sprengingen av et fuglefjell i Ålesund. Fuglefjellet må bort, det skal bygges hotell. Dessuten vet alle at måker driter på folk og er plagsomme. På fuglefjellet bor Krii, ei måke som har vokst opp der, og som nå mister alt. Han mister måkemaken Ghea og ungene, og han mister foten. Når fjellet blir sprengt vekk, blir hele livet hans borte. Tilbake står ei dønn ensom og enbent måke, en måke-hann som mot slutten av boka bare flyr rundt i Ålesund med hjerteskjærende skrik, og som noen ganger tror at han kan ane Ghea bak glassfasadene til det nye kommunehuset, for han er jo ikke så smart, han er jo bare ei måke.

Jeg husker at jeg lå på tregulvet og strigråt etter den opplesningen.

«Byen vi er i heiter Ålesund.  Slikt skal vi ikkje lure unna, for det var her det hende. Det er ein vakker by … «

Slik begynner den. Boka er politisk slik få barnebøker er det i dag. Her er det naturverner-forfatteren som er ute med en historie fra virkeligheten. Han kunne sikkert valgt å holde et innlegg i kommunestyret, men han valgte altså barneboka. Heldigvis for det. Det kunne jo ha gått helt galt, men jeg tror boka slo inn så hardt fordi den er fint skrevet, med trøkk, og med full tro på måka.

Jeg følte med måka. Det var dårlig gjort å rive ned fjellet der måkene hadde bodd, det var så man fikk lyst til å banke opp noen. De voksne som sprengte vekk fuglefjellet, var mennesker som ikke skjønte noe som helst. Likevel fikk de lov til å sprenge bort et helt fuglefjell. Det er få ting som er mer urettferdig: At idioter får bestemme alt. Men det var jo på en måte det vanlige. Jeg var ti år og rasende. En forfatter som greide å gjøre meg så fortvilet, må jo ha hatt noe for seg. Noen år senere ble jeg med i Natur og Ungdom. Jeg tror denne boka hadde noe med saken å gjøre.

Tyra Teodora Tronstad er forfatter. Hun sender stafettpinnen videre til forfatterkollega Håkon Øvreås.  

Jeg husker aldri hele bøker, og ingen store handlinger, men skal jeg likevel nå påstå å ha et minne om en bok fra barndommen må det være boka om Vesle Virgil, jeg husker at han bodde i et hønsehus, på taket bodde en hane med ett bein, og aller best husker jeg at vesle Virgil ikke vasket seg og bare drakk brus til frokost. Jeg husker godt første gang jeg hørte om boka, da var det frøken på skolen som leste for oss; i hver matpause ble det lest, og vi lo så melk og brødsmuler sprutet. Det er noe spesielt med barnebøker der folk ikke er som vi forventer. Vi holder alltid med rebellene, med de som tenker alternativt. Pippi, Emil, Snusmumrikken eller lille My. De fineste karakterene fra barnebøkene er ofte gjenstridige, egne, varme og fantastiske. De brenner seg fast i hukommelsen. Og akkurat en slik figur er vesle Virgil.

Boka er full av historier om vesle Virgil, og vennene hans Oskar og Carl Emil. En dag lander en mutters-alene-stork på taket til kjøpmannen, og kjøpmannen er redd den skal sitte der til pipa ramler. Det eneste som kan få den videre er hvis de finner en kone til den. Guttene tar oppdraget, og belønningen lyser i det fjerne: tre lakrispiper. Det går ikke helt som planlagt, men de klarer likevel å kapre noen lakrispiper. Eller de skal i bursdag til Carl Emil. Vesle Virgil aner ikke hva en bursdag er, men får beskjed om å ta med en presang som skal være hemmelig. Moren til Carl Emil åpner døren, og sier:

«… kom inn i stuen og hils på fødselsdagsbarnet.»
«Hva for et barn?» sa vesle Virgil.
«På Carl Emil,» sa moren til Carl Emil. «Dere vet da at han er fødselsdagbarn i dag?»
«Vi vet at han har fødselsdag og at han skal ha hemmelige presanger,» sa vesle Virgil. «Men det barnet har vi ikke hørt noe om.»

Guttene fanger en drage som de tar med på skolen, og de møter en merkelig figur – en av landeveiens farende svenner, Kong Gulrot – som forteller om landet Jappia, der folk spiser solstråler og ikke behøver gjøre noe. Og en dag bygger guttene et stort tårn på toppen av hønsehuset, av et plankegjerde de stjeler fra Kullemannen. Alt fortalt med en herlig naiv energi, og alt det vante blir gjort nytt og annerledes gjennom vesle Virgils øyne.

