På biblioteket på Tanum skole, der jeg gikk fra 1. til 6. klasse, var det en liten boks med bøker for de minste barna. I denne boksen fant jeg Barry første gang. Han var en stor St. Bernardshund. Det var bilde av han på forsiden. Han hadde en tønne under halsen med et rødt kors på. Barry var en redningshund og i tønnen under halsen tror jeg det var sprit. Boka er veldig gammel, fra 1952, så da tok de ikke barnlige hensyn, og sprit var det som trengtes når folk lå forfrosset på fjellet.

Barry fantes i virkeligheten. Han bodde sammen med munker oppe i fjellet og hvis været var for dårlig til at mennesker kunne rykke ut, dro Barry ut på egenhånd for å redde små og store i nød. Til sammen skal han ha reddet rundt førti mennesker, bl.a. en liten gutt som han la seg tett inntil for å varme før han tok han på ryggen og fikk han i sikkerhet.

Den siste Barry redder er en soldat. Barry kjemper seg gjennom snøstormen og finner soldaten skadet. Men soldaten er forvirret, han skjønner ikke at Barry er der for å redde han og stikker han med en kniv (i hvert fall sånn jeg husker det, mulig han skjøt han). Kanskje tror han Barry er en fiendtlig soldat, kanskje tror han at han er en bjørn. Uansett er det et fryktelig sjokk for både Barry og meg selv. Og det er her det blir så vakkert og uendelig trist for en jente på seks. For selv etter at soldaten har skadet han, blir han ved hans side. Hardt skadet bruker han sine siste krefter på å redde soldaten som har såret han. Barry bærer han ned fra fjellet, overleverer han til munkene, så synker han sammen… og dør.

Jeg husker hvordan jeg satt på biblioteket på Tanum skole og gråt uten å klare å stoppe. Ikke bare en gang. Men mange ganger. Jeg må ha vært et underlig syn for bibliotekaren der jeg satt med den samme boka og gråt om igjen og om igjen. Jeg hadde et oppriktig håp om at han kanskje skulle klare seg denne gangen, og ble like knust hver gang livet hans ebbet ut.

På et vis tror jeg det må ha vært litt godt for en forsiktig, liten jente i burgunderrøde kordfløyelsbukser og gammelrosa pologenser, å få lov til å sitte i hjørnet på biblioteket og sørge over en St. Bernardshund. Gang på gang. Jeg mener også å huske at det bare sto mitt navn på utleielappen som var festet bakerst i boka. Og på den måten ble det liksom min bok. Jeg husker jeg så det noen ganger når jeg lånte andre bøker. Samme navnet gikk igjen flere ganger på lappen bakerst. Beviset på at en bok har gjort inntrykk.

Boka kan leses elsektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no. 

Nina Ramberg jobber i NRK Radio Super og lager radio for barn. Har skrevet og hatt regi på flere hørespill. Bl.a. Maria Smart og Bukkene Bruse på badeland. Er akkurat nå programleder for Skolefri som går direkte på Radio Super mandag-fredag 14-16. Hun sender stafettpinnen videre til Karsten Fullu, tekst- og manusforfatter i NRK.

Det var flere bøker som dukket opp i mine tanker da jeg skulle skrive om mitt barnebokminne. Noen favoritter spratt frem, mens andre har har jeg måttet grave frem, og med dem glemte minner. I min familie hadde nok Barnas egen sangbok av Jon­Roar Bjørkvold de mest slitte permene, og jeg elsker fremdeles å dra på eventyr med Ruffen av Tor Åge Bringsværd og Den lille Prinsen av Antoine de Saint­Exupéry. Etter å ha lest boken Jørgen+Anne=sant av Vigdis Hjorth la jeg og mine venninner skumle planer om å sende falske kjærlighetsbrev og fletteklipping. Heldigvis ble det med planene.

