Jeg var ikke så ivrig da jeg for første gang kunne ta bilder med telefonen, ikke var jeg så euforisk når muligheten til å surfe på nettet med mobilen kom heller. Men jeg husker godt da damen på biblioteket kom bort til meg og fortalte meg at det var på tide å ta skrittet inn i voksenavdelingen.

Jeg hadde vanket på biblioteket helt siden jeg hadde knekt lesekoden; ikke da jeg forsto at en rekke bokstaver kunne bli en setning som ga mening, men da jeg forsto at setninger kilte noe i meg som jeg senere forsto var et hav av fantasi.

Som barn var jeg lett å distrahere. Det at jeg vokste opp med bøker i bokhyller og ikke nips og pyntegjenstander, førte ikke til at jeg begynte å lese, det var moren min sin tålmodighet som skapte leselysten min. Hun pleide å lese for oss da vi var barn, jeg er den eldste i en søskenflokk på tre. Når vi ble gamle nok til å lese selv, fortsatte hun å rope på oss og vi kroet oss sammen i sofaen. Jeg ble aldri engasjert av Den hemmelige hagen av Frances Burnett, eller satt oppslukt når hun leste Oliver Twist av Charles Dickens. Men jeg likte å høre stemmen hennes, det var noe beroligende og trygt i det å kjenne at hun hadde og tok seg tid til oss.

Når hun ikke leste for oss fant hun bøkene vi kunne lese på egenhånd. Jeg var den vanskeligste av oss, og derfor lovte hun meg penger hvis jeg leste. Fem kroner for å lese tjue sider. Jeg leste mange tjuesidere uten å bli engasjert, helt til mamma kom med en bok av Astrid Lindgren, Mio, min Mio.

Jeg leste de første tjue sidene, og når jeg hadde lest dem ut, klarte jeg ikke å stoppe før jeg hadde lest ut hele boken. Det ble mitt første og sterkeste barnebokminne. Den boken som fikk meg til å forstå at ord og setninger ble til noe helt annet inni meg.

Når noen spør meg hvilken bok som har betydd mest for meg som forfatter pleier jeg å svare at det ikke er en bok men tre. Mio, min Mio var den boken som fikk meg til å lese og forstå at bøker kunne få meg til å boble over, Jonas av Jens Bjørneboe fikk meg til å se at akkurat de samme bokstavene i en litt annen rekkefølge kunne fortelle meg noe viktig, og Autistene av Stig Larsson viste meg hvor elegant og rått man kunne bruke språket.

I dag tar jeg det som en selvfølge at jeg kan ta bilder med mobilen og at jeg kan søke meg fram i hele verden ved hjelp av en liten skjerm, men er det en ting jeg aldri kommer til å ta for gitt, er det den forfatteren som skriver den boka som vekker leselysten i et menneske som setter sammen bokstaver til ord og setninger.

For meg vil den forfatteren alltid være Astrid Lindgren. Uten henne hadde jeg aldri skrevet bøker, kanskje aldri lest dem heller som ung og voksen. Men bokhyllen min bugner av bøker, og det er takket være mamma.

Ruben Eliassen. Foto: Silje Bullgård

Ruben Eliassen (f. 1968) er forfatter og illustratør som er særlig kjent for Phenomena-serien, en serie fantasyromaner for barn. Han har ellers bakgrunn fra musikk- og reklamebransjen.

Ruben sender stafettpinnen videre og vil utfordre Reidar Kjelsen til å dele sitt barnebokminne neste gang.

I dag har jeg lest en bok som minnet meg om å lese bøker, fordi den fikk meg til å tenke på å klatre i trær. Jeg leste Anna Fiskes Trær jeg har møtt.

Og nå, da jeg satte meg ned for å skrive om en bok jeg husker fra jeg var liten, var det så kort i tankene fra Trær jeg har møtt til bøker jeg har møtt, og derfra var det enda kortere til bøker jeg har klatret i.

For slik husker jeg flere av bøkene som har betydd mye for meg fra jeg var liten. Som steder jeg har lent meg mot, klatret i, gjemt meg i, kjent meg usynlig i og sett verden på nytt fra. Steder jeg har kommet tilbake til.

Slik jeg har gjort med trær.

Jeg kan ikke huske at noen måtte bøye ned greinene til min høyde, eller dytte meg opp, for at jeg skulle komme i gang med å klatre i trær. Men jeg trengte mye både dytting og hjelp for å komme inn i bøker. Heldigvis hadde jeg foreldre som leste for meg.

Det er nok ikke én bok jeg husker fra jeg var liten. Det er mange.

Det er Brødrene Løvehjerte, Lita, grøn grasbok, det er Prikken, det er Brødrene Løvehjerte igjen, det er Jørgen Moes vei nr. 13, det er (nesten alle) Inger Hagerups dikt, det er å ville være et menneske og ikke en liten lort. Og det er Munro Leafs Historien om Ferdinand.

I dag velger jeg den.

Litt av grunnen til at jeg husker Historien om Ferdinand så godt, er at foreldene mine ikke bare leste boken for søsteren min og meg, de fortalte også bokens historie. En historie jeg ville høre om og om igjen. For bokens historie var skummel. Et grøss, rett fra virkeligheten, et jeg aldri har klart å glemme.

De fortalte om hvordan boken toppet salgslistene i USA, sammen med Tatt av vinden, for senere å bli forbudt i mange land. De fortalte om krigene, om Franco, og at den ikke ble trykket på nytt i Spania før han var død. De fortalte om Hitler som ville brenne boken.

Brenne den store, snille, sterke oksen Ferdinand. Bare fordi han ikke ville slåss. Mange ganger senere i livet, har den boken fått meg til å tenke: Hvem av oss er reddest nå?

Det var gjennom Historien om Ferdinand jeg for første gang hørte om Gandhi. Og det var kanskje en av de første gangene en bok førte meg rett til en annen.

Som å klatre fra tre til tre.

Historien om Ferdinand og historien om historien, minner meg om det jeg som voksen kanskje brenner aller mest for i barnelitteratur, og som jeg er aller mest takknemlig for. Barnelitteratur som minner meg om å se på nytt, og så en gang til, og enda en.

De stemmene som fortsetter å si at kompliserte og vanskelige temaer, til og med verdensproblemer, også er enkle. Skremmende enkle eller håpefullt enkle.

Det tok som sagt tid før jeg klarte å lese bøker alene. Men den dagen det skjedde, husker jeg så godt at jeg ennå kan kjenne lukten som var rundt meg og se fargen på lyset den dagen. Mange ganger seinere i livet, når jeg virkelig har trengt et tre å klatre i, men av ulike grunner ikke har kunnet, har det vært bøker som har gitt meg et sted å være, et eget og hemmelig sted.

Jeg synes det kan passe å avslutte med et sitat fra Anna Fiskes Trær jeg har møtt: «Hvis man tør å sove under en stige en hel natt, betyr det lykke hele livet.»

Synne Lea. Foto: Yina Chan

Synne Lea er forfatter og har gitt ut to diktsamlinger for voksne. I 2012 kom ungdomsromanen Leo og Mei (2012), og i 2013 Nattevakt (2013), en diktsamling for barn illustrert av Stian Hole.

Synne sender stafettpinnen videre og vil utfordre Elin Victoria Undstad til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Stjernehimmelen har alltid vært der. Den har vært der mye lenger enn menneskene og vil kanskje være der etter oss. Til alle tider har vi vært fasinert og inspirert av stjernene. Vi har formet dem til bilder.

Se der er et havuhyre.

Og se der er det en jeger og en bjørn.

Utfra disse bildene har det blitt fortalt historier, spunnet legender og vevd myter.

Vi har skapt helter og monstre på himmelhvelvingen.

Dette er en av de bøkene jeg husker best fra jeg var barn. Pappa leste alle tre bindene for meg. Han måtte nok lese dem mange ganger også.

Vi gikk ofte ut for å lete etter stjernebildene som hørte til historiene vi leste. Jeg hadde en svær plakat på veggen med både nordlige og sørlige stjernehimmel med alle de forskjellige stjernebildene tegnet inn.

Jeg ble så glad i disse historiene at jeg ønsket meg bøker om gresk mytologi til både jul og bursdager. Jeg lånte også flere på biblioteket. Ut fra alt stoff jeg fant laget jeg et leksikon over greske guder og gudinner og andre vesener. Dette var en ringperm med et ark for hvert navn, i alfabetisk rekkefølge. Hver gang jeg fant ut mer om de ulike figurene, førte jeg det inn på riktig sted. Denne boken og de andre i serien ble til en hobby for meg. En del av denne kunnskapen sitter fortsatt i meg den dag i dag. Jeg lærte aldri å kjenne flere enn en håndfull stjernebilder. Men navn på figurene husker jeg fortsatt.

Et av de navnene jeg husker best er Kassiopeia. En av grunnene var at jeg syntes navnet hennes er nydelig. En annen grunn er fordi stjernebildet hennes ser ut som en W. Pappa sitt fornavn er Willy, og han fleipet alltid med at det var hans eget stjernebilde. Jeg husker vi hadde mye gøy med det.

Etterpå har jeg alltid vært litt ekstra glad i disse historiene. Jeg er veldig glad i Percy Jackson-seriene av samme grunn. Og alt annet av filmer og bøker inspirert av gresk mytologi. Jeg har nok mange ganger drømt om å være en halvgud eller en nereide. Eller en av de ni musene, gjerne Kalliope som er gudinne for episk poesi.

Planen var nok lenge at om jeg fikk en datter skulle hun hete Kassiopeia eller Kalliope. Kanskje helt greit at jeg fikk tre sønner.

Etter jeg ble lest disse bøkene for føler jeg at jeg har et eget bånd til stjernehimmelen. Den er litt min. Historiene er litt mine. Heltene og monstrene er gamle kjenninger. Hver gang det er mørkt nok til at jeg ser stjernehimmelen, stopper jeg opp et øyeblikk eller mange. Da tenker jeg på disse bøkene, på historiene, på alle figurene i dem. Og på pappa sin W.

Elin Viktoria Unstad debuterte som forfatter høsten 2017. Hennes første bok heter Vega – Kampen for en ny verden, og er en dystopisk spenningsroman for ungdom. Hun har elsket å skrive siden hun var barn og har ingen planer om å stoppe nå.

Elin Viktoria sender stafettpinnen videre og vil utfordre Sidsel Jøranlid til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Foto: Cappelen Damm/Anne-Marte Mundal

Jeg har så lenge jeg kan huske vært fasinert av det groteske! De gamle norske eventyrene mamma leste for meg, der folk fikk skåret strimler i ryggen eller gikk med huet under armen, tegneseriene for voksne som jeg slukte rått som fjortis og splatterfilmene jeg måtte se om igjen tjue ganger. Fantes det noen barnebøker på søttitallet som vekket denne fasinasjonen?

Det gjorde det helt klart, ble jeg nylig minnet på da jeg fant en sliten lefse i en kasse på loftet hos mamma og pappa. Hvorfor lå ikke disse restene av en bok trygt arkivert i samlingen min på Grünerløkka? Det var jo en av få bøker som gjorde størst inntrykk på meg da jeg var en liten knert. Svaret er enkelt: Det hadde aldri vært min bok!

Det var broren min som fikk Jeg er en fisk av José Luis Garcia Sánchez/Miguel Angel Pacheco, illustrert av José Ramón Sánches. Selv fikk jeg boken Jeg er et tre i samme serie. Det stakk i hjertet da jeg sammenlignet de fantastiske illustrasjonene i Jeg er en fisk med de utrolig dølle tegningene i min. Broren min var ikke interessert i bøker, men da han så hvor stor eiertrang jeg hadde til boken hans, var et bytte helt uaktuelt. Selv om boken forble hans var det jeg som slet den ut. Vi hadde tross alt samme bokhylle. Men jeg fikk aldri fred i sjelen ved tanken på at den ikke var min.

I boken følger vi en fisk fra han som liten er en av tre tusen søsken. De andre blir spist eller dør av forskjellige årsaker. Særlig brutal er en fangstscene der fiskene spiddes og hele havet blir blodrødt. Vår utvalgte fisk tilegner seg kunnskap om havet som leserne får ta del i. Han blir en periode den store fisken som spiser alle andre før han havner i et akvarium og får et idyllisk liv. Illustrasjonene til Sánches er frodige, detaljerte og fargerike.

Boken ga altså tidlig grobunn for det groteske i et barnehjerte. Men det er også en annen ting som har levd videre i meg. Dyrene som symbol på menneskelige egenskaper. Dyrene er ikke bare hovedpersoner i nesten alle bøkene mine. Når jeg skal illustrere en artikkel får jeg også som regel poengene frem ved å bruke dyr.