«I et hønsehus i en liten by …» – setningen er ikke bare begynnelsen på en fantastisk bok, men også begynnelsen på et fantastisk forfatterskap, som dessverre ble alt for kort. Den danske forfatteren Ole Lund Kirkegaard (1940-1979) debuterte i bokform med Lille Virgil i 1967. Han arbeidet som lærer og brukte elevene som prøvekaniner for tekstene. Barn er som kjent de mest begeistrede og mest nådeløse kritikerne som finnes, og at han brukte elevene under skriveprosessen tror jeg er grunnen til at tekstene hans er så gode. Det finnes knapt et kjedelig parti i bøkene hans, de er hele tiden forunderlige og morsomme.

Jeg husker at hele klassen min lo, og hvordan vi diskuterte hvor herlig det ville være å bare drikke brus til frokost. Som barn skjønte jeg jo at det ikke gikk an å leve som vesle Virgil, og faktisk var jeg så naiv at jeg trodde vesle Virgil bare var tull og fantasi, helt til voksen alder. For når man kommer til Danmark skjønner man jo fort at dette er et land der folk både kan bo i hønsehus og drikke til frokost hvis man vil.

Håkon Øvreås er forfatter og er i høst aktuell med sin første barnebok Brune. Han sender stafettpinnen videre til Mona Vetrhus, forfatter og journalist.

Boka kan leses elsektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Boka er frå 1982, det året eg starta i førsteklasse og tydelegvis lærte å skriva. Mamma hadde meldt meg inn i bokklubben så eg fekk ein del bøker, men det var berre dei viktigaste som blei merka med raudt. Og historia om den vesle, modige sjøormen Ruffen som reiser ut for å hjelpa den framande hollendaren var rørande og spennande.

Det eg hugsar frå boka er dei fargesprakande, ville teikningane, og at Ruffen har eit lite kosemenneske med når han legg seg. Når eg legg meg for å lesa, på same rommet som då eg var lita, kjem fleire magiske Ruffen-minner poppande opp.

Eg minnest fisken med føter, øya som berre er synleg på tysdag og fredag, og den nydelege havdronninga med ein kjole av levande gullfisk som sym rundt og rundt ho. Og ikkje minst den siste hamn, dit alle sjøfolka som døyr eller forsvinn kjem, der det er trekkspel, roser og alle «kan sitte på bryggekanten og spytte i sjøen sammen». Og brått skjønar eg at boka eg sjølv har skrive, ei diktbok, kan vera inspirert av denne boka som eg ikkje har sett sidan barndommen. Eg skriv om gutar som druknar i havet, og i eitt dikt kjem dei opp att og set seg på berget, sit der og dultar i kvarandre. Hadde eg lest Ruffen om igjen før boka mi var ferdig skulle gutane ha spytta i sjøen, det er klart.

Men det eg hugsar aller best frå Ruffen er den fykande hollendaren som gret fordi han ikkje får døy. Eg minnest at eg ikkje kunne forstå korleis nokon kunne ønska å døy. Det gjorde meg så trist. Eg tenkte at det måtte gå an å laga eit liv om bord i båten. Om han var dømt til å segla til evig tid så kunne han få nokre vener på besøk, eta god mat, og kanskje til og med få seg ein apekatt? Det hadde eg sett på bilete at sjømenn kunne ha. Og å ha apekatt var toppen av lykke, det var noko alle visste. Men eg skjønte at det innimellom kunne bli einsamt på båten. På teikninga gret hollendaren i det store skjegget, så eg syntes synd på han. Eg forstod at Ruffen ville hjelpa, sjølv om eg følte at den vesle sjøormen var vel modig då han la ut på den lange reisa over havet aleine. Og då han fann hollendaren ga Ruffen attpåtil kosemennesket sitt til han. Det forstod eg ikkje, for då måtte jo kosemennesket bli livredd? Hollendaren såg stor og farleg ut. Men så viste det seg at han var blitt grei, og sidan Ruffen var snill med hollendaren løyste forbanninga seg. Ruffen fekk kosemennesket sitt attende, og hollendaren fekk dra til den siste hamn i byen med trekkspel og roser.

Før eg set boka inn att i hylla ser eg at den har fått eit klistremerke på framsida. Det er ein liten pingvin på ei bølgje, niesa mi har merka boka si ho òg.

Mona Vetrhus er forfattar og journalist. Ho har jobba 4 år i NRK, blant anna som programleiar for diktprogrammet Diktafon på P2, og i 2012 debuterte ho med si eiga bok Nokre gutar kjem ikkje heim i kveld på Oktober forlag.