Ett av mine sterkeste barnebokminner, har jeg fra biblioteket som jeg ukentlig gikk innom på vei hjem fra barneskolen. Vel, det er rart med minner. De er som drømmer. Steder, mennesker og hendelser kan opphøre, forsterkes, transformeres og blandes. Hver gang jeg åpner en bok som jeg ikke har sett i siden jeg var barn, er det som en bølge kommer over meg. En bølge av lukt, tilstedeværelse, papir og minner. Store kraftige bilder som beveger seg. De lever, og jeg blir sugd tilbake inn i min barndoms opplevelse av boken. Dette varer dessverre kun i noen få sekunder. Så tar boken tilbake formen og blir en av mange bøker. Kun et objekt sett gjennom mine voksne øyne. Sidene mister sin fylde, og tegningene blir sorte streker på hvite ark. Fine, men flate og stille. De få, suggerende sekundene tilbake i barndommen får meg til å huske det komplette universet barnet går inn i når boken åpnes.

Tilbake til biblioteket en gang på begynnelsen av 90-­tallet: Jeg sitter ved et stort, rundt trebord. Det er litt for høyt for meg og jeg dingler med bena, men det plager meg ikke. Jeg hører en stemme fortelle om to brødre. Kavring heter den ene. Han ligger i en seng, svetter og puster tungt. Jeg vet ikke om fortellerstemmen er min egen, eller om noen leser for meg. Jeg vet ikke om det er begynnelsen eller slutten av boken, men det er slutten på den lille guttens liv. Hyllene i biblioteket blir transparente og svinner hen, og en seng dukker opp der hyllene stod. To senger. Jeg kan se de to guttene. De skal ri gjennom Kirsebærdalen med frodige, blomstrende trær. Og de skal sitte rundt et bål og lytte til fiendens samtaler. Men nå ligger Kavring alene i leiligheten. Og leiligheten er i biblioteket der jeg sitter. Jeg hører lyden av et nebb mot en rute, ser en fugl utenfor. En due tror jeg det er. Den står nesten stille i luften helt oppe i mønet på biblioteket, og ser på gutten i sengen. Den lille gutten dør. Dette er alt jeg, 20 år senere, kan gjengi fra Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren, men boken har allikevel satt store avtrykk i meg. Det var nok mitt første møte med døden og barn som dør. Og den overveldende følelsen av at noe så trist også kunne være fint, for guttene skulle møtes igjen og dra på nye eventyr sammen.

På tross av at jeg selv som barn var sikker på at jeg skulle bli forlatt eller dø ung, opplever jeg at de fleste barn jeg snakker med har et svært naturlig og ukomplisert forhold til døden. Da datteren min som treåring var ute og fløy satt hun klistret inntil ruten og tittet intenst ut av vinduet. “Mamma, jeg kan ikke se mammaen til Pippi. Og hvor er farfar?” Jeg forstod ikke hva hun mente, og måtte be henne utdype det for meg. “Mammaen til Pippi er en engel i himmelen, og farfar bor også oppe i lufta, så hvorfor kan jeg ikke se dem?”

Jeg har fremdeles flere barnebøker jeg jevnlig leser og finner mot og inspirasjon i. Og heldigvis har jeg fremdeles et lite lerret mellom pannen og nesetippen som rulles ned når boken slås opp.

Boka kan leses elsektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Marie Sjøvold er fotograf og har gitt ut boken Dust catches light (Journal, 2011) og er med i utgivelsen Norwegian Journal of Photography (Journal, 2013). I tillegg har hun selvpublisert bøkene Pust(2006), Disappearing Hours (2007) og Just a small piece of nature at the centre of their universe (2014).

Marie sender stafettpinnen videre til Nina Strand som også er fotograf og driver kunsttidsskriftet Objektiv.

Andre barnebokminner er klarere. Jeg husker beskrivelsen av smøret når faren i Hector Malots Frendeløs kommer overraskende hjem og saboterte pannekaker for å lage løksuppe. Jeg husker de første ordene i Hobbiten (I et hull i bakken bodde det en Hobbit), jeg husker at bestekompisen til Hardyguttene het Chet og ble ofte omtalt som fet. Og jeg husker at jeg etter å ha lest Kjell Aukrust Alvdaltrilogi: Simen, Bonden og Bror min, hadde lyst til å fylle klærne mine med avispapir når gradestokken krøyp under 15 minus. Superundertøyet satte, i samarbeid med min mor, en strek over de planene.