Da Jeg er en fisk dukket opp igjen, nå nettopp, gjorde ikke illustrasjonene mindre inntrykk på meg enn de gjorde den gangen. De drev meg ut på nettet hvor jeg klarte å oppspore og kjøpe en tysk utgave. Heldige er de som snubler over en norsk en, som ikke er lest i fillebiter! Tenk hvis broren min hadde vært enebarn! Da hadde boken kanskje ligget i en kasse på et loft i Mint Condition!

Reidar Kjelsen tok hovedfag i illustrasjon ved SHKS i Oslo i 1994. Siden det har han illustrert rundt 50 barnebøker og skrevet 14 av disse selv. Han har ellers hatt oppdragsgivere som McCann, Playboy, Arena, Dagbladet og Akershus Fylkeskommune. Han har hatt 4000 leselystforestillinger i det norske skoleverket. Reidar Kjelsen er litt av en tulling! Det skjønner du fort hvis du tar en tur på www.svinepelsen.no

Reidar sender stafettpinnen videre og vil utfordre John Arne Sæterøy (Jason) til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Foto: Cappelen Damm

Jeg syns av og til det kan være fryktelig slitsomt å finne på historier, sånn på sparket, til dattera mi. Men onkel klagde aldri. Han fortalte om fruktkniver, leverposteier og sommerferier, og ikke minst om den forferdelige hjørnetanna som bodde i skogen og spiste alle barna som kom dens vei. Vi var hos farmor og farfar da han fortalte den, og jeg husker at jeg hørte på med skrekkblandet fryd. Barna som gikk tur i skogen het så klart det samme som oss. Hvem av oss ville bli spist, og hvem ville klare seg?

Et sted mellom onkels historier og høytlesning fra mamma og pappa, vokste trangen til å skape egne historier fram. Dette skjedde sånn cirka samtidig som jeg lærte å sette ord sammen til setninger.

Inspirert av historier jeg hadde blitt fortalt, bøker, filmer og ikke minst Brødrene Dal gikk jeg i gang med å komponere mine egne historier. Jeg skrev fanfiction av Brødrene Dal. Jeg skrev Månemannen, Den forsvunnede palmen i Las Palmas og Musa og den grønne pillen.

Onkel Geir fortalte ikke bare historier. Han kjøpte også bøker. Hver jul fikk søstera mi og jeg en bok på deling i julegave. Jeg var alltid spent på hvilken bok som skulle ligge under treet. Vi fikk Snorre sel og Skogmus går aldri i feller, og så fikk vi Johnny Pyjamas og supersabotørene, skrevet av Gustav Lorentzen.

Jeg tror det som fenget meg med denne boka, er det samme som fenget meg med Brødrene Dahl. Den fantastiske teite, men akk så morsomme humoren. Bakpå boka står det at boka har et klart budskap om å tenke mer og forbruke mindre. Dette husker jeg ingenting av. Det jeg derimot husker er: Skuffene på kasseapparatene som gikk bananas. De smalt opp så hardt og så fort at magene til kassadamene ble gule og blå. For å få en slutt på det måtte detektiv Johnny Pyjamas tilkalles. Jeg husker at vaktmesteren het Strømmen til etternavn, og at han alltid var gått når de hadde bruk for ham. At Johnny Pyjamas gikk rundt med fiskeboller i lommene som han spiste som snacks, og at mønsteret under skoene hans matchet mønsteret i gulvbelegget perfekt. Sånn at da han skulle liste seg inn på kjøpesenteret, klikket skoene fast i belegget som legoklosser fester seg til hverandre, og han fortsatte uten sko.

Johnny Pyjamas var veldig kul, selv om han var voksen for lenge siden og fortsatt bodde sammen med mammaen sin. En stund hadde jeg lyst til å bli detektiv og forfatter. Detektivdrømmen dabbet av ganske kjapt, men det gjorde ikke drømmen om å bli forfatter.

Fantasien er fortsatt ganske livlig. Og det er nettopp det jeg syns er morsomst med å skrive: Å finne på ting. Så hurra for en skrudd og sprelsk fantasi! Og tre ganger hurra med et par rakettsmell bak for redaktører som holder meg i ørene når fantasien løper for løpsk.

Monika Steinholm har tatt et toåring forfatterstudium ved universitetet i Tromsø. Hun har gitt ut tre ungdomsromaner: Fuck verden, Nærmere kommer vi ikke og Under snøen. I 2018 kom den første barneboka hennes: Mumiene våkner, første bok i ANKH-serien.

Monika sender stafettpinnen videre og vil utfordre Jan Tore Noreng til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Jeg kan ikke huske første gangen jeg gikk på biblioteket, men jeg husker den andre. Jeg plasserte bøkene jeg hadde lånt tilbake på hyllene og fant så nye jeg ønsket å låne. Etter at bibliotekaren forklarte meg at dette ikke var helt riktig prosedyre, måtte jeg rød i kinnene gå tilbake og finne de opprinnelige bøkene igjen. Av en eller annen grunn bestemte jeg meg ikke der og da for aldri mer å sette mine ben i et bibliotek, men kom stadig tilbake, ofte en gang i uka.

Jeg kan heller ikke helt huske noen bøker som gjorde spesielt inntrykk. Da jeg omsider kunne gå ned på voksenavdelingen derimot… Jeg fant snart fram til bøkene av Alistair MacLean, Desmond Bagley og Ken Follet. Follet hadde alltid en sexscene i bøkene sine, så ofte ville jeg bla meg fram til den først og så gå tilbake og begynne på begynnelsen.

Uansett…

Barneavdelingen på Molde bibliotek hadde en liten hylle med tegneserier. Den Store Donaldboka var der, husker jeg, noen Asterix, men viktigere, flere Tintin-album av Hergé,  på dansk av en eller annen grunn. Det jeg kan huske best er Den blå lotus. Mange av de tidligste Tintin-albumene, som Tintin i Amerika og Tintin i Kongo ble senere tegnet på nytt. Den blå lotus derimot, på grunn av skildringen av den japanske besettelsen av deler av Kina, lot seg ikke oppdatere. Heldigvis, vil jeg si, siden den nokså spinkle streken fortsatt har en egen sjarm.

Historiefortellingen er ofte mer komplisert her, med stadig kryssklipping mellom flere handlinger, noe Hergé gikk bort fra i de senere bøkene. Det er også en mer absurd humor enn i de senere albumene hvor alt måtte være logisk. Et eksempel er møtet med fakiren i begynnelsen, som i smerte spretter opp fra en pute han setter seg på. Eller scenen med tre barske vakter som går inn i en celle for å banke opp Tintin, bare for selv å ende opp på sykehuset. I tillegg er det et reelt mørke i dette albumet, med krig, opium og en gift som driver offeret til vanvidd. Både Tintin og Milou blir reddet i siste liten fra å bli halshogd. Tro meg, dette var bilder som satte seg fast i en sart barnesjel.

Siden dette er et tidlig album møter vi ikke Kaptein Haddock eller Professor Tournesol. Detektivene Dupond og Dupont dukker opp, som vanlig uten å hjelpe situasjonen spesielt. En annen ting som mangler her er den rasismen man kan finne i de tidligere albumene, spesielt i Tintin i Kongo. Faktisk kan man finne en sekvens hvor Hergé nærmest ber om unnskyldning for sine tidligere holdninger. Tintin møter en kinesisk gutt, Tchang, og forteller ham om europeiske fordommer overfor Kina. I løpet av albumet utvikler de et vennskap.

Grunnen til forskjellen mellom dette og de tidligere albumene er at Hergé møtte den kinesiske studenten Tchang Tchong-Jen i Brussel. Han satte Hergé inn i kinesisk dagligliv og kultur. I motsetning til tidligere album hvor Hergé bare fant på historien etterhvert begynte han nå å gjøre research og jobbe utifra et manus. Dette gjør Den blå lotus til Hergés første mesterverk. Selv omslaget er utsøkt og Tintin på sitt mest ikoniske.

Personlig synes jeg det er ni album, fra Den blå lotus til De syv krystallkuler som er Tintin på sitt aller beste. I de senere albumene er i mine øyne streken nesten for perfekt, og mangler det liv og personlighet man finner her. Da jeg begynte å lage mine egne tegneserier i begynnelsen av tenåra var Hergés tilsynelatende enkle strek et forbilde. At det faktisk ikke var SÅ enkelt oppdaget man etterhvert.

John Arne Sæterøy lager tegneserier under navnet Jason. Han har gitt ut rundt 20 bøker, og er oversatt til 12 språk. Han har vunnet flere priser, inkludert The Eisner Award, og bor i Montpellier, Frankrike sammen med en katt ved navn Bogart.

John Arne sender stafettpinnen videre og vil utfordre Eivor Vindenes til å dele sitt barnebokminne neste gang.