Boka kan leses elsektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Handlingen er lagt til København på den tida da det var hestevogner og en og annen drosjebil i gatene. Jesper liker godt å kjøre drosje, han sitter på stigbrettet og hopper av og på drosjer. Slik kommer Jesper seg rundt i verden og opplever mye forskjellig.

Jesper treffer bare snille folk. Sånn sett er det veldig trygt og godt, med lubne dansker som gir ham bakevarer, biff og kaffe(!) med jevne mellomrom. Samtidig lever han et ordentlig farlig omstreiferliv, og kommer i trøbbel rett som det er. Den korte historien er en berg-og-dalbane der Jesper havner i trøbbel, det ordner seg, trøbbel igjen, og det ordner seg.
Jesper flyter med i god buddhistisk ånd, og når han tilslutt treffer på en søt dachstispe stikker han like godt fra alle de snille folka. Slutten er åpen, Jesper bare flyter videre, uten å planlegge det skapte grann. For et herlig liv!

Når jeg ser på boka i dag, er det trolig ikke noe jeg ville ivret for å presentere for mine egne barn. Den har sjarmerende, men ikke spesielt oppfinnsomme illustrasjoner, historien rusler av sted hit og dit, og det er overhodet ikke innslag av poesi eller absurditeter som jeg egentlig synes er gøy med barnebøker i dag.

Men det er vel sånn. Kidsa må få ha rett av og til.

Foto: musikkpedadogikk.no

Sverre Thorstensen er en norsk musiker og artist. Han er også kjent under aliaset KongSverre. Han gir stafettpinnen videre til Nora Finne, seksjonsleder i musikkarkivet i NRK. 

Ingen stod hjemme og bakte da jeg kom fra skolen, presten var ikke barndomsvenn av min far, jeg hadde ikke hest, vi hadde ikke gårdsgutt og jeg hadde så visst ikke dansende røde krøller. Men alt dette hadde Susy!

Selv har jeg hatt dårlig erfaring med å pushe egne barnebokminner på barna, det går for sakte, og følelsen er den samme som når man ser gamle klipp fra Skomakergata – var dette noen gang moro? Eller kanskje litteraturen rett og slett ikke har stått seg? Uansett, moren min greide det. Hennes gamle og slitte bokserie om Susy ble slukt og fortært opp til flere ganger i min tidlige ungdom, og denne utfordringen gir meg anledning til å tenke litt over hva det var i Susys univers som appellerte til meg.

Bøkene om Susy Rødtopp er skrevet av Grethe Stevns, som er pseudonym for Eilif Mortansson. Første bok kom i 1943 og til sammen er det kommet over 15 bøker. Susy bor sammen med sin bror Aksel, sin mor og sin far skogmesteren. De bor på en stor gård, de har egen skog og det skjer uendelig mye spennende i Susys liv. Hun plumper i myra, fornærmer myndighetspersoner, hun erter på seg faren sin, hun roter seg bort i skumle omreisende, hun bråker i konfirmasjonsundervisningen. Men hun avslører også krypskyttere, redder obsternasige jenter fra å drukne, forsvarer de svake og hun tar alltid, alltid de riktige valgene når det røyner på. Som foreldrene selv sier: godhjertet, men tankeløs (jeg ville kanskje sagt det omvendt), snill, men uregjerlige.

I Susys verden er alt overkommelig. Alt er passe, til og med Susy er akkurat passe når det kommer til stykket. Hun blir sur, men er straks like blid igjen, hun liker ikke havregrøt, men tvinger den ned hver bidige morgen. Bøkene om Susy beskriver et liv og en tilværelse som er så velutstyrt og velsmurt, ikke uten dybder og høyder, men ikke for langt ned og den myndige far sørger for at ting heller ikke tar helt av. Det er et univers der alle kjenner sin plass, der rammene er tydelig, men tøyelige, noe Susy selvsagt vet å utnytte akkurat passe mye. Susy er fri der hun galopperer inn i skogen på hesten Pelle, men allikevel «på plass» i livet sitt – og som voksen kan jeg se at det er en romanfigur det er deilig å leve seg inn i for et barn i overgangen til å bli ungdom.

Hvorfor elsket jeg å forsvinne inn i denne verdenen?

Når jeg leser bøkene i dag ser jeg raskt at den skjemmes av en uendelig rekke klisjeer, men dette skal ikke være en anmeldelse. Jeg kan godt forstå at jeg som ti-elleveåring savnet eventyr i livet mitt. En lang serie med bøker ga meg et frirom som jeg elsket å gå inn i. Jeg var Susy. I det virkelige liv følte jeg meg sjelden helt passe. Jeg var noen ganger for sint, for nærtagende – uten å greie å hente meg inn sånn som Susy, og jeg var for lat eller for høylytt. I Susys verden var alt helt passe, og jeg elsket mitt parallelle Susy-liv som jeg entret kveld etter kveld i pikerommet på Rykkinn.

Nora Finne er bibliotekar av yrke og gruppeleder i musikkarkivet i NRK. Hun sender barnebokminnestafetten videre til Liv Gulbrandsen, leder i Leser søker bok. 

Boka kan leses elsektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Har du lest noe så tullete, makabert og herlig absurd i en ABC-bok før? Ikke jeg heller. Ikke før jeg ett sted mellom barnehagen og småbarnsskolen fikk Halfdans ABC i gave.

 I første omgang gledet jeg meg over bokstavene. De lignet ikke de bokstavene jeg skrev. Nei, Halfdans bokstaver var mye finere, med svinger, vipper og streker i ulike tykkelser. Pedagogisk korrekte? Nei.

 Etter hvert gikk jeg over til illustrasjonene.

Jeg synes de fleste var styggfine. Og det synes jeg fortsatt, nesten 30 år senere.

Illustrasjonene er ujålete. Mange av dem er veldig fine, bare så det er nevnt. Jeg drømte meg bort i flere av dem. Jeg misunte jenta som fikk katt i posten, og jeg synes den tulipandekte tulipanbilen var helt strålende.

Jeg har prøvd å finne ut hva det er som gjør illustrasjonene stygge samtidig som de er fine. Jeg tror det må være teksten.

Else elsker pelser.

Else elsker pølser.

Pølser åt hun dagen lang.

Elses pels ble altfor trang.

Pelsen holdt, men Else sprakk.

Else – pelse – pølsesnakk.

Sånt blir det ikke vakre illustrasjoner av. De blir styggfine.

 Så leste jeg tekstene tilslutt. Flere ganger. Jeg leste boken gjennom hele grunnskolen. Og jo eldre jeg ble, jo bedre likte jeg tekstene. Selv i dag koser jeg meg med boken. Jeg har til og med hatt høytlesning for min mann.

I midten av Irlands store fjell

der bor noen dverger helt for seg selv.

De spiller harpe og drikker øl

og sover om natten i fingerbøl.

Sånn, da har vi lært bokstaven i.

Halfdans ABC har gledet meg fra jeg var i førskolealder og frem til nå. Tenk at man kan smette kanonkuler, øl og fingerbøl inn i en barnebok. Boken er for god til å gjemmes helt bort. Derfor har jeg gjemt den øverst i bokhyllen til min datter. Akkurat høyt nok opp til hun er akkurat passe stor når hun finner den.

Boka kan leses elsektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Foto: Henning A. Jønholdt

Ronak Sliva Jønholdt er lærer, og har tidligere jobbet som programleder for NRK.

På skulen meinte læraren min at eg burde øve meir på leksene enn å  bruke tida på forteljingar. Så eg fekk rasjonert boklåna på skulebiblioteket til ei bok i veka. Eg prioriterte innbundne årgangar av Norsk barneblad og barnebladet Magne, då desse  var svært innhaldsrike og varte ei stund. Men den dag i dag kan eg uhoveleg mange salmevers etter å ha vore utsatt for denne gulrotmetoden.

Eg ynskte meg bøker til alle bursdagar og som julegåver, men utan særleg hell. Det var fornuftige gåver som vart utveksla. Men foreldra mine gjekk lei av maset mitt, så eit år fekk eg altså ei barnebok. Eg vart jublande glad då eg pakka ut Anna Maria og påfuglen av  forfattaren Eleanor Farjeon , med illustrasjonar av Edward Ardizzone. Boka er ei samling forteljingar og vart fyrste gong utgjeven i  1955. Eleanor Farjeon fekk  den fyrste H.C.Andersen Award for denne samlinga,  og boka  vant og den prestisjetunge Carnegie Medal .

Boka er altså svært prisbeløna, og er ei eineståande samling av eventyr og historier som kan inspirere til både draumar og undring. Nett det eg ville ha som niåring! Boka har for meg medført ein  livsvarig fasinasjon for fantasy og eventyr som ligg langt vekk frå det heimlege og trauste kvardagslivet.

Det er sagt at Eleanor Farjeon byrja å fortelje historiar til familien allereie før ho greide å halde i ein blyant eller å lese, og faren, som var forfattar, skreiv ned desse historiane. Då ho var atten fekk ho framførd tekstar ho hadde skrive til ein operette som broren hadde komponert. Då ho var nitten fekk ho si fyrste diktarløn. Eleanor Farjeon har skrive svært mange barnebøker, men og diktsamlingar. I dag er ho hugsa for å ha skrive teksten til songen «Morning has broken» som Cat Steven har gjort verdskjend.

Anna Maria og påfuglen vart utgjeve då Eleanor Farjeon var over sytti år. I boka valde ho ut forteljingar som ho meinte hadde tidlaus appell for born. Forteljingane liknar lite på kjende norske folkeeventyr. Her finst rett nok både konger og prinsesser, men kongane er tjukkfalne og nokså  dumme. Og prinsessene er heilt vanlege jenter, ofte med ein ekstra porsjon nysgjerrighet og trong til å vandre ut på eventyr. Og det er heilt klårt for mange prinsar og prinsessar i høve til kva dagens unge likar å lese, sjølv om dei tekstlege kvalitetane har halde seg.

Forteljingane minner ellers mykje om H. C. Andersen sine eventyr, og som desse har dei framleis ein kvalitet i friskhet og originalitet. Ho koblar og sidestiller to verdener, fusjonerar støvklutar med eventyrleg måneskin , alltid netthendt og vellukka. Ho har og den makelause evna som H.C. Andersen har med å namngje objekt som symboliserar den verkelege verda eller verda av magi. Typisk nok er det kvardagsliv med støvkostar og synåler som er verkelegheita, og rom med opne vindauge som leiar ut til draumar og dikt og naturens tryllerier som måneskin og regnbogar.

Anna Maria og påfuglen, eller The little Bookroom som boka heiter på engelsk, er ei sjarmerande bok som både kan begeistra og glede sine lesarar. Forteljinga om kongens dotter som gret for å få månen, om dei seks prinsessene som lever for sitt lange hår og den sjuande som stikk av, og mange, mange fleire. Ei av historiane eg hugsar best er om  Tom som finn ein penny på veg heim frå barnehagen og straks traskar uti verda for å omsetje mynten. Han vil teste sjokoladeautomaten på togstasjonen der han har vore ein gong tidlegare. Sjokoladen derifrå må nå smake så mykje betre enn den i butikken. Berre spenninga med å trekkje i handtaket er verdt pengane. Som de kan tenkje virkar ikkje automaten, men Tom får ei eventyrleg oppleving, og sjokolade til slutt.

Og ikkje minst hugsar eg historia om landet vestanfor som er inngjerda av eit langt  plankegjerde lik den kinesiske mur. Om ein berre kjenner trikset med den sjuhundreogsyttiande planken som er laus, kan ein  kome inn og oppleve alle barn sine draumar.

Så lenge ein kan tenkje seg ei meir fantastisk verd bortom plankegjerdet, så lenge vil ein alltid kunne verta fortrylla av fantastisk barnelitteratur!

Vil de lese meir om  Eleanor Farjeon kan eg anbefale essasyet “Room with a View” av Frances Claire Sayers. Utgjeve  i  1956 i  The Horn Book.

Anna Maria og påfuglen kan lesast i bokhylla.no eller lånast frå Bergen Offentlige Bibliotek. Boka er framleis til sals i engelsk utgåve.

Foto: Kristin von Hirsch

Leikny Haga Indergaard jobber ved Bergen Bibliotek. Hun sender stafettpinnen videre til Jan Landro, tidlegare journalist i Bergens Tidende.

(Ålreit, dette er en sannhet med modifikasjoner, all den tid jeg hadde tilgang på svensk tv og Fem myror är fler än fyra elefanter. Men det får jeg spare til barnetvkritikk.no.)

Lilleputtbøkene er fire knøttsmå bøker, samlet i en kassett:

Én var Jens er en ganske streit tellebok, med løsrevne rim til Sendaks finurlige tegninger, og Hønsesuppe med ris er en kombinert gjennomgang av årets måneder og hyllest til hønsesuppe. Men boka jeg fortsatt kan på rams tredve år senere er ABC-en Alligatorer allesteds, der hver bokstav har en morsom illustrasjon av én eller flere alligatorer, med tilhørende bokstavrim, som for eksempel

E – Elegant elefantdames ernæring
L – Leker løver liksom
O – Opera oppføres ovenpå
Q – Qviller-familien quickstepper
T – To tøvete tullebukker
U – Underlig utslag av ungdom
X – Xylografen Xerxes x-er x’er

Jeg vet ennå ikke hva en xylograf er, men tar meg rett som det er i å mumle verset om Xerxes for meg selv.

Den særeste av de fire bøkene er nok Per, som beskrives som ”en fabel om Per som var likeglad, men lærte å like og bli glad”. En akkurat passe brutal historie om en livslei guttunges ublide møte med en løve:

Da det tok til
å lakke mot kveld,
fikk han besøk
av løven selv.
Den så på Per
med et blikk som sa: Bø!
og spurte ham:
”Har du lyst til å dø?”
Per sa:
”Jeg er likeglad!”
(…)
Da var det løven,
som du ser,
fortærte Per.

Spoileradvarsel: Per kommer levende fra møtet med løven, og legger seg til en mer livsbejaende holdning, og siste side lyder:

Moral:
Vær aldri likeglade mer!
Bli heller like glad som Per!*

Som voksen er bøkene mest av alt et strålende eksempel på oversetterens betydning. Sendaks engelske originaler er fantastiske, men André Bjerkes mesterlige gjendiktning løfter flere av bøkene et ekstra hakk. Det er også Bjerke som ga meg den virkelige aha-opplevelsen, med sluttlinjene i Alligatorer allesteds:

At Æ, Ø, Å falt ut av spillet,
og ikke fikk sin krokodille,
forstår vel du som er så klok,
for dette er en engelsk bok!

Det måtte altså en polsk-amerikaner (med ørlite hjelp av en riksmålsmann) til for å lære meg om de særnorske bokstavene.

Det er som mor min pleier å si: «Gi ungene Sendak, før Anne-Cath. Vestly tar dem.» (Strengt tatt har hun aldri sagt det, men jeg er ganske sikker på at hun er enig i utsagnet.)

* Den eneste uttalte moralen i bøkene er altså å være glad. Noe godt menneske vet jeg imidlertid ikke om bøkene har gjort meg til. Da jeg for noen år siden snublet over den engelske utgaven i en amerikansk bokhandel var det så vidt jeg turte å kjøpe den, da mannen bak disken var kortvokst. Man kan da ikke kjøpe sjappas minste bok av byens minste bokhandler? Den kortvokste leet ikke et øyelokk, mens jeg kaldsvettet og innså at jeg nok er en anelse sneversynt. Noe som kanskje er en fordel når man leser bøker med en bredde på ca. fem centimeter.

Lilleputt-bøkene er dessverre gått ut av produksjon for lengst, men er du heldig finner du dem kanskje på et antikvariat. De er imidlertid tilgjengelig på engelsk, fra HarperCollins. Jeg vil med dette oppfordre Cappelen Damm til å trykke opp et nytt opplag.

Foto: Shekira Lemley

Frode Sabel Torkelsen livnærer seg som manusforfatter for fjernsyn. (Strengt tatt er han ikke gammel nok til å bruke ord som «fjernsyn» uten ironisk distanse, men han gjør det likevel.) I disse dager skriver han på Typisk deg med Petter Schjerven. Frode sender stafettpinnen videre til Ingrid Gjessing Linhave, programleder i NRK.

Jeg brukte mye av min oppvekst på å være forelsket. Forelskelser i gutter jeg knapt kjente, men som jeg var så intenst  forelsket i og som fylte hodet og hjertet hvert sekund. I barnehagen var jeg forelsket i han med de fine tøflene. Ikke sånn at jeg tenkte «Åh han har jeg lyst til å leke med-forelsket». Nei, forelsket på den måten at man mister litt pusten når man ser han komme inn døren. Kjenner hjertet dunke hardt. I første klasse ble jeg stum og yr av han som var så flink til å kaste liten ball i den store skolegården. Og i 3. klasse husker jeg at jeg falt pladask for han med de mørke krøllene i C-klassen, inntil jeg i 4. klasse syklet rundt hver kveld i håp om å få et glimt at han som bodde i det brune huset.

Jeg var konstant fylt opp med disse følelsene. Hvert eneste karneval kledde jeg meg som brud og jeg øvde på å kysse , ved å trykke munnen mot min egen hånd. Disse guttene gjorde meg sprutrød i trynet, klam i hendene, ofte uten at de visste det. Men min store drøm var jo at de skulle gjengjelde det. Noe som sjelden skjedde. Så forelskelsen var ofte byttet ut med følelsen av sorg, ensomhet og at hjertet revnet. Alt var så sterkt. Hvordan holde ut med det i så tidlig alder ? Jo, da var det deilig å leve seg inn i bøker hvor disse følelsene ble satt ord på, og mest av alt, der jeg fikk den «happy ending’en» jeg drømte om. Og boken som klarte dette best var Vigdis Hjorts Jørgen + Anne er sant.

Boken handler om forelskelse de lux. Anne går i 4. klasse og er så forelsket i Jørgen Ruge at hun ofrer et gjerde, vennskap og søvn for å komme nærmere Jørgen.

Jeg leste denne boka med så stor innlevelse at det føles som om det er jeg som kysser Jørgen, at det er jeg som sitter bakpå bagasjebrettet hans på sykkelen, at det er jeg som kjenner lukten av ullgenseren hans og at det er jeg som er kald på fingrene en høstkveld når jeg har sovet bak en stein.

Den skildrer så godt disse boblende følelsene man har når man liker en annen skikkelig godt, og disse følelsene var så absolutt til stede i meg, som 10 åring, selv om jeg prøvde å skjule det overfor venninnene mine. Men kanskje leste de også Jørgen + Anne er sant i smug?

Boka var ikke bare en kilde til å gjenkjenne mine egne følelser, men også en god bok når det handlet om det å tørre å si hva man mener, står for det selv om man der og da taper. I det lange løp så man jo at Anne vant på å være en ærlig og tøff jente. Den skildret også så fint alvoret man har i seg når man er barn. Jeg var så redd for så mye og syntes verden var så skummel, jeg fanget opp ting fra nyhetene og sausa det sammen til å bli verdens undergang, Tsjernobyl, Hiv og Becquerel suste inne i hodet mitt side og side med kanonball, gutter og lekser.

I dag er jeg voksen. Men jeg tror jeg hele livet kommer til å føle det som om det var i går at jeg leste boken, og håpet at jeg var Anne som møtte Jørgen og fikk sitte bakpå sykkelen hans.

Ingrid Gjessing Linhave er programleder i NRK. Hun sender stafettpinnen til kollega Nina Ramberg.

I årene frem mot skolestart var jeg mye plaget med sykdom og måtte ofte stå inne og se kameratene mine boltre seg utenfor. Men én person forsto meg, og han satte også ord på det jeg opplevde:

Lillebror synes det er så trist
fryktelig trist,
sikkert og visst,
alle de andre har gått avsted,
og uten at han fikk bli med!

Her var det full identifikasjon! Alf Prøysen ikke bare forsto meg, han var også klar med de trøstende ordene. For hvem var det som helt kunne slippe skjenn når de andre kom hjem og kanskje hadde foretatt seg ting som foreldrene ikke så på med blide øyne? Jo, det var «bare Lillebror og bare, bare han».

Ikke var det bare enkelt å ha en storebror som var fire og et halvt år eldre, heller. Han kunne, som Pelle i sangen, lage seg «et hus av bar inni et snar». Unntaksvis kunne pjokken få slippe inn, men hvem var da den eneste som kunne stå oppreist inne i det skjøre byggverket? Jo, det var bare osv. Dette sang jeg, mens snått og tårer rant, lenge før jeg kunne snakke reint.

At den beskjedne boken med tolv viser, enkelt illustrert av Øystein Jørgensen, ble en nasjonal bestselger i utgivelsesåret, ble min lykke. For i vårt langt fra overmøblerte hjem sto ikke bøkene i kø, men oppmerksomheten Lillebrors viser fikk, overbeviste nok mine foreldre om at dette kunne være noe å lese og synge for familiens sist ankomne.

Flere av visene var året før blitt spilt inn på plate, men platespiller hadde vi ikke. Radio, derimot, hadde vi, og Ønskekonserten fantes.

Etter hvert fikk jeg også øynene opp for de andre visene i boken, ikke minst «Blåbærturen», med sin innforståtte innsikt i barnesinnet. Da de fem som er ute og plukker blåbær, plutselig hører en skremmende lyd og først tror det er en bjørn, kommer den forløsende replikken som så nydelig blander visshet og engstelse: «I hvert fall er det sikkert at det kanskje er ei ku.»

Jeg tror nok boken etter hvert ble lest og sunget i fillebiter. Og da jeg som godt voksen etter flere års leting omsider fant et vakkert eksemplar i et antikvariat på Sørlandet, måtte jeg be min kone pakke den fint inn og legge den under juletreet. Fra n’Alf til Jan Harald. Da kvelden kom, pakket jeg den andaktsfullt opp, så måtte kone og voksne barn finne seg i å høre meg, med klump i halsen, synge meg gjennom samtlige vers av tittelsangen.

Gråstuedikter, griskokk og hva du eller må ha vært, Alf Prøysen: Du har som få andre diktere sett og forstått barnesinnet, slik du konsekvent så omgivelsene i et nedenfraperspektiv. Takk skal du ha!

Boka kan leses elsektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Jan H. Landro er journalist og forfatter. Pensjonert kulturredaktør fra Bergens Tidende og med utgivelser av bl.a. en biografi og flere bøker om litterære emner. Han sender stafettpinnen videre til forfatter Tor Åge Bringsværd.

Noen ganger hadde jeg også skulkesyke, det innrømmer jeg. (Av og til ble jeg gjennomskuet. Det var sånn omtrent fifty–fifty.) Men uansett lå jeg ofte til sengs. Særlig hver høst og vår. Det var en ganske stor bunke bøker, og det hendte rett som det var at Bamse (naboens digre blandingshund, som mente at den eide meg) rev ned alt sammen når den ville hoppe opp i sengen – og det ville den som regel. Så der lå vi nå og leste, Bamse og jeg. Vi hadde heldigvis stort sett samme smak. En av de forkjølelsesbøker jeg likte best var skrevet av Leif Ytteren og het Krig og fred i Tostrupsgate (1944). En bok det er overraskende få som husker i dag – men selv vet jeg at jeg har lest den sånn ca. tre hundre ganger. Med store øyne leste åtte-åringen om en guttegjeng som lekte og slåss – akkurat slik vi selv likte å bruke fritiden. Men for meg, og sett fra min barndoms Skien, var Oslo den gang like fjern og eksotisk som planeten Mars. Det gikk rykter om at det til og med fantes en rulletrapp der!

Men ingen bok kunne likevel måle seg med Ole Brumm. Og tenker jeg på Ole Brumm … så tenker jeg også alltid på min mormor. Som barn bodde jeg i andre etasje i et gammelt trehus uten bad og kjøleskap, men med toseters bøttedo og hyggelige besteforeldre i første etasje. «Har du spist frokost?» sa min mormor som regel, når jeg som ganske liten kom rutsjende ned den bratte trappen. Og hvis jeg nikket (eller på annen måte ga et bekreftende svar), satte vi oss straks tett inntil den store, runde koksovnen – for i min barndom var det som regel vinter og mye kaldere enn nå – og så gikk vi rett inn i Hundremeterskogen. I min barndom – som delvis falt sammen med Den 2. Europeiske Storkrig – var det Rikka Bjølgerud Deinbolls oversettelse fra 1932  og Mathilde Oftedals fra 1947 vi støttet oss til. Egner og barnetimen for de minste kom langt senere. Derfor er det heller ikke Egners stemme jeg mest forbinder med Ole Brumm, det er min mormors. Hun var en dårlig oppleser. Og av og til falt hun i søvn midt i en setning.  Men det som gjorde henne virkelig spennende, var at på samme måte som i ludo, så var hun heller ikke her så nøye med om hun tok noen snarveier eller omveier. Hun la til og trakk fra etter behag. Blant annet var både hun og jeg med i historiene. Jeg husker for eksempel at vi begge satt fast hos Petter Sprett  og … jøss, sånt slit vi hadde med å bygge Tussis hus! Hadde det ikke vært for at vi fikk hjelp av min egen bamse, som het Brumle og var oppkalt etter en liten tegneseriebjørn i Illustrert familieblad … så ville vi antagelig aldri klart å bygge noe som helst og Tussi ville stått i snø til ørene den dag i dag og frosset seg aldeles ihjel. Så her var det dramatikk. Og min mormor var ikke den som la fingrene imellom. For meg var de to Ole Brumm-bøkene noen av de fineste leser/lytteropplevelser jeg hadde  som barn. Og Brumm, det var mormor og jeg og Brumle, som medaktører i spennende, men likevel underlig trygge eventyr.

For meg vil nok klokken alltid være litt før elleve, og tenker jeg på Brumm så vil jeg også alltid tenke på min egen barndom og jeg vil alltid høre min mormors milde bjørnestemme si: «Sitt ned, har du spist frokost?» Ellers må jeg jo si at jeg som voksen av og til har tenkt på at denne måten å «leve» en bok på, dvs. liksom være med i handlingen, kanskje har bidratt mer enn noe annet til at jeg ble forfatter. Jeg vennet meg til at ingenting egentlig slutter, men at alt kan fortelles videre eller på en annen måte – og dessuten: Hva gikk foran, hva hendte før fortellingen begynte? Og dette er noe som har fulgt meg. Lysten til å dikte med og lysten til å dikte videre… Og er det ikke nettopp den virkning god litteratur bør ha på sine lesere? En god bok er som en trampoline for fantasien. Den gir tanken noe å hoppe og sprette på. Jeg er glad jeg hadde en mormor som lærte meg dette – og Ole Brumm var boken hun viste meg det med.

Boka kan leses elsektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Tor Åge Bringsværd og katten Tigris

Tor Åge Bringsværd er forfatter og har skrevet en rekke bøker både for barn og voksne. Han sender stafettpinnen videre til fotograf Marie Sjøvold.