Av den boken som satte de dypeste sporene, Jules Verne Den hemmelighetsfulle øya husker jeg ikke så mye. Bare følelsen. Følelsen av å lese en bok som føltes ekte, men likevel var større enn virkeligheten. En miks av eventyr, mystikk og naturvitenskap en o-fagstime aldri kunne gi. De var strandet, men de gav ikke opp. De nøyde seg ikke med kokosnøttkopp og palmehytte som en annen Robinson. Neida.

De lagde dynamitt på øya. Dynamitt! Min bror lagde krutt en gang, men med oppskrift og butikkjøpte ingredienser var det ikke like imponerende (Ok: litt imponerende at han som 12 år gammel fikk kjøpt salpetersyre og svovel på apoteket, men det er en annen historie).

Den hemmelighetsfulle øya handlet om mennesker som hadde mistet nesten alt, men som likevel klarte å bekjempe naturen, med vitenskap. Og flaks. Og etter hvert ved hjelp av en mystisk kraft som viste seg å være en gal mann i en ubåt kalt Kaptein Nemo.

Han leste jeg mer om senere. Men fordi jeg allerede hadde lest Den hemmelighetsfulle øya, var ikke En verdensomseiling under havet like spennende som den kunne ha vært. Da ubåten Nautilus forsvant i Saltstrømmen, visste jeg at det ikke var slutten siden han skulle dukke opp i en bok jeg allerede hadde lest. Det er kanskje derfor hjernen min senere redigert de to bøkene sammen, og sendt en miks av hovedpersonene ut på verdensomseilingen etter å ha blitt reddet fra en øy.

Jeg er usikker på om jeg skal lese den igjen for å oppklare alle misforståelsene. Bare handlingsreferatet jeg leste før jeg begynte på dette innlegget, fikk bokstjernen til å blinke litt mindre lyst: Åja, de fikk så mye hjelp av Kaptein Nemo…

Men det er det som er så fint med bokminner. Det finnes så mange nye å få. Man trenger ikke nødvendigvis oppsøke de gamle, men heller la dem leve sitt eget liv.

Boka kan leses elsektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Karsten Fullu er en norsk tekst- og manusforfatter, som blant annet har skrevet manuset til den siste Flåklyåa-filmen. Han sender stafettpinnen videre til Markus Gaupås Johansen, en av de som står bak satiresiden 5080, og 5080 Nyhetskanalen på NRK.

Akkurat som da vi så “Fem myror är fler enn fyra elefanter”. Både mamma og pappa ville se barne-tv de gangene det programmet kom, det ble nærmest trangt i sofaen da Magnus Härenstam, Brasse Brannström og Eva Remaeus sang, viste sketsjer og underviste i bokstaver og annet. Jeg satt alene da det var Vibeke Sæthers lekestue, den så jeg sammen med min afrikanske dukke Lulu.

Vi var kommunister og feminister da jeg var liten, vi var opptatt av solidaritet og rettferdighet og at vi alle var like mye verdt. Vi snakket om at Albert bodde alene med sin far, at slik var det noen familier som hadde det, og jeg synes jeg var heldig som hadde begge mine foreldre. Selv om de jobbet mye, om dagen på sine vanlige jobber, om kvelden var det møter eller lesing av fagtekster. De ville gjerne lese for meg men de skulle bare bli ferdige med noe først. De var de som alltid skulle noe, ikke meg.

Da jeg fylte fem fikk jeg en plakat med alfabetet på og så var det bare å komme i gang. Jeg fikk lånekort på Veitvet bibliotek og brukte ettermiddagene på å gå frem og tilbake med like tung sekk hver vei. Jeg fikk nye helter, Ronja, Mio, Aurora, Guro, Marikken, Pippi og Emil. Men da jeg selv ble mamma var Albert tilbake igjen, min datter synes det er gøy at pappan hele tiden skal noe annet, at Albert lager knuter hvor enn han går, og at han har en hemmelig venn som bare han ser. Det vil hun også ha. Jeg håper det ikke er fordi jeg bare skal noe annet.

Nina Strand er fotograf og driver kunsttidsskriftet Objektiv. Hun sender stafettpinnen med barnebokminne videre til Dag Johan Haugerd som er bibliotekar og forfatter. Han lager også film.

Noen bøker er bedre enn andre, og noen leseopplevelserer mer skjellsettende enn andre, men jeg har aldri klart å plukke ut en bok som ruver over alle andre i betydning.  De henger sammen, som en sti av historier og omstendigheter som har kommet til å prege både fantasilivet, redslene og forventningene mine, og som dermed har vært avgjørende for de valgene jeg har tatt.

Sykdom gjorde at jeg var lite fysisk aktiv som barn, og jeg lærte meg derfor raskt å lese. Før den tid ble jeg lest mye for. Ofte pågikk dette i et barnerom, hvor det ikke skjedde så mye annet. Det var for eksempel ingen andre medier som tok oppmerksomheten. Noen ganger hørte jeg på radio, men det var barneprogrammer som i stor grad var en forlengelse eller en variant av det jeg ble lest for. Det føltes som om verdenen utenfor den huset vårt befant seg i kun besto av et Thorbjørn Egner-land, med blide mennesker og dyr som lærte hverandre å vaske hendene og pusse tennene. Rent grafisk var det både oversiktlig og innbydende. Det var by, og det var land, og begge deler var beskrevet med en lys fargepallett og ikke altfor skarpe konturer. Denne forestillingen var så omfattende og så likendes at den fremdeles har en slags relevans for meg, både etisk og estetisk. Til og med i en viss grad politisk.

Idet jeg beynte å lese selv, gjorde jeg det i andre rom, med andre mennesker som gjerne snakket om andre ting mens jeg leste, eller så på tv, eller hørte på helt andre programmer på radio. Dermed ble lesingen i mye større grad en lesning i og med at den ble påvirket av omstendigheten utenfor selve boka; både det som skjedde i rommet og det som skjedde i verden. Det jeg kan huske av Aurora i Holland, for eksempel, er at jeg sitter i en sofa med bena rett ut og en lampe over, mens noen andre familiemedlemmer enten sitter, eller står lent over en svingstol og følger med på Dagsrevyen der det rapporteres om at Andreas Bader er fengslet i Frankfurt. Dette skjer akkurat idet faren til Aurora tar med seg Aurora og Sokrates inn på Rijksmuseum for å vise dem Rembrandt. På denne tiden er ikke Frankfurt så langt fra Amsterdam i mitt hode. Begge deler er langt fra Norge, men alt som ikke er i Norge, er mer eller mindre på samme sted. Det at boken allerede er skrevet, og at dette skjer cirka to år etter at boken er kommet ut, er uvedkommende. Når du er barn pågår boken mens du leser den, så fremt du ikke har blitt forklart at det er noe som skjer i gamle dager, og det er det ikke her. Aurora og familien hennes representerer i aller høyeste grad samtida, og det er opplagt for meg at Aurora i dette øyeblikk, samtidig med at hun er i ferd med å se kunst, befinner seg – kanskje intetanende, kanskje de ikke så på nyhetene – et stenkast fra begivenhetenes sentrum der gatene er fulle av politibiler og tanks og der halvnakne tyske menn med bart slepes ut av betongbygninger og legges i bakken. Nesten alt ved dette, det tyske språket, betongen, de halvnakne mennene med bart, føltes hardt og faretruende, men også spennende, og det var helt klart med på å gi boka en annen dimensjon.

Apropos samtida. Noe jeg ikke reflekterte over mens jeg leste Aurora i Holland var familiestrukturen, med en mor som hadde en krevende høystatus jobb som advokat, og en far som var student og som bidro til at barna fikk se og oppleve kunst. Selv om jeg ikke hadde det sånn hjemme selv, tok jeg det bare for gitt at det var sånn det skulle være. Jeg forsto ikke før langt inn på 80-tallet, at ikke alle var enig i det, og at det var en backlash på gang som antagelig hadde pågått siden boka først kom ut. Men i noen år, på slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet, klarte likevel Anne-Cath. Vestly å beskrive dette som noe som var både mulig og fullstendig naturlig. Og på grunn av det, pluss beskrivelsen av fengslingen av Andreas Bader, står Aurora i Holland for meg som en varm og brutal bok om kunst og samfunn, som føles moderne den dag i dag.

Boka kan leses elsektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Dag Johan Haugerud er bibliotekar og forfatter. Han lager også film. Han sender stafettpinnen videre til Ingrid Rommetveit, filmviter, filmkritiker og ansvarlig redaktør for Z filmtidsskrift.

Tove Janssons Mummitrollet, A.A. Milnes Winnie the Pooh og Lewis Carroll sine Alice in Wonderland-bøker lever kanskje enda sterkere i meg enn romaner jeg først har møtt som voksen. Sitater fra dem dukker med jevne mellomrom opp i hodet mitt, og jeg setter pris på livsvisdommen jeg finner i dem. Eller absurditeten i Carroll sitt tilfelle. Men det er bøker jeg har lest om og om igjen også som voksen, så selve barnebokminnet om dem er utvisket.

Andre store barnebokopplevelser hadde jeg med min første store kvinnelige heltinne, Ebba Hafslunds handlekraftige Frk Askeladd, med Zinken Hopps Jon og Sofus, med trollet Komle og en irritert og fjåsete prinsesse som blir vekket av hundreårs søvnen sin, Tante Gummigutta og blåbærmaskinen, med den snille heksa tante Gummigutta, tvillingene Enern og Toern, en blåbærsuppemaskin som går amok, og den skumle atomspionen Krakkmandel-Harry. Og malermester Langøre i Malermester Langøre.

Langt inne i skogen ligger det en liten kaninlandsby, grunnlagt av malermester Langøre. Langøre malte opprinnelig påskeegg på heltid, men når det blir nok kaniner som kan gjøre det, begynner han på nye prosjekter. Han maler blomstene i skogen i vakre farger, høstløvet, snøkrystallene om vinteren. De små kaninene blir også med på oppdraget. Tilreisende forundres over hvor vakker skogen er.

Men kaninene hørte hva de sa og lo for seg selv. For de visste at det var malermester Langøre som sto for alt sammen.

Malermester Langøre blir etter hvert veldig, veldig gammel og drar fra landsbyen. De voksne kaninene er lei seg, men de små kaninene vet at han pønsker på noe. Og så en dag dukker verdens vakreste solnedgang opp. Ingen har noensinne sett en så vakker solnedgang.

Men de små kaninene hørte hva de sa og lo for seg selv. For de visste at det var malermester Langøre som sto for alt sammen.

Denne boken leste jeg om og om igjen. Jeg visste ikke at det var en Disney-bok, eller at den var oversatt av Alf Prøysen. Den var magisk. Jeg elsket setningene som gjentas og gjentas utover boken, om kaninene som ler for seg selv og vet bedre. Og selv om jeg ble utrøstelig av boka om Babar, der den gamle elefantkongen spiste en  giftig sopp og døde (Til mor og fars store forundring: Kongen var jo gammel, Ingrid, og så blir jo Babar den nye kongen??), så gikk malermester Langøres bortgang merkelig nok langt bedre ned.

Jeg tror malermester Langøre med penselen sin skjerpet blikket mitt på skjønnheten i naturen, på fargene på blomster og løv, skyer og himmelen. Jeg er ikke sikker. Men jeg vet at jeg kan smile litt for meg selv noen ganger når jeg beundrer eksepsjonelt vakre solnedganger, og tenke at det må være malermester Langøre som har vært på ferde.

Ingrid Rommetveit er filmviter, filmkritiker og ansvarlig redaktør for Z filmtidsskrift. Hun sender stafettpinnen for barnebokminnet videre til Bjørn Gabrielsen, forfatter og journalist.

Jeg kunne like gjerne valgt en av de vidunderlig groteske Roald Dahl-bøkene å skrive om. Eller Robinson Crusoe, som var den første boken jeg leste, og som jeg brukte en hel sommer på. Jeg var nær å velge en av Tommy og Tigern-bøkene – en serie som jeg stadig kommer tilbake til og som fortsetter å være givende nesten 30 år senere.

Men jeg valgte meg i stedet et øyeblikk som jeg, av en eller annen grunn, opplever som mettet med mening. Jeg klarer ikke fortelle nøyaktig hva det er ved dette øyeblikket, men jeg kan si at jeg opplevde det som dypt meningsfullt.

Jeg må ha vært rundt åtte år og min bror rundt fire, for jeg hadde blitt såpass flink til å lese at jeg kunne lese for ham. Vi hadde fått lov til å sitte i våre foreldres seng, og nå eksloderte vi i latter. Jeg kan huske det rødsprengte, lykkelige trynet hans og min egen kaving etter pusten. Jeg husker at jeg lo på meg et anfall av anstrengelsesastma, slik at mine foreldre måtte komme inn og se hva som foregikk. Vi var vektløse da, min bror og jeg.

Utbruddet skyldtes at vi akkurat hadde lest en scene fra Ole Lund Kirkegaards Albert. Eller Albert og andre ugagnskråker, som den heter på norsk. Hønsehuset til skomakeren hadde blitt røsket opp fra marken og trukket bortover veien med skomakeren løpende etter. «Hei stopp, holdt, stans,» skrek skomakeren. «Hva er det du tenker på?» Jeg tror jeg aldri vil bli så sprutlykkelig av å lese om en voksen manns ulykke igjen.

Alle Kirkegaards bøker var viktige for meg. Han var en populær forfatter i Norge da jeg vokste opp på 1980- og 90-tallet, og er nok mest kjent for Otto er et neshorn og Gummi-Tarzan. Dette er helstøpte og spektakulære historier som utspiller seg innenfor en hverdagslig ramme. Gummi-Tarzan handler for ekspempel om en veik, liten gutt som blir herset med av både sin egen far og bøllene på skolen, og som plutselig får superkrefter i én dag.

Men blant mine venner begynte det å spre seg et rykte om at det fantes enda en Kirkegaard-bok. Og det var ikke Hodja fra Pjort eller Vesle Virgil som vi hadde lest høyt på skolen. Nei, denne var mye morsommere og mye mer rampete. Alle guttene i klassen leste Albert og andre ugagnskråker, og alle elsket den.

Boken utkom første gang på dansk i 1968, og var Kirkegaards andre bok. Da jeg bestemte meg for å skrive om denne boken, oppdaget jeg at den ikke var så lett å oppdrive. Flere av de andre Kirkegaard-bøkene får man tak i i nesten alle bokhandlere, men denne måtte jeg til et bibliotek for å finne. Og da fant jeg den i Den store Ole Lund Kirkegaard-boken, en samling av flere av hans historier.

Jeg tror det er flere grunner til at de andre bøkene ser ut til å ha lengre levetid enn Albert og andre ugagnskråker. For det første hviler Hodja fra Pjort, Otto er et neshorn og Gummi-Tarzan på gnistrende gode og enkle idéer. Idéen bak Albert er derimot uklar. Boken er i realiteten delt i to like store deler, hvor den første er en samling historier om rampestrekene Albert og hans beste venn Egon bedriver i Kalleby. I denne delen går det meste utover den stakkars skomakeren i byen, og hans dyrebare hønsehus og reddiker. Ganske nøyaktig midtveis i boken drar Albert alene ut på reise og møter grådige, tykke røvere og sleipe, tykke forretningsmenn. Hverken skomakeren eller Egon, eller noen av de andre i Kalleby, dukker opp igjen i romanen.

Boken er med andre ord ganske dårlig strukturert, sