Denne barneboken ble skrevet til en konkurranse der tema var Oslo bys 900-årsjubileum. Plottet er relativt enkelt: søskenparet Mona og Viggo har et ærend i Oslo Rådhus, og de forviller seg opp i det astronomiske uret i et av tårnene. Mens de sitter inne i et tannhjul i uret beveger det seg, og barna har plutselig reist 100 år tilbake i tid, til 1852.

For hvert kapittel i boken reiser de ytterligere 100 år tilbake. I tillegg reiser de også geografisk, fra Grønlandsleirets kolerabefengte slum i 1852 til besøk hos en gretten Ludvig Holberg på Tersløsegård i 1752, videre bakover til England, Tyskland, Italia og så videre. Hvert kapittel maler opp fascinerende beskrivelser med både lyder og lukter, og barna observerer og diskuterer seg imellom. De møter fortiden med undring, forskrekkelse og begeistring. Boken hører hjemme i en didaktisk barneboktradisjon som sannsynligvis er steindød i dag, men for meg var dette dypt fascinerende lesning. Fortiden trådte frem med mørke landeveiskroer, hemmelighetsfulle alkymiverksteder, sydlandsk folkeliv og forblåste korsfarerborger. Det siste historiske kapitlet fører oss til et leirbål ved Drammensfjorden der beretningen om St. Hallvards død blir gjenfortalt. Jeg røper neppe for mye når jeg sier at barna returnerer til 1952 når tannhjulet i det astronomiske uret gjør sin siste omdreining.

Boken var opprinnelig min mors, og jeg møtte den nok første gang som høytlesning. For et mer enn gjennomsnittlig historieinteressert barn var imidlertid dette en bok å vende tilbake til gang på gang. Odd Bang-Hansen skrev flere andre barnebøker (Mette og Tom og fjellet, Mette og Tom og bokstavene) som også er gode, om enn litt gammeldags belærende. De indre bildene som Odd Bang-Hansen skapte bærer jeg fortsatt i meg. I dag kan jeg mye mer historie enn jeg kunne som 10–11-åring, men det er likevel disse barndommens bilder som først springer frem når man nevner Acre, keiser Barbarossa eller Lady Bess of Hardwick.

Når jeg går tilbake til boken er det selvsagt lett å se svakheter i fortellingen – ikke minst er den veldig eurosentrisk. Men dette er på sett og vis litt av bokens poeng. Den er et produkt av sin tid, sin kultur. I boken står Mona og Viggo på utsiden av disse fremmede samfunnene og ser hvor annerledes de var – synet på jenters og gutters oppdragelse, på fattigdom, straff, tro og overtro. Samtidig gjøres det et poeng av at dette er våre forfedre, dette er kulturen vi kommer fra. Mange andre historiske barnebøker har en tendens til å gjøre tjuvtriks og servere halvsannheter for å gjøre fortiden mer «identifiserbar» for unge lesere. «Trapp med ni trinn» prøver å unngå dette. Jeg liker å tro at jeg har tatt med meg litt av undringen til Mette og Viggo over fortidens grunnleggende fremmedhet inn i mitt eget voksne forskerliv.

Margrethe C. Stang (f. 1970) er førsteamanuensis i kunsthistorie ved Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU. Hennes spesialområde er norsk malerkunst og skulptur fra høymiddelalderen.

Margrethe sender stafettpinnen videre og vil utfordre Maria Rø til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

I barndomshjemmet var det mange rom – og på min fars lille skrivekontor foregikk utpakking av et storverk. Jeg klarte knapt å håndtere denne tunge tingen i grå papp, men en heftig gulfarge med svart skrift på kom til syne og jeg forstod at dette ville bli en tøff bok å håndtere i flere år fremover.

Århundrets krønike lød tittelen og tykkere bok hadde jeg aldri sett konturene av – og slett ikke hjemme hos vennene. 1315 boksider plassert i et fargesprakende smussomslag med rikelige mengder bilder – for en sterkt nærsynt 10-åring en opplevelse så sterk som man kan få den. Blant utstrødde bilder var Roosevelt, Churchill, Stalin, Gerhardsen, kong Olav, Jimmy Carter og så videre oppe, nede, på bokryggen, på baksiden. Oppsummert: fire kvinner og flere titalls menn.

Jeg gikk til verket med ærefrykt og stort alvor og var alene med boken. Foreldre eller bror kom ikke inn i rommet med det første. «Med en gang du åpner boka – uansett på hvilken side – fanger den øyeblikkelig din interesse.» Ordene tilhører Rolf Kirkvaag, der de stod på smussomslaget i blurbeform, men selv opplevde jeg magi lenge før boken ble åpnet. Det ett bind mektige oppslagsverket var av en slik karakter at det tok tid å forstå hva som var begynnelse og slutt, om det kunne åpnes som bok, hvordan ville det være å bla om, hva trengtes av støtteanordning/bord, hva ville møte meg hvor som helst. Jeg fikk et inntrykk av at sidetallet ikke lot seg nevne eller regulere.

Blant det som møtte meg inni boken, var artikler om Titanic-forliset og Den andre verdenskrig, emner man har brukt aldeles for mye tid på siden med enfoldighet som utviklingstendens. Jeg skrev av mine første artikler fra denne boken og brukte en Olivetti skrivemaskin til det arbeidet, min fars. Siden har jeg transkribert hundrevis av forskningsintervjuer – så takk for sist, Århundrets krønike, du gav meg et liv i transkripsjon.

Øyvind Ådland. Foto: Mariann Enge

Øyvind Ådland, f. 1978, var forfatter og er transkribent.

Øyvind sender stafettpinnen videre og vil utfordre Kjersti Rorgemoen til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Fra jeg var 10 år var jeg besatt av Arild Nyquists lekne penn og naivistiske univers. Jeg syklet til Lambertseter bibliotek og lette hvileløst på bokstaven N etter nye titler av min favorittforfatter. Nyquist hadde hovedsakelig skrevet voksenromaner, men i blant dukket det opp noen snurrige barnebøker, som denne bittersøte utgivelsen Reisen til Drammen. Det var en forunderlig historie om voksne menns ensomhet og hang til å spise uendelige mengder fiskeboller til middag. Men bak de naive betraktningene, lå det et dypere alvor som ga gjenklang i et skjørt barnehjerte: Er man ensom og bor i en unnselig blokk kan man klynge seg til drømmen om den store reisen som skal endre alt. Og i Nyquists humoristiske, barnlige univers er det, beskjedent nok, en reise til Drammen som skal plastre såret for hverdagens traurighet.

Den snodige og varme boka, illustrert av Morten M. Kristiansen, er en underfundig historie om vår iboende trang til å søke spenning i livet, når kremkaker og fiskeboller ikke lenger hjelper for å krydre den grå hverdagen. Nyquist hadde en egen evne til å skildre akkurat denne formen for ensomhet. Jeg husker at han kalte seg alenerusler, og det passet godt for en liten gutt fra Ekeberg, som syntes at det virket kult å kunne reise vekk fra lekser og karakterjag. Nyquist var nærmest besatt av temaet ensomhet, som i det fine diktet «Ensomhet» fra Kelner i 1979:

«Ensomhet, sier du. Det

er greit med litt

ensomhet bare det ikke

blir for mye. Da åpner jeg døren

og roper ut i natten: kom inn

kom inn – her er ensomhet nok

for to! ja for fire! Og

på riktig ille dager brøler

jeg: her er ensomhet nok

for et helt orkester!»

Arild Nyquists melankolsk-naivistiske humor gjorde sterkt inntrykk på meg. Da jeg selv begynte å skrive noveller som barn, var jeg bare en blek Nyquist-kopist. Tonen hans var som en forkjølelse jeg ikke ble kvitt, det var som om hans fine, lekne måte å skrive setninger på surret hvileløst i hjernen min. I blant dukker han opp fremdeles, med den særegne fortellerrøsten jeg husker fra bøker som Reisen til Drammen og Frakken tegner og forteller. Det er lett å overse barnebøker som ikke ligger rett foran nesa vår. Reisen til Drammen er en av de skjulte perlene. Lenge leve dikter Arild!

Jon Niklas Rønning. Foto: Erlend Berge

Jon Niklas Rønning er en norsk komiker, skuespiller og skribent. Han er mest kjent fra komikerduoen Bye & Rønning som har laget egne TV-humorserier på NRK1, radioprogrammer og helaftens sceneforestillinger.

Rønning ga i 2009 ut sin første bok «Generasjon Facebook – eller: Da alle skulle bli noe i media» på Aschehoug. Han er fast spaltist i VG Helg, Adresseavisen og Bergens tidende.

Jon Niklas sender stafettpinnen videre og vil utfordre Erik Møller Solheim til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokylla.no.

Maleri på banner: «Tog i snø», Claude Monet 1875

Eg hugsar Jakob To-To og Heslige Huggtann kanskje fyrst og fremst fordi det var ei av dei fyrste bøkene eg klarte å lese i sin heilskap, heilt aleine. Utan nokon vaksen som las høgt for meg, utan at det var ein teikneserie. Det var ei ordentleg bok på over hundre sider, nesten utan bilete, det var ein triumf.

Jakob To-To kan ikkje slå eit telefonnummer, fange ein ball i lufta eller skjere ei brødskive utan at den blir tynn som papir i den eine enden og tjukk som ein murstein i den andre. Han gjentar alltid det han sjølv seier, noko kjøpmannen gjer narr av ved å spele støytt. Saman med dei vaksne i butikken latar han som om Jakob To-To skal arresterast, og helten vår flyktar i redsel inn i den skumle parken, der han gøymer seg og fell i søvn. Draumen fører han til domstolen, der han står tiltala for å ha fornærma eit vakse menneske. Mens den mislukka advokaten hans sit under eit bord og gret, blir han dømt til soning i det mørkaste fangeholet i barnefengselet. Der styrer Heslige Huggtann, ein fribrytar kjend frå TV. Boka sparar ikkje på noko. Det kalde fengselet ligg i evig tåke, er omkransa av brennesler, kvikksand, krokodiller og giftig eføy, og ved ankomst ligg den illeluktande og ubarberte Heslige Huggtann på golvet og kvesser tennene sine med eit kjøtbein. Heslige Huggtann vil helst bli hata og oppfatta som ekkel og grusom, ein som avskyr og pinar ungar, men Jakob To-To ser forbi den skrekkelege fasaden og tek opp maktkampen med fengselssjefen.

Eg kjende meg svært lojal til barndommen då eg var barn. Då ein medelev på barneskulen i eit friminutt sa at ho gledde seg til å bli vaksen, dømte eg henne i mitt mørkaste indre som skikkeleg teit. Kanskje var det denne fiendtlege distansen til vaksenverda som gjorde at eg let meg fenge av ei bok som Jakob To-To og Heslige Huggtann. Konflikten mellom det urettferdig behandla barnet og dei latterlege, kalde vaksne, finst langt meir nyansert, hårreisande og fantastisk skildra i bøkene til Roald Dahl, som eg gjenlånte dusinvis av gonger på bokbussen. Men sjølv om boka om Heslige Huggtann ikkje toler ettertidas lys like godt som klassikarane til Roald Dahl, var ho ei av dei som for meg opna vegen mot ei sjølvstendig lesing, suverent i ly for dei vaksne.

Kjersti Rorgemoen. Foto: Helge Hansen

Kjersti Rorgemoen (f. 1982) bur på Tvigyva i Tokke, og har ein mastergrad i nordisk litteratur. Ho debuterte i 2009 med Purkene snudde seg og i fjor haust kom boka Håpet og festen.

Kjersti sender stafettpinnen vidare og vil utfordre Guri Sørumgård Botheim til å dele sitt barnebokminne neste gong.

Boka kan lesast elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Fordi jeg var så heldig å ha eldre søsken lærte jeg meg å lese nokså tidlig. Det var en aktivitet jeg mestret fort og som ga meg følelsen av å være stor og flink. De første årene leste jeg alt jeg kom over, Gulltopp og Bobseybarna, Donald og Bamse, alt med interesse, men uten lidenskap. For hekta på bøker ble jeg først med Pams paradis. Min første brukerdose eskapisme.

På syttitallet, min barndoms tiår, handlet barnebøker mye om vanlige og litt leie ting. Barn som bodde i blokk med skilte foreldre som kjørte buss eller jobbet nattskift. Det var ikke noe som fenget, alt som smaker av fortellingens magi var totalt fraværende i disse prosaiske skildreriene. Mellom meg og personene på boksidene lå et slør av grå hverdag jeg hverken ville eller kunne forholde meg til. Jeg hadde mer enn nok med min egen kjedelige virkelighet.

Pams paradis ble skrevet av Armine von Tempski i 1940 og kom ut på norsk i GGP-serien. Eksemplaret jeg kom over var godt lest av både tanter og søsken, gule tjukke boksider med tett og liten skrift. Pam er en jente som bor på en kvegfarm på Hawaii, hun er enebarn og arving, og tilbringer hele dagen på hesteryggen. Idet handlingen begynner skal hun få besøk av en fattig kusine fra Boston. Emily har aldri sett store dyr i levende live før og kan ingenting om livet på en gård, men om hun skal få Pams respekt må hun lære seg å ri og kaste lasso.

I boka beskrives Hawaii som et virkelig sted, med lavalandskap og aktive vulkaner, det er ikke bare et paradis. For meg ble dette det første kikkehullet ut mot verden. Tanken på at det var mennesker på andre siden av kloden med helt andre skikker gjorde meg nysgjerrig og optimistisk.

På noen måter oppleves fortellingen som tidløs, det er ingen referanser til verdensbegivenheter som f. eks. krigen, og tilsynelatende gjøres det ingen forskjell på jenter og gutter. På andre måter er Pams paradis veldig datert, men som åtteåring var jeg ikke særlig kritisk til at alle tjenerne var innfødte mens alle farmerne var hvite amerikanere. I flott kolonial stil får Emily en voksen mann som sin private tjener, og det var en ordning jeg virkelig kunne se for meg å ha selv. Hvor spennende hadde vel ikke livet blitt om man kunne ha sin egen cowboy til disposisjon?

I dag har jeg et betraktelig bredere repertoar og liker alle typer litteratur, alt behøver ikke lenger være hygge og lykkelig slutt. Nå tåler jeg både katastrofale endinger og betraktninger over kjedsomhet, til og med veldig dårlige bøker har en plass. Det som ikke har forandret seg er behovet for å lese seg inn i en annen verden. Bestillingen jeg har til en ny bok vil alltid være: Vis meg noe annet, fortell meg noe jeg ikke visste fra før.

Som alle andre har jeg fått bare et liv, men gjennom bøkene kan jeg leve meg inn i så mange flere.

Maria Årolilja Rø (f. 1972) er bokanmelder i Adresseavisen og for alltid lidenskapelig leser.

Hun sender stafettpinnen videre og vil utfordre Tora Seljebø til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Kan hende var alle ungar slik på 70-talet. Kort heimklipt hår med skeive panneluggar, praktiske slengbukser i jordtonar. Mor vår prøvde av og til å kle oss i sommarkjolar, småblomstrete stoff som vi reiv sund når vi klatra og sprang. Mor vår som kom frå ein danna familie og gifta seg inn i denne bondeslekta, forsøkte å gjere oss annleis, eg trur ho skamma seg nokre gonger når vi vart bedne bort, dei villstyrlege ungane, retta på kleda våre, såg bekymra på oss.

Kan hende var det difor ho gøymde boka. Eg er ganske sikker på at det var ho som gjorde det. Slik ho seinare forbaud oss å sjå på Dynastiet. At ho ville oppdra oss, temme villskapen vår.

Det mørkeblå strikklakenet var litt for lite og lausna i langsidene på skumgummimadrassen, dei skeive sengesprinklane under madrassen, og der, den beige boka med ei brun teikning på framsida, sitringa om kvelden når eg i smug opna dei gulna sidene og las.

Syster mi og eg hadde ei eiga evne til å finne alt foreldra våre ville skjule.  Det var ingen ting vi ikkje kunne leite fram.  Alle gåvene dei hadde forsøkt å gøyme bort på mørkloft og låvar, forgjeves, og den litt ekle kjensla på julaftan eller gebursdagar når eg måtte late som om eg vart overraska og glad.

Og no. Denne boka som vart gøymd og som vi leita fram att. Som låg under madrassen min og brann:

Asbjørnsen og Moes erotiske folkeeventyr. Berre teikninga på framsida. Eit frodig kvinnfolk som står med breie bein og løftar på stakken sin, på bakken ligg ein mann på ryggen og kikar rett opp i ho.

Kan hende var vi merkelege ungar. Lenge hadde syster mi og eg eigne kodar.  Vi kunne seie eit ord eller ei setning frå boka til kvarandre for så å sprute ut i latter, heilt uforståeleg for dei andre, trudde vi. «Er det slik du fer åt med eggekviten» kunne vi plutseleg seie, eller «det er no berre pinnen i fjøsveggen».

Ein kveld eg løfta på madrassen var boka vekk. Nokon hadde oppdaga meg. Det var som eg plutseleg vart vaksen. Eller at eg var teke på fersk gjerning og skamma meg. Noko av spenninga var borte. Slik boka var. Og eg leita aldri meir.

I ettertid var det kan hende ikkje så dumt det foreldra mine gjorde. Som ein utilsikta pedagogikk. For vi vart glade i å lese bøker. Kan hende det er slik ein skal få ungar nysgjerrige på å lese. Å gjere bøkene hemmelege. Å gøyme dei litt unna. Legge ei bok i ei raud kasse med lokk på og seie at ingen får sjå oppi.

Tora Seljebø (f. 1973) bur i Trondheim. Ho har gjeve ut diktsamlinga Om kvelden blir namna ropa heim.

Tora sender stafettpinnen vidare og vil utfordre Veronika Erstad til å dele barnebokminnet sitt neste gong.

Boka kan lesast elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no. 

Foto: Eli Bjerkan

Eg har eit minne om at syster mi, søskenbarnet mitt og eg ville laga ei bok om verdsrommet. Dei to var fem år og eg var sju. Dei teikna, og eg kunne å skrive nokre få ord. Å laga ei bok kjentest viktig og fantastisk, noko heilt nytt. Men vi visste ikkje korleis vi skulle få det til. Resultatet var neppe noko anna enn kroting på nokre ark.

Eg ser for meg at eg drog ut ei skuffe i det store tunge, brune skrivebordet vårt. Der fann eg eit ark fylt med handskrift. Det einaste eg såg var line etter line med heilt like lykkjer. Eit mønster. Det var magisk at dei vaksne tilsynelatande las ei meining ut av det. Eller kanskje dei berre lata som?

Eg hugsar at mor mi ville lære meg å lesa, eg var fem år. Ho tok fram den gamle leseboka si som ho sjølv hadde hatt på skulen. Eg stotra meg framover bokstav for bokstav: «DAM DIN DUN». Eg hugsar frustrasjonen. Eg forstod ikkje kva det var eg skulle prøve på. Det var for vanskeleg. Eg gav opp.

Det er vinter 2016, og eg spør mor mi kvar ho har gjort av den gamle leseboka si. Etter litt leiting finn vi ho att i bokhylla. Leseboka er heilt utslite av lesing og kroting av barnehender. Mor mi har teikna ein bil på framsida. Før eg rekk å seia noko fortel far min: «Eg hugsar så godt at vi skulle lære å lesa på skulen. ‘DAM DIN DUN DU DATT I MIN DAM’. Eg kunne ikkje fatte kva det betydde. For ein idiotisk tåpeleg tekst». Tenk, for litt over 60 år sidan lagra altså far min akkurat det same minnet i hjerna si om den same teksten som eg gjorde for 30 år sidan.

Det er ganske enkelt å sjå det nå, at dette var ei imponerande upedagogisk lesebok. Barna skulle ikkje berre lære å lesa ukjente ord, dei skulle òg kople dei saman i ein heilt unormal kombinasjon. Progresjonen var bratt, nærast loddrett. I slutten av leseboka står det lange, kronglete dikt – som sikkert var arkaiske allereie på 1950-talet.

Upedagogisk, ja, men likevel ei fin bok. Illustrasjonane er vakre og fulle av forteljingar. Å sjå gjennom boka gjev meg deja vu side etter side. Sidene i boka er velkjente og samtidig framande.

Eg trur at store lesaropplevingar ofte har eit element av noko uforståeleg i seg. Ein balanserer mellom gjenkjenning og undring, mellom stadfesting av eigne tankar og å våge seg inn i det ukjente.

Guri Sørumgård Botheim. Foto: Benedikte Skarvik

Guri Sørumgård Botheim (f. 1978) kjem frå Lesja og bur i Trondheim. Ho debuterte i 2009 med romanen Ramstein pensionat i lag med Sigrid Sørumgård Botheim. Våren 2016 gav ho ut diktsamlinga Heime mellom istidene. Guri arbeider som avdelingsleiar ved Norsk Forfattersentrum Midt-Norge.

Guri sender stafettpinnen vidare og vil utfordre Martin Ingebrigtsen til å dele sitt barnebokminne neste gong.

Boka kan lesast elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Det som slår meg når eg skal finne eit bokminne frå barndommen, er kor lite eg hugsar. Minna er lite konkrete. Eg las mykje. Eg forsvann litt, blei borte, og blei til der, inne i boka. Minna er vage, men tydelege, meir som ei stemning frå ein draum, slik hugsar eg.

Eg hugsar at eg las under dyna, med lommelykt, at mamma eller pappa kom inn og sa at eg måtte sløkkje lyset, den lille lampa eg hadde i overkøya. Eg las vidare. Dei kom inn igjen og sa at eg måtte sløkkje. Eg sløkte lyset, og tok det på igjen når dei hadde gått ut. Eg las fort og mykje. Eg las Fem-serien, Bobsey-barna, Frøken Detektiv, Hardyguttene, Evi-Bøgenæs-bøker og mykje meir. Det var ikkje så viktig for meg kva eg las. Alt eg las forsvann eg inn i. Eg har eit minne frå barneskulen som eg har tenkt på fleire gonger dei siste åra. Klasselæraren hadde lese eit avsnitt høgt og spurte elevane om vi trudde det var ein mann eller ei dame det handla om. Alle svarte mann. Med unntak av meg. Det er i alle fall det eg hugsar. Når dette minnet har vekse i storleik dei siste åra, er det fordi det seier meg mykje om korleis eg las, og framleis les, eller ser ein film eller anna kunstverk. Det er som om avstanden er borte. Det eg ser, er det eg blir, der og då.

Sidan eg skal skrive om ei bok, og eg hugsar så lite frå boka, så må eg fylle ut med noko anna. Eg skal skrive om Jørgen + Anne er sant. Det eg hugsar er at det var yndlingsboka mi når eg var sjuk. Eg las ho om igjen kvar gong eg var sjuk. Eg var framleis heime, og måtte liggje i senga, mamma kom med Cola, og kanskje noko å ete, og eg var akkurat frisk nok til å orke å lese. Eg hugsar at Anne var tøff, men óg sårbar, trur eg. Ho gjorde alt for kjærleiken. Det likte eg. Ho klipte hestehalen av Ellen. Ho blei saman med Jørgen Ruge til slutt. Jørgen + Anne er sant. Slik kjærleik og forelsking er sant og altoppslukande når ein er ti år. Heia kjærleiken!

Veronika Erstad. Foto: André Løyning / Cappelen Damm

Veronika Erstad, f. 1979, kjem frå Rosendal. Ho er utdanna barnevernspedagog, og har gått forfatterstudiet i Bø og i Tromsø. Erstad debuterte i 2015 med ei diktsamling og barneboka Kattejenta.

Veronika sender stafettpinnen vidare og vil utfordre Bo Gaustad til å dele sitt barnebokminne neste gong.

Les Ingrid Gjessing Linhave sitt barnebokminne om Jørgen + Anne er sant her.

Livet mitt forandret seg en augustdag i 1992; første skoledag i andre klasse. Før sommeren hadde hele klassen fått beskjed om å lære å lese, og jeg hadde jobbet målrettet. Jeg hadde fått en gjennomillustrert alfabetbok (hvor en stor tegnet «A» var omringet av anker, ananas og albatrosser, osv.) og hadde pugget denne hver eneste dag. Nå satt jeg ved pulten min og gikk gjennom alfabetet som var hengt opp over tavla. «L, ser man det. Og hva står der? M, ja visst». Jeg hadde kontroll.

Læreren vår, Sissi, tok runden, og spurte hver av oss om hvordan det hadde gått, dette med lesingen. En etter en gjorde vi opp regning. Like før turen kom til meg falt blikket mitt på en tullete bokstav helt mot slutten. Den kunne jeg ikke, men det var den siste. Bare én bokstav igjen å lære. «Har du lært å lese da, Martin?», spurte Sissi. «Hva heter den bokstaven der?» spurte jeg. «Den heter «Æ»» svarte Sissi. «Da kan jeg lese», svarte jeg.

Jeg hadde allerede bestemt meg for hvilken bok jeg skulle lese først: Yndlingsboken min; Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren, som var yndlingsforfatteren min. Fortellingen om Karl og Jonatan som døde, men levde videre i Nangijala hadde alltid gjort inntrykk på meg. Jeg likte den fordi den var eventyrlig og dramatisk, men kanskje mest fordi den hadde en storebror i seg, noe jeg ønsket meg veldig. Jeg kunne uten forbehold dele Karls fascinasjon for sin kjærlige, vise og kule storebror Jonatan, og akkurat som Karl torde jeg være i den skumle boken fordi jeg visste at Jonatan passet på meg, og så lenge man var med ham så var døden bare et nytt eventyr. Så da jeg kom hjem fra skolen, første skoledag i andre klasse, gikk jeg rett til bokhylla og hentet Brødrene Løvehjerte.

Jeg leste om Karl som het Kavring og som var syk. Jeg leste om Jonatan som var storebror og flott og fortalte om Nangijala, men som døde da han reddet Kavring fra en brann, ved å ta ham på rygg og hoppe ut av vinduet. Og så en dag var Kavring også død og kom til Nangijala. Og der var Jonatan og Ryttergården i Kirsebærdalen, og Mattias som ble farfar, og Tengil og Katla og Karm. Og jeg kjente alt godt fra før, men denne gangen var det noe som ikke stemte. Jeg begynte å mistenke at fortellingen handlet om noe annet enn den hadde gjort de gangene jeg hadde hørt den tidligere.

Jeg oppdaget at det var en stor forskjell på å bli lest for og å lese selv. Når man selv styrte tempoet, kunne man reflektere mer, kjenne mer på hvordan man reagerte på teksten. Man kunne lukke boken, se ut av vinduet, klappe katten, alt mens man essensielt sett fortsatt var i lesningen. Historien skred ikke lenger frem av seg selv.

Jeg husker ikke om det var noe boken sa, eller bare noe som slo meg, men plutselig tenkte jeg at alt det som skjedde siden Karl kom til Nangijala kun var hans eget oppspinn. Dette var ikke en bok som handlet om at disse tingene fantes; Alt i boken var Karls drøm, eller fantasi. Det som egentlig skjedde var at Karl var syk og skulle dø, og nå var han redd og savnet broren sin. Og med en gang jeg hadde tenkt den tanken, så klarte jeg ikke å bli kvitt den. Boken syntes å bekrefte mistanken min i alt den sa og gjorde. Og når slutten kom, og det var Karls tur til å ta sin bror på ryggen og hoppe i døden, da det var hans tur til å være modig, forsto jeg at Brødrene Løvehjerte ikke var et eventyr om livet etter døden, men et eventyr om å forholde seg til døden, avfinne seg med den, å håndtere frykten for den.

Ingen hadde snakket til meg om døden før. Den var noe man ikke snakket om, et skyggelagt faktum langt frem i tid. Jeg hadde ingen begreper for å forstå den, bare noen uanvendelige gloser om Gud og himmelen. Den eneste døde personen jeg visste om var Kong Olav. Men nå opplevde jeg at Astrid Lindgren realiserte frykten for å forsvinne. Hun lot Karl vise meg hva den besto av, og hvordan man kan møte den. Hvordan man kan finne mot til å gå inn i mørket, selv om man ikke vet hva som er der.

Martin Ingebrigtsen. Foto: William Howe

Martin Ingebrigtsen (f. 1984) er forfatter, for tiden aktuell med oversettelsen av Jens Blendstrups roman Gud taler ut (Bokvennen). Hans første bok under eget navn forventes utgitt i 2017. Til daglig jobber han i Norsk Forfattersentrum.

Martin sender stafettpinnen videre og vil utfordre Rune Christiansen til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Les også Marie Sjøvolds barnebokminne om samme bok.

Jeg har grublet lenge over denne forespørselen. Barnebokminne. Husker jeg noen? Ikke mye. Og forklaringen kan muligens være at jeg som 8-åring skled på et gelender fra 5. etasje i Skovveien og tippet over da jeg nådde 2. etasje. Det ble mye drama og skader og egentlig husker jeg lite annet enn oppholdet på Ullevål sykehus i seng nr. 9. Hodet var forslått, blåveisene så store at legestudenter toget inn for å se, og den daglige byggrynssuppa var vammel. Men ellers kan hukommelsen ha blitt litt svekket.

Uansett, i en ryddeperiode forleden fant jeg en eske gamle barnebøker. Teddybjørn på bølgelengde av Eva Scheer var lest i filler. Kan ikke si at jeg husker den, nei. En rekke barnebøker fra 1930-tallet har jeg flere minner fra. De var donert av en eldre nabo og var lenge favorittlesing. «Svein og jeg»-bøkene tror jeg de ble kalt. «Mille»-bøkene av Gunvor Fossum, Katten Busters opplevelser Av Annik Saxegaard, illustrert av Edith Mohn. Og flere mer oppdaterte bøker av Astrid Lindgren, Thorbjørn Egner o.a.

Illustrasjoner i bøker hadde jeg et blandet forhold til. Jeg var veldig glad i fortellingene, og illustrasjonene kom i annen rekke. Det var ikke alltid jeg syntes de stemte med mine egne fantasier, og da ble de mest i veien. Det hendte at jeg «hjalp» til litt med et par streker, og var de i sort/hvitt ble de gjerne fargelagt.

Men en bok som jeg senere har husket med glede var min fars julegave Hele familiens bok om naturen av Bertha Morris Parker. Boken var på over 200 sider og overfylt med illustrasjoner, og allerede første side slår an tonen: «Livets kavalkade gjennom tidene».

Det var en strålende gave og en bok å dele med vennene Grete og Terje. Vi kunne bla i timevis  og studere med forundring forhistoriske dyr, fisker og insekter, fugler og blomster. Bakerst var kapitlene «Planetene», «Solen og dens familie» og «Stjernene». Alt var gjennomillustrert og fargelagt med sober hånd av en rekke dyktige engelske illustratører. For en gangs skyld var det ikke historiene som var viktige, men bildefremstillingene. En halvsides illustrasjon av panserpadden, en helsides illustrasjon av svaneøglen, livaktige og forunderlige. Med pedagogiske skjeletter. Og vi kom tett på både sopp og vandrende pinne, vi sjekket stjernetegnene våre, og falt i staver over illustrasjonen «Månelandskapet».

Det var en bok full av overraskelser, der vi kunne bla og lese bilder om og om igjen. Lenge før TV-bilder og fotografier dominerte verden. Fortsatt synes jeg illustrasjonene er fantasieggende og får lyst til å bla. Litt matt i fargene kanskje, men jeg ser ikke bort fra at illustratøren av dypvannsbreiflabb faktisk har møtt fisken. Det er kanskje det som gjør tegningene så levende. Illustratøren har ikke bare MØTT fisken, han VAR fisken, når han tegnet den. En innlevelse som gir illustrasjoner det lille uforklarlige ekstra som gjør at de kan engasjere også i dag.

Bo Gaustad. Foto: Dagfinn Foldøy

Bo Gaustad (f. 1946) er tegner, illustratør og forfatter. Hun har illustrert ca. 40 bøker, om lag 15 av dem bildebøker. Tre med egne tekster: Haren Henriette og andre vers (2007), Dessert (2011), Bøllene (2013). Ny bildebok med egen tekst kommer 2017: Lille Olle.

Bo sender stafettpinnen videre og vil utfordre Hilde Hodnefjeld til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

For mange år siden, i 1988, den gang det litterærere tidsskriftet Vinduet hadde en liten spalte helt bakerst med overskriften «10 bøker», ble jeg spurt om å bidra med mine personlige favoritter. Jeg sa ja, det ville jeg. Jeg var 25 år. Hvilke bøker hadde betydd noe helt spesielt for meg? Jeg ramset opp den ene lesefrukten etter den andre, og mellom bl.a. Barthes og Pilinszky, en fransk poesiantologi og achtzig gedichte av Celan, stakk jeg inn en liten barnebok: Leif Wærenskjolds Labben og meg og Nullen, opprinnelig utgitt i 1931, men min utgave var fra 1965. Labben og meg og Nullen, påsto jeg allerede den gang, altså i 1988, i Vinduets faste spalte, at jeg hadde lest mer enn tjue ganger. Jeg vet ikke om det stemte, jeg tviler på det, men at jeg hadde lest boken mange ganger i sin helhet og senere i stumper og stykker var sant: kapittelet om Enoksen på hjørnet, kapittelet om Nowgorod-smilet, spøkelseshistorien, dagboken fra sykkelturen osv. osv.

Nå, nærmere tretti år senere, etter å ha lest boken høyt om og om igjen også for sønnen min da han var yngre, kan jeg med hånden på hjertet si at dette er boken jeg har vært gjennom flest ganger, helt sikkert tjue, ganske sikkert flere.

En liten digresjon: På samme tid i mitt lesende liv, i 1988 altså, eller det kan ha vært et år eller to senere, kom jeg over den franske forfatteren Raymond Queneaus Exercises de style (1947) oversatt til svensk av Lars Hagström, da het den Stilövningar og var utgitt av det finfine forlaget Bakhåll. Stilövningar er helt kort en bok som forteller den samme historien med hundre forskjellige stiluttrykk: Notat, metaforisk, nølende, svulstig, forretningsbrev, parechesis osv.

Og så tilbake til saken, til Leif Wærenskjolds fortreffelige barnebok: Det første som slo meg da jeg bladde opp i Exercises de style eller rettere sagt Stilövningar, var at dette spillet med variabler, denne leken med uttrykksformer og stilistiske forskjeller, alt dette som fryder ved Queneaus bok, det hadde jeg vært borti i barndommen, gang på gang, ja hver gang jeg hadde lest Labben og meg og Nullen, i sin helhet eller her og der i sprang, for å gjenoppleve beruselsen ved inntak av denne barneboken. For i kapittelet om lærer Pine, fortelles det fra en klassetur (slik beskrives forresten lærerens språk: «Lærer Pine har et annet sprog når han er lærer i norsk enn når han er troendes og handlendes.») Så la meg til slutt vise noen små glimt fra de forskjellige skolestilene vi kan lese i kapitlet om nevnte klassetur i Leif Wærenskjolds Labben og meg og Nullen, la meg helt enkelt sitere førstesetningene:

Lærer Pine på skolen: «Været var lagelig.»

Lærer Pine på søndagskolen og i butikken: «Nei for et herlig vær!»

Anders, 4. klasse A: «Det var jævlavarmt gitt å bøttevis a sol.»

Obersten: «Varmt. Sol. 23 grader i skyggen.»

Kjøpmann Enoksen på hjørnet: «Detvarsåfintvær. Solskinn. Vidrotilskogs.»

Rune Christiansen med sønnen Lukas, den gang sistnevnte var 9 år og «Labben og meg og Nullen» var en av hans favorittbøker.

Rune Christiansen (f. 1963) er forfatter, poet og gjendikter, med ti diktsamlinger og åtte romaner bak seg. Han har mottatt en rekke priser, blant annet Brageprisen for romanen Ensomheten i Lydia Ernemans liv (2014).

Christiansen sender stafettpinnen videre og vil utfordre Øivind Hånes til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Mitt aller første barnebokminne?

Det er fra den gangen jeg var så liten at jeg ikke hadde lånekort engang.

Jeg har en bok i fanget. Nei, jeg er inne i en bok. Nei, jeg er på en kai, på en kai med mange lasteskip, alt er burgunderrødt og svart, lasteskipene er så høye, så store, de går helt opp til den burgunderrøde himmelen, men der er den lille båten, den lille båten som hjelper de store båtene, men den lille båten er redd, og jeg blir redd, og så husker jeg ikke mer. Men at det luktet diesel og brent metall i den boka, det er jeg sikker på.

Om det er noen som leser dette og har den minste anelse om hvilken bok dette kan være, ta kontakt! Jeg skulle gjerne sett den bildeboka igjen.

Bøkene var de eneste vennene jeg hadde. En periode. Men de var mange, og sammen med de fleste kunne jeg rømme. Vekk fra lange ettermiddager.

Og så er det boka om et gammelt hus. Ved en innsjø. Det er mørkt og det er ingen som bor i det tomme huset. Hovedpersonen er en jente, jeg tror hun er foreldreløs, det er noen heier, noen myrer, fugler som skriker, tørre strå, jenta oppdager at det er noen i huset likevel, en annen jente som lever i en annen tid, hun har gammeldagse kjoler på seg og noen børster håret hennes og noen gjør det så hardt at jenta i vinduet får tårer i øynene.

Det er slik jeg husker denne boka. Og det var min yndlingsbok en lang periode.

Den var så mye yndlingsbok at jeg lånte den på Deichman flere ganger, bare for å ha den hjemme hos meg. Ved siden av sengen min. Uten å lese den. Jeg tegnet forsiktig med blyant på et hemmelig sted på omslaget sånn  at jeg var sikker på at det hver gang var akkurat det samme eksemplaret jeg lånte.

Jeg ble eldre og fant etter hvert nye yndlingsbøker. Boka om jenta og det gamle huset ble bare et vagt minne. Jeg kunne aldri finne tilbake til den, trodde jeg. Du går ikke på biblioteket og ber om hjelp til å finne en bok der en jente får håret børstet ved et vindu.

Helt til sommeren 2016. Ved en tilfeldighet ser jeg en trailer på filmweb, en ny oscarnominert animasjonsfilm fra studio Ghibli.

Jeg blir sittende og stirre. Der er jenta i vinduet, den gammeldagse kjolen, håret hennes blir børstet, der er vannet, robåten… kan det være..?

…basert på romanen When Marnie was there/Min hemmelige venninne av britiske Joan G. Robinson… står det om filmen.

Jeg forsøker et søk på Deichman sine sider, og etter en stund får jeg treff. For det tar en stund før jeg skjønner at tittelen faktisk er på nynorsk! Ei hemmeleg venninne. Men «min» bok var da ikke på nynorsk? Eller, hadde jeg lest nynorsk uten å tenke over det den gangen?

Jeg bestiller boka og går spent til biblioteket når hentemeldingen kommer.

Jeg ser det med en gang, det er den. Jenta på omslaget med det lyse håret, den hvite kjolen og det rosa silkebåndet rundt livet. Hun kommer løpende mot meg i gresset.

I bakgrunnen ligger vannet og det gamle huset. Akkurat som den gangen. Boka er litt fillete i kantene, den røde ryggen i sånn stoff som ikke lenger finnes på nye bøker. Jeg må sjekke med det samme. Har den blyantmerket mitt? Jeg skjelver på fingrene og håper ingen ser meg når jeg forsiktig bøyer boka og kikker inn bak stoffryggen. Nei, det er ikke det samme eksemplaret. Likevel er det som å holde en gammel venninne i hendene. Tenk at jeg ikke husket at den var på nynorsk. Jeg begynner å lese, men slutter fort. Det er ikke alltid man skal dra tilbake til steder man husker fra barndommen. Det kan ødelegge noe av magien fra den gangen. Og så er jeg litt redd for at den ikke er like fantastisk som jeg husker den.

Red. komm.: Om flere vil sjekke om boken er like fantastisk som Hilde husker den, har Samlaget i år gitt ut boken på ny, under tittelen Marnie – mi hemmelege venninne.

Hilde Hodnefjeld er utdannet illustratør ved SHKS. Hun jobber i arbeidsfelleskapet ILLUSTRATØRENE, og går for tiden på Forfatterutdanningen ved NBI. Hun har har skrevet tre bildebøker og illustrert flere.

Hilde sender stafettpinnen videre og vil utfordre Elisabeth Moseng til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Hvor kommer det fra, dette punktet i et liv hvor barnet plutselig blir i stand til å omgjøre bokstaver til mening? Vanskelig å si og umulig å huske. Mitt første minne er en åsrygg som gynger i takt med min bestefars gyngestol en gang i januar 1963, like etter at jeg hadde fylt tre år. Bestefar og jeg satt i denne stolen og bladde i bøker. En av julegavene i desember 1962 var ei bok om fugler: Fuglene i farger av Rolf Vik, med illustrasjoner av Karl Aa. Tinggaard. 315 fjærkledde vesener med tilknytning til norsk territorium. Fantastiske tegninger og eventyrlige navn: Snadderand, Steinvender, Brushane, Dobbeltbekkasin og Hærfugl. Bestefar lærte meg navnene og det varte ikke lenge før jeg kunne navngi alle fuglene bare ved å se på bildene: «Rosenfink», «Grankorsnebb» eller «Myrsanger».

Til fireårsdagen fikk jeg en dyp tallerken fra Egersund Flint med alfabetet påtrykt langs kanten, og da var det gjort. Jeg skjønte at bokstavene var byggeklosser med magiske egenskaper, og lærte meg å skrive ord ved kjøkkenbordet mens min mor skar gulrøtter i fine terninger eller svingte strykejernet over hauger av skjorter.

Min far var husets litterat, og et par ganger i måneden bar han hjem nye bøker fra biblioteket i Drammen. Han tok også med seg barnebøker i den brune bibliotekveska. Slik ble jeg utover våren 1964 presentert for Pippi Langstrømpe og hennes eksentriske verden. Pippi løftet hesten sin, og jeg leste om det i bøkene i en verden av bokstaver som ble til pregnante ord jeg selv løftet opp og erobret.

Virkelig sugende skulle lesningen først bli da jeg begynte på skolen og oppdaget indianerbøkene. Forsmaken kom da jeg sommeren 1966 – den siste før skolestart – fant et eksemplar av Præriebladet på gata i Krokstadelva. Helten i serien het Davy Crockett, og nå fikk jeg for alvor øynene opp for hvilke landskaper som skjulte seg der borte på det amerikanske kontinentet. Endeløse skoger og svartstille sjøer, høye fjell, elger store som høyspentmaster og bjørner digre som rådhus. Da jeg i august 1966 begynte på skolen var jeg allerede godt bevandret i amerikansk natur og frihetskamp, og da en litt eldre gutt tok meg med bort til et vindu som vendte inn mot skolebiblioteket og sa «Der borte står indianerbøkene», var jeg solgt. Jeg lånte bøkene om Hjortefot, skrevet av Edward S. Ellis, og landskapet ble større og større. Jeg møtte mennesker av alle avskygninger: ærefulle mennesker, svikefulle mennesker, grådige mennesker, enkle mennesker og oppofrende mennesker. Et sentralt tema var hevn. Noen hadde begått en ond handling, og de gode menneskene skulle ta hevn for ugjerningen. Det var logisk at det var slik det gikk til der ute på prærien.

Det hele toppet seg da jeg kom over James Fenimore Coopers bøker om indianeren Lærstrømpe, skrevet i årene mellom 1823 og 1841. Dette var skikkelig tykke bøker, på norsk het de Pionerene, Den siste mohikaner, Stifinner, Hjortedreper og Prærien.

Det var blitt februar 1969, min bestefar hadde vært innlagt på sykehuset flere ganger den vinteren. Det var søndag, og jeg var nesten helt ferdig med Prærien. Tidlig på formiddagen kom to av mine onkler på besøk til bestefar som lå nede i første etasje. Jeg hadde bare noen få sider igjen av boka, og slutten var fantastisk: Den gamle indianeren Lærstrømpe sa adjø til alt og alle der ute på prærien, inkludert seg selv. Det var ikke mer å si, ikke mer å hente ut av livet. Han hadde reist omkring og levd og virket i innlandshavet, på de store sjøene, i de endeløse skogene, og nå var han blitt en gammel mann som tok farvel med meg på de siste sidene. Jeg hadde ikke tid til å spise frokost den morgenen, men leste ut boka i en vidåpen tilstand av eufori og melankoli ved reisens slutt.

Idet jeg lukker boka for siste gang, hører jeg tunge skritt i trappen. Det er mine to onkler. De går inn til mine foreldre i stua og forteller at det er over. Bestefar åndet rett og slett ut mens de satt der nede hos ham, mens jeg leste de siste sidene av Prærien. Det ble oppstandelse, og alle gikk ned til bestefar. Det var første gang jeg så et dødt menneske. Bestefar hadde gitt seg hen til de evige jaktmarker. Jeg så ut gjennom vinduet med det gamle og buklete glasset, kikket bort på åsryggen som noen år tidligere hadde gynget i takt med gyngestolen og fuglene: Snadderand, Steinvender, Brushane, Dobbeltbekkasin, Hærfugl …

Der og da, med utsikt til den snøhvite åsen som ikke lenger gynget i takt med fuglenavnene, kom den forløsende tanken, født av mitt intense liv med indianere og naturfolk de siste månedene: «Jeg skal hevne deg, bestefar.»

Øivind Hånes er forfatter, musiker, komponist og plateprodusent. Han har også gitt ut faktabøker om mat og vin. For romanen Pirolene i Benidorm (2005) ble han nominert til Nordisk råds litteraturpris.

Øivind sender stafettpinnen videre og vil utfordre Tor Eystein Øverås til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Da jeg var seks år i 1973 var jeg allerede en hyppig gjest på Nedre Eiker bibliotek i Mjøndalen. Jeg var full av grublerier – «hvem er jeg», «hvorfor er jeg akkurat meg og ingen andre», «hvor kommer jeg fra» var spørsmål som surret rundt i hodet mitt. Jeg kunne ikke lese ennå, men ble lest høyt for hver kveld. James Fenimore Coopers cowboy- og indianerbøker var meg og fatterens favoritter. En dag fant jeg en liten bok med strektegninger av dinosaurer, mammuter og en liten gutt, i hylla på biblioteket. Hjemme om kvelden startet opplesningen slik:

Trilobitten.

Jeg heter Kristina og har en yngre bror som heter Ola. Vi går tur så ofte vi kan, og nylig da vi gikk langs veien og Ola tok opp steiner og kaster slik han pleier, fant han en pen grågrønn stein. Men da han ville kaste den, sa steinen: «Du kunne da se på meg! Det er ikke hver dag du ser noe slikt.»

Boken fortsatte med fossilene som fortellerstemmer i en reise gjennom livets utvikling. Der og da oppdaget jeg fossiler som tidsvitner til livets historie. Her var det endelig noe håndfast som kunne fortelle meg om hvem jeg var og hvorfor jeg levde på jorda, etter en lang kjede av liv gjennom millioner av år. Det sa bare klikk – jeg måtte vite alt om fossiler, samle dem, lese om dem, og jeg laget mitt eget museum på gutterommet. Men jeg hadde ingen rundt meg som kunne noe om fossiler, få bøker fantes også på biblioteket, dette var før dinosaurfeberen. «Bare vent til du begynner på skolen» sa bestefaren min, «lærere kan alt». Første dag på skolen spurte jeg min lærerinne Marit: «Kan du alt om fossiler»? Hun måtte avkrefte dette og jeg gikk hjem til mitt ensomme liv som fossilnerd. Dette varte helt til jeg som 13-åring fant ut at det var noen som drev forskning på fossiler i Norge, på et museum i Oslo! Hit kom jeg første gang i arbeidsuka i 8. klasse og traff der endelig noen som kunne svare på mange av mine spørsmål.

Det som er ganske underlig er å lese forordet til boka i dag (som jeg selvsagt ikke hadde lest som barn):

Kirsten Bergh har bedt meg gjennomgå det faglige stoff hun har benyttet i de små skildringer av fortidens dyreliv, som hun har skrevet for norske barn. Det har vært meg en glede å gjøre det. Jeg synes det har lykkes henne å gi en interessant, grei og riktig framstilling av fortidens dyr, i full samklang med det vitenskapen vet i dag. Disse små glimt fra fortidens verdener, som forfatterinnen har evnet å gjøre så levende og fengslende vil sikkert rive barn med, så de leser dem med samme spenning som de mest spennende eventyr. Og dog forteller her eventyrene sannheten! De glimrende og korrekte illustrasjoner bidrar også til å gjøre boken til en ekte barnebok.

Det er gledelig at en slik bok, som så vidt jeg vet er den første i sitt slag, kommer akkurat nå og fører barna fra den urolige nåtid og usikre framtid til fortidens eventyrverden. På den måte får barna, som alltid er glad i dyr og liker å lese om dyr, anledning til å høre litt om den dyreheimen som ligger forut for vår tid.

Paleontologisk Museum, Oslo, 7. november 1940
Anatol Heintz
Professor dr.

Da jeg kom til museet som utplasseringselev i åttende klasse, var det første gangen jeg var i Oslo alene. Jeg ble mottatt på Vestbanen jernbanestasjon av datteren til Anatol, Natascha Heintz, som viste meg hvordan kollektivtrafikken fungerte i Oslo. Hun hadde overtatt farens stilling. Jeg har nå sittet 15 år i kontoret til Anatol og senere Natascha Heintz’, på det som i dag heter Naturhistorisk museum. Jeg er nå Norges eneste Professor i vertebratpaleontologi, akkurat som Anatol var.

Dette er kraften i en barnebok!

Naturhistorisk museum, Oslo, 11. mars 2017
Jørn H. Hurum
Professor dr.

«Her er et fra felt, synes det ser passe vilt ut… Jørn». Foto: Lena Kristiansen

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Jørn H. Hurum sender stafettpinnen videre til kollega Hans Arne Nakrem, som har den samme boktittelen som utgangspunkt for sitt yrkesvalg! Denne teksten kan du lese senere i uken.

Tidlig på 60-tallet kjøpte mine foreldre bokserien «Mitt Skattkammer» – et barnebokverk på 10 bind med historier fra hele verden. Bøkene var tilpasset høytlesing for veldig små barn – de første bindene, mens de siste bindene hadde historier fra naturen, historien, teknikkens verden og fra klodens ytterkanter. For min del var det de siste bindene som vakte mest glede. Jeg var rundt 10 år da jeg begynte å lese disse bøkene.

Det var spesielt historien om Ola og trilobitten som vakte interesse og undring. Dette var en historie om gutten Ola som ute på tur sparket vekk steiner som lå på bakken, men plutselig var det en stein som ropte tilbake «Du kunne da se på meg!». Steinen inneholdt et fossil, en trilobitt, en type havlevende dyr som døde ut for rundt 250 millioner år siden. På forhånd hadde jeg en uvanlig stor interesse for naturen rundt meg, jeg presset planter, jeg hadde et lite rom i det store huset vårt i Harstad som jeg innredet til et museum med steiner, fisk og dyr på sprit, hodeskaller av dyr jeg hadde funnet i skogen og mye mer.

Men fossiler hadde jeg ikke. Berggrunnen rundt Harstad er nemlig helt fri for fossiler, bergartene er for gamle eller for omvandlet. Men historien om Ola pirret interessen, det var fine tegninger i boka, og jeg fant ut at jeg måtte lage en trilobitt selv! Og det var ikke så vanskelig. Jeg hadde en gipsplatebit og risset inn trilobittmønsteret. Deretter farget jeg gipsen brunsvart – og vips – så hadde jeg en trilobitt i museet mitt.

Historien i «Mitt Skattkammer» trigget en interesse for dyr, planter og fossiler, som utviklet seg videre, og jeg fikk fingrene i andre bøker. Det var spesielt bokserien «Det Lille Universitet» fra Fredhøis Forlag, og naturlig nok «Fossiler. Nøkkelen til livets historie» som ble kjøpt inn. Interessen for fossiler har ledet meg til der jeg er i dag – en forsker ved Universitetet i Oslo, med Jørn H. Hurum som nærmeste kollega.

Han og jeg satt og snakket for mange år siden om hvordan interessen for fossiler hadde oppstått, og stor var forbauselsen da det viste seg at vi hadde lest samme historie, om Ola og trilobitten, da vi begge var små – han midt på 70-tallet, jeg midt på 60-tallet. Jørn bodde da midt i smørøyet for funn av fossiler i Norge, og gjorde raskt sine egne funn. Jeg måtte lage mine egne fossiler, og jeg har senere forstått at hjemmeproduksjon av fossiler faktisk er «big business» i den store verden. Det lages forfalskninger som vi forskere skal lures opp i stry av. Men takket være kunnskapen fra bokhistorien om Ola og trilobitten, så er jeg på vakt når tvilsomme fossiler dukker opp!

Hans Arne Nakrem på Svalbard 2009. Foto: Jørn H. Hurum

Hans Arne Nakrem er professor ved Naturhistorisk museum, Seksjon for forskning og samlinger, på Tøyen, Universitetet i Oslo.

Hans Arne sender stafettpinnen videre og vil utfordre Eirik Newth til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Les også Jørn H. Hurums barnebokminne om den samme teksten 21.3.2017.

Når jeg skal velge barnebokminne har jeg et luksusproblem: Det er altfor mye å velge i. Jeg vokste opp i et hjem med bokhyller på de fleste vegger, jeg elsket å lese og er i tillegg velsignet med god hukommelse. For å gjøre oppgaven lettere har jeg sortert ut fra et eneste kriterium: Gjenlesbarhet. Å hente fram barndommens favoritter og lese dem på ny er en fascinerende øvelse.

Min erfaring er at glansen er gått av det store flertallet, enten fordi de er for tilpasset målgruppen barn, eller fordi tiden har løpt fra dem. Noen overraskelser får man: Jeg hadde f.eks. ventet at Lindgrens Mio min Mio skulle tåle tidens tann bedre. Og enkelte ganger undres jeg bare over hvorfor jeg gadd (Stompa, jeg ser på deg).

Uforfalsket guttebok

Men så har du Tove Jansson, da. Farlig midtsommer og Trollvinter, bøker som jeg har gjenlest oftere enn jeg kan huske, og som jeg finner noe nytt i hver gang. Jeg kunne ha valgt en av disse uten å blunke, men sant å si er det en bok jeg gjenleser enda oftere enn disse. Den er mindre kjent enn noe av Jansson, og det er høyst fortjent. Ingen kan nemlig påstå at Den røde planet av Robert A. Heinlein, som utkom i Gyldendals GGG-serie i 1954, er stor litteratur.

Her snakker vi om en uforfalsket guttebok i science fiction-genren, med alle de klisjeer som hører med. Som navnet antyder er handlingen lagt til Mars. Ikke den livløse kloden vi kjenner etter mange romferder, men Mars slik den fremsto før Sputnik. Da mange antok at kloden hadde vann og luft, kanskje også liv. Det ga forfattere et rom for faktabasert spekulasjon som Robert Heinlein utnyttet til fulle.

På Heinleins Mars finnes de underligste planter og dyr, samt en mystisk rase av intelligente marsboere. Det er en gammel verden, full av byer som ble forlatt av sine innbyggere lenge før pyramidene ble bygd. Og i dette eksotiske landskapet er det vi finner noen tusen kolonister fra Jorda, deriblant hovedpersonene Jim og Frank.

Når vi møter dem lever guttene GGG-lesernes idé om drømmelivet: Nybyggere på en fremmed planet, frie til å gå på oppdagelsesferd på egen hånd, væpnet med laserpistoler for å beskytte seg mot rovdyr. Dette og andre likhetstrekk med det Ville vesten (ørkenlandskap, uutgrunnelige innfødte) var ikke til å ta feil av for en som vokste opp med Kruttrøyk på TV og Sølvpilen på nattbordet.

Historien skyter fart når Jim og Frank må forlate kolonien for å gå på pensjonatskole. Der havner de i konflikt med en tyrannisk rektor som også viser seg å være involvert i en konspirasjon som truer Mars-kolonistenes livsstil. Når rektor isolerer elevene fra omverdenen, ser Jim og Frank ingen annen utvei enn å legge ut på en strabasiøs reise for å varsle resten av kolonistene.

Flukten foregår langs islagte kanaler (nok et landskapstrekk astronomer en gang trodde fantes i virkeligheten) – på lengdeløpsskøyter. Jeg leste boka samtidig med at «de fire S-ene» herjet skøytebanene, og det er ikke fritt for at Sjøbrend, Stenshjemmet, Storholt og Stensen spøkte i bakgrunnen under lesingen.

Foregriper E.T.

Men all nostalgi til tross: I Den røde planet avslører også Robert Heinlein hvorfor han regnes som en av de største skribentene innen genren. Som når han innfører bokas tredje hovedperson. Willis er et marsvesen som Jim ser på som et kjæledyr, og som skildres som en krysning av en rampete papegøye og en hårete basketball.

Her foregriper Heinlein forholdet mellom barn og romvesen vi finner igjen i Steven Spielbergs E.T.  med over tretti år, og han gjør det med langt mer nennsom hånd. Willis er en kompleks skapning med egenskaper som langsomt blottlegges i løpet av historien. Forholdet mellom gutt og Mars-basketball utvikler seg etterhvert slik at man blir usikker på hvem som egentlig er kjæledyret i historien.

Forfattergrep som dette, sammen med Heinleins levende skildringer av naturen på Mars, er det som gjør at jeg vet jeg kommer til å åpne boka igjen. Alt som trengs er en forkjølelse og et par dager å slå ihjel.

Eirik Newth fotografert med egenprodusert kattemater. Foto: Thomas Bjørnflaten, nyebilder.no

Eirik Newth er forfatter, astrofysiker, blogger og mediepersonlighet. Han har skrevet flere populærvitenskapelige bøker, særlig for barn.

Eirik sender stafettpinnen videre og vil utfordre Ruben Eliassen til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Nesten alt ligger i mørke. Fram til skolestart: Husker ingenting. Fra den første skoledagen: Husker at jeg er oppe på tavla og tegner en solstråle, streker en stråle fra solkula frøken har tegnet, hver elev sin solstråle, i ulike farger, alle er vi barn av regnbuen. Men husker jeg virkelig at jeg tegner den solstrålen, eller husker jeg fotografiet moren min tok?

Når lærte jeg å lese? Husker ikke, aner faktisk ikke. Husker imidlertid at jeg skrev svært pen løkkeskrift (det gjør jeg ikke lenger). Hvilke barnebøker likte jeg? Husker Bobsey-barna og Hardy-guttene, men mer at jeg samlet på dem enn leste dem. Jeg har det med Bobsey-barna og Hardy-guttene som med Beatles og Rolling Stones. Jeg klarte ikke å velge side, tok ikke parti. Eller også har Bobsey-barna/Hardy-guttene og Beatles/Rolling Stones ikke vært viktige nok. For meg. Eller også er det en måte å skjule på at jeg hellet mot Bobsey-barna, og det kommer jeg aldri til å innrømme.

Husker Anne-Cath. Vestly, men trolig filmene mer enn bøkene. Astrid Lindgren: Husker filmene klart bedre enn bøkene. Saltkråkan var favoritten. Saltkråkan var som Bobsey-barna: trivelig, hyggelig, mysigt.

Når jeg åpner pappeska med barnebøker som har overlevd alle flyttinger finner jeg mye Bokklubbens barn, boka om forstørrelsesglasset (den husker jeg), om Petter Pjusk (husker den også), historien om den hvite steinen (men var ikke også det egentlig en tv-serie?). Absolutt ingen såkalt kunstneriske barnebøker, ikke en eneste en. Tydeligere enn bøkene minnes jeg Donald, lørdagsbarnetimen, barne-tv. Lørdagsbarnetimen var et høydepunkt i uka.

Dunderklumpdalen

Men to tydelige barnebokminner har jeg, som begge handler om det samme. Det ene er en tegning fra en barnebok, husker ikke hvilken, som viser et trehus i en frodig og fargerik hage, en hage som grå og truende gravemaskiner har gravd seg inn mot fra alle kanter – bak dem skimtes en grå ensformig høyhusbebyggelse – den vesle hagen står og vakler som en siste rest av farge- og artsrik natur, en søyle av truet liv. Det andre minnet er Beppe Wolgers bildebok Dunderklumpen!, men her må jeg jukse, for den boka har jeg aldri sett (eller jo, det har jeg, nå husker jeg den, sønderlest!), det er Per Åhlins film fra 1974 jeg husker. Min far tok meg med på kino i Bodø, vi så filmen.

Den gangen blandet jeg sammen Dunderklumpen og Dunderlandsdalen, dalen som strekker seg gjennom det indre og søndre av Nordland, dalen som E6 går igjennom, dalen vi mange ganger kjørte langs, på eller hjem fra ferie. Kanskje trodde jeg at Dunderklumpen bodde i Dunderlandsdalen. Men å blande Dunderklumpen med Dunderlandsdalen er ikke så merkelig, selv om jeg den gangen ikke skjønte hvorfor. Dunderklumpen! foregår nemlig i det samme landskapet som Dunderlandsdalens, Dunderklumpen befinner seg bare på den andre siden av grensen, i Sverige. Filmen er tatt opp i traktene rundt sommerhuset til Beppe Wolgers ved Ströms Vattudal i Jemtland. Fortellingen foregår i Jemtlandsfjellene. Filmen viser det samme ødslig-hustrige fjellandskapet og de samme lyse sommerkveldene jeg kjente fra Nordland. Igjen og igjen har dette vist seg: Film og litteratur som klarer å uttrykke landskapet jeg har vokst opp i, «fortelle» det, gjøre kunstnerisk bruk av det, ja disse filmene og bøkene gjør gjerne et ekstra inntrykk på meg, ved å få meg til å åpne øynene for mitt eget, det selvfølgelige. Jeg trenger kunstens tolkning av det dagligdags selvfølgelige som omgir meg. Uten kunstens tolkning av det dagligdags selvfølgelige har det dagligdags selvfølgelige ingen mening. For meg.

Takk for skaperverket

Men nå til poenget: I likhet med den frodige og fargerike hagen som var omringet av de truende gravemaskinene og det ensformige boligblokklandskapet, så er mitt tydeligste minne fra Dunderklumpen! en sang, en takk for det som finnes, for det som er, sunget av en gammel kone mens hun vandrer i høyfjellet:

Tack för allt jag minns
Tack för allt som finns

Tack för himlen
Tack för kväll
Tack för vinden
Tack för fjäll

Tack för allt jag ser
Tack för allt som sker

Tack för renar
Tack för sol
Tack för stenar
Tack för jord

Jag har det så bra
Jag har det så bra

Noe så selvsagt som at man må ta vare på skaperverket, planeten vår, forvalte den, ja noe så selvsagt kan ikke jeg skrive om. Ikke direkte. Dette selvsagte er verdien og moralen og innsikten som ligger i bunnen for alt.

Klimakrisen er menneskeskapt. Poenget med betegnelsen antropocen er at en geologisk epoke i jordas historie for første gang er preget av menneskets inngripen i naturen. Men når noe er menneskeskapt, må forfatteren spørre seg hva det er som driver menneskene, hva som får menneskene til å gjøre det de gjør, handle sånn og sånn. Det har interessert litteraturen i hundre, for ikke å si tusenvis av år. Hva driver mennesket som rovdrifter naturressursene, rovdrifter til landskapet ligger øde tilbake, kanskje har også menneskesjelen mørknet underveis, blitt en dark soul? Paul Thomas Anderson laget film om en slik svart sjel, en av de første oljemagnatene, Daniel Plainview, i There Will Be Blood. Få tenkte at dette er en film som handler om klimakrisen, men filmen kan sees som akkurat det. Kunsten og litteraturen og filmen har kommentert naturens sårbarhet i årevis, også barnebøkene jeg festet meg ved på 1970-tallet. Kanskje trenger vi nye måter å lese på like sterkt som nye måter å skrive på.

Tor Eystein Øverås. Foto: Julie Pike

Tor Eystein Øverås er forfatter og kritiker. Han ble kåret til Årets litteraturkritiker i 2010. Fra 1998–1999 var han medredaktør for litteraturtidsskriftet Vinduet. Hans siste bokutgivelse er Hva er et essay? (2014).

Tor Øystein sender stafettpinnen videre og vil utfordre Grethe Fatima Syéd til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Det er rart hvor lite jeg husker av bøker fra barndommen. Jeg ble lest for hver kveld, så det må jo ha blitt noen bøker. Men hvor har alle historiene tatt veien? Ligger de lagret et sted, bakerst i minnet? Jeg har prøvd å grave dypt, men det er ikke mye jeg finner; Noen grønne og fiolette tanter, en blåbærskog, en pingvin ved navn Pondus, en svansløs katt ved navn Pelle. Men en bok dukket plutselig fram igjen, og det var historien om den omstreifende rottefangeren Sølvfaks.

Vi satt stille som mus på hver vår pult, mens frøken leste høyt historien om Sølvfaks som reiste ut i den vide verden. Jeg husker stillheten i klasserommet, og lærerens stemme som fylte rommet. Jeg husker hvordan tid og rom forsvant, og følelsen av å være et annet sted. OG ikke minst husker jeg den brå avslutningen, når lesestunden var over. Hvordan jeg brutalt ble revet tilbake til virkeligheten. Som når jeg har sovet på bussen, og i forvirringen over å ha blitt vekket må bruke noen sekunder på å orientere meg på nytt.

Vi hadde lest boken om Sølvfaks hjemme også. Moren min snakket alltid så varmt om denne boken. Dette var hennes favoritt blant bøker da hun var barn.

Jeg fikk tak i en ny utgave (2006) av boken på ARK, og ikke så rent lite entusiastisk tenkte jeg at nå skulle jeg føre denne bokskatten videre til mine gutter. Hvor romantisk var ikke det, at tredje generasjon ville bli like bergtatt av denne historien over 100 år etter at den først kom ut (først utgitt i 1912).

Jeg satte meg godt til rette, med en gutt i hver armkrok. Høytidelig fortalte jeg om hvordan dette hadde vært deres mormors yndlingsbok, og at jeg også husket den veldig godt fra jeg var liten. En ordenlig godbit «fra gamle dager». Boken om selveste Sølvfaks.

Entusiasmen min smittet ikke. Vi leste litt et par kvelder, men det kom fort forslag om andre bøker vi heller skulle lese. Det gammelmodige språket hjalp nok ikke. I beste fall fungerte det som god sovemedisin. Så Sølvfaks ble dessverre ingen slager hjemme hos oss.

Men jeg leste meg interessert igjennom boken på nytt, og hadde hyggelige gjensyn med både fortellingen og illustrasjonene. Ikke husket jeg alle de groteske skildringene av Sølvfaks sine mange måltider. Han gafler i seg både mus, fugler og ekorn uten å legge noe i mellom: «… Sølvfaks satte etter bestemoren dens, og hugg henne just som hun skulle smette ned i hullet sitt. Hun var forresten både fet og lekker, så Sølvfaks åt henne med det samme – han levnet ikke engang halen.»

Mange spennende eventyr er han med på. Han snakker med både kuer og katter, slåss så busten fyker, jakter rotter, skjærer og ekorn og er i det hele tatt en skikkelig tøffing. Hvorfor skulle ikke dette fenge barn i dag? Kan det være det gammeldagse språket? Kommer det en språklig oppdatering skal jeg i alle fall prøve meg på nytt!

Elisabeth Moseng

Elisabeth Moseng har jobbet med barnebøker i mange år, både som illustratør og designer. I 2014 debuterte hun som forfatter med boken Når jeg blir storebror, på Mangschou forlag. I år kom hun med boken Herr Hansen får besøk, på samme forlag. Til daglig er hun tilknyttet studiofellesskapet Illustratørene. Nå i høst begynner hun på NBIs forfatterutdanning.

Elisabeth sender stafettpinnen videre og vil utfordre Constance Ørbeck-Nilssen til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no. 

Som mange andre som har havnet der jeg har havnet i livet – et sted der man leser og skriver og pønsker på det man leser og skriver, og leser og skriver om det man pønsker på, for så å begynne forfra igjen og lese og skrive og pønske og kanskje være kommet et museskritt lenger – var jeg en lesehest som barn. Jeg husker svært godt en barndom omgitt av bøker. Jeg husker marihøne-emblemet på ryggen av bøkene fra Bokklubbens barn. Jeg husker å bli lest for – Frendeløs, Veien til Agra, bøkene om sjøormen Ruffen og Hodja fra Port, Elsa Beskow, og på barneskolen: Hellemyrsfolket, av alle ting Hellemyrsfolket (men så var det på Hellen skole dette, og læreren som leste het Ingri Sletten selv om hun var slett ikke var fra Sillejord). Jeg husker Tordivelen flyr i skumringen på Barnetimen for de minste; lyden av kassettspilleren, det skumle huset, stemmen som gikk baklengs, knirking i trappen. Og på Barne-tv: et frø som ble sådd i jord og opp vokste et tre i forrykende fart, med greiner som blomstret seg ut som når man søler kaffe på et bord, mens gjemmesteder, taustiger og dess like oppsto og forgikk før man fikk blunket og fugleegg i reir sprakk og avslørte fugler som raskt fløy vekk.

Seinere har jeg undervist i barnelitteratur. Lest den norske og nå nokså kjedelige kanon: Thorbjørn Egner, Alf Prøysen, Anne-Cath. Vestly. Lest om hvor viktig Alice in Wonderland har vært, og Peter Pan, Det suser i sivet, hvor mange barnebokforfattere som har vært pedofile eller hatt barn som har tatt livet av seg eller på andre måter ikke sklidd såpeglatt gjennom tilværelsen. Om symbolikk og allegorier, binære motsetninger og dobbel tiltale, at også voksne må ha noe å hente skal de gidde å engasjere seg i å lese for barn. Og jeg har barn selv – Albert Åberg! Frosken! Den ville ungen! Pål! Vesle Pinne! Grisen Benny! Hunden Rosa! Hønen som lager feministisk revolusjon i hønsegården! Osv. Astrid Lindgren selvsagt, den vakre og vonde historien om Mio. Og Janosch sin serie om den vesle bjørnen og den vesle tigeren (er de beste barnebøkene på nynorsk? Og de aller beste oversatt fra svensk?) En påske strandet på en hytte med dårlig vær: Bibelen. Og Hellemyrsfolket.

Tusjtegning av Fritz von Dardel (1817–1901)

Men når jeg tenker etter, er det skuffende lite som sitter igjen av det jeg leste som barn. Det jeg først og fremst husker når jeg skal fremkalle et minne på stikkordet barnebok, er biblioteket. Jeg tror jeg leste et flertall av bøkene de hadde på filialen som den gang lå nesten vegg i vegg med skolen. Jeg husker svært godt hvordan det var å sitte på barnestolene med stålrørsbein, en rød, blå eller grå sitteplate og en buet metallbøyle til rygg. Hvordan de stadig ble lavere og lavere disse stolene, og avstanden til voksenavdelingen kortere og kortere, hvordan vi gikk rundt den eneste reolen de hadde på voksenavdelingen på dette biblioteket. Hvordan det var å stå på trappen utenfor og vente på at de skulle åpne. Og enda bedre: Hvordan det var å låne med seg en hel bærepose til bristepunktet full av bøker, og så gå hjem til en venninne og lage saft, fylle en hel mugge med bladmønster nederst, ta med seg matchende glass, og så: sitte i sengen med berget av bøker.

Hjemme hos oss hadde vi bare saft i rips-sesongen, vi saftet og hadde noen korte uker utover høsten, og så et par flasker til, som ble stående i kjelleren til påkomne tilfeller. Kanskje er det derfor jeg forbinder det å lese med lovløs overskridelse og den mest uanstendige luksus. Fråtsing, rett og slett. For biblioteket er en utømmelig kilde. Der blir det aldri tomt. Det er det som gjør det mulig å sitte i sengen! Midt på dagen! Inne selv om det ikke regner! Med dyne på! Og lese og lese og lese, bla i de ulike bøkene, kikke på baksideteksten, kapitteloverskriftene, illustrasjonene hvis det var noen. Og drikke rød saft lenge etter at man ikke var tørst mer.

Men innholdet i bøkene husker jeg lite av. Noe som bekrefter en av mine styggeste mistanker: Jeg er en slafsete leser. Jeg må lese om igjen og om igjen, skal jeg få noe ut av en bok. Oioioi, så lite jeg husker. Jeg husker Evi Bøgenes og serien om Mette og Melkeveien. Jeg husker faktabøkene man også fikk til jul, en endeløs serie med biografier om kjente personer. Jeg husker den lett erotiske Fangene på Søder, noe med noen som ble stengt inne i en kjeller. Ellers er det magert. Innhold, handling, personer, stemning, jo litt, mest av det sistnevnte. Men skuffende lite, og kanskje aller minst av konflikt, forløp, utvikling, løsning. Her er det bare brokker. Var det en bror og en søster som gikk? Skulle de skaffe nye øyne til en av dem og var det en tiger som løp i ring helt til han gikk så varm at han ble til smør? Var det en drage med frambein som en sykkel? En fugl som snublet i luften? En gutt og et bananskall som råtnet? En ball som ble borte? Noen som kledde seg ut som dyr og så ikke klarte å bli mennesker igjen?

Eller er det noe jeg har funnet på? Jeg vet ikke. Men én ting vet jeg: at alle disse historiene, kanskje mer enn alt det andre jeg siden har erfart, er en viktig grunn, kanskje den aller viktigste, til at jeg ble den jeg merkelig nok fremdeles holder på å bli.

Grethe Fatima Syéd. Foto: Solveig Brekke

Grethe Fatima Syéd er frilans litteraturviter. Hun har undervist ved Universitetet i Bergen, deltatt på en rekke bokbad både som samtaleleder og gjest, skrevet doktorgrad og bok om Olav Duun, og er i øyeblikket i gang med å stifte Torborg Nedreaas-selskapet.

Grethe sender stafettpinnen videre og vil utfordre Cecilie Løveid til å dele sitt barnebokminne neste gang.

På innsiden av boka om Heidi, står det en hilsen fra Solberg søndagsskole julen 1958. Til frk. Kjellaug Løken, for å ha vært på søndagsskolen 27 ganger. Da var jeg knapt 4 år. Det er åpenbart noe som ikke stemmer her. Men bokas betydning og magiske innvirkning på det unge livet mitt, har det aldri vært tvil om.

Når jeg leser denne boka om igjen, skjønner jeg hva som skapte magien i meg når jeg lå der og lyttet til stemmen til moren min som åpnet en verden jeg trengte å tilhøre, reise i, finne identitet min i, og ikke minst høre at det gikk bra til slutt. Ved gjennomlesning nå, skjønner jeg hvor lite av detaljene, de gammeldagse språklige formuleringene, de stive replikkene, dramaturgien og de overveldende religiøse innslagene, jeg hadde fanget opp. Men det jeg oppfattet den gangen, holdt.

Jeg lyttet meg innover. Til farfaren min i Alpene som tok imot meg, så meg, ga meg omsorg og omfavnet meg med godhet. Jeg fikk en ny venn, Geitepeter, en 11 år gammel gutt som hver morgen hentet geitene nede i landsbyen og brakte dem opp i fjellet. Jeg kjente lukten av senga mi av høy, hørte bruset fra trekronene om kvelden mens farfar og jeg ventet på sauene som skulle komme hjem fra beite.

Moren min leste, jeg lyttet. Jeg fikk være med Geitepeter og alle sauene opp i fjellet hele dagen. Før øynene mine gled igjen, rakk jeg å se for meg alle fjellene, snøen, himmelen og trærne som stod i brann da sola gikk ned. Ja, til og med ørnen kjente varmen fra flammene. Jeg også. Alt var nytt og godt. Heidi og jeg var endelig kommet hjem. Der vi hørte til. Rammefortellingen var nok for meg, og de vakre tegningene til Paul Hey som bare bekreftet hvordan alt var. Det vekket noe i meg og ble der.

Det var Heidi det handlet om, en foreldreløs jente som hadde bodd hos morens søster noen år. Nå hadde tanten fått huspost i Frankfurt, så Heidi måtte flytte til farfaren. Han bodde i en hytte høyt oppe i de sveitsiske alper. Helt alene, bitter og full av sorg over sønnen som døde så altfor tidlig.

Det var tankene til Heidi, det hun sa, følte og alt det gode hun gjorde og kom til å bety for menneskene hun møtte, som ble viktig for meg. Alt det andre var en lydløs motor jeg ikke hørte, men som trakk handlingen videre med stadig nye hendelser og møter med mennesker som etter hvert kom til å bety mye for Heidi og meg. Hun møtte utfordringer i strenge, moralske mennesker. Hun ble revet bort fra det trygge og gode, og måtte flytte fra farfaren for å bo i en by mot sin vilje.

Hun måtte være lekekamerat for Klara, en jente på 11 år, som kom fra en rik familie der tanten hadde huspost. Moren til Klara var også død, og Klara var syk og trengte oppmuntring og hjelp. Til tross for at Heidi og Klara utviklet et godt vennskap, og farmoren hennes og faren og husdoktoren gjorde alt for å ta vare på Heidi, ble hun likevel syk. Hun lengtet etter farfaren, mormoren, Geitepeter, sauene, fjellet og friheten. Til slutt bestemte faren til Klara at hun fikk reise hjem. Da Heidi og jeg så fjellene og mormoren og farfaren og Geitepeter igjen, ble vi fylt av takknemlighet og glede. Vi visste hvor vi trengte å være for å ha det godt.

I den andre boka, Heidi får bruk for det hun har lært, kommer Klaras husdoktor til fjellene for å samle krefter. Heidi får vite at Klara er blitt dårligere og ikke kan besøke henne som hun hadde lovet. Jeg lå i senga og visste inni meg at bare Klara også fikk oppleve fjellene, luften og alt det Heidi og jeg kjente var det beste i verden, ville hun også bli bedre.

Neste sommer kom Klara med et stort følge til Alpene. Hun ble båret i stol oppover de bratte bakkene til hytta. Gjensynsgleden var stor. Heidi og farfar og jeg gjorde alt vi kunne for å hjelpe henne med å finne gleden i livet og få nye krefter. Kanskje hun til og med etter hvert ville greie å gå igjen for egen hjelp.

Nye utgaver av boka er kommet, filmer er laget over denne historien. Men denne utgaven, med tegningen av jenta med krøllene og de vakre øynene på forsiden, har sin egen magi, og vil bli stående som en bok som for meg ikke kan byttes med noe annet.

Constance Ørbeck-Nilssen

Constance Ørbeck-Nilssen debuterte i 2006 i Cappelens novelleantologi for ungdom Det er bare å lukke øya. Hun har gitt ut 9 billedbøker med Akin Duzakin, Ragnar Aalbu og Hilde Hodnefjeld, og en kortroman for ungdom/voksne med illustrasjoner av Ana Ventura. Er aktuell med billedboken Fargene som forsvant, illustrert av Akin Duzakin.

Constance sender stafettpinnen videre og vil utfordre Synne Lea til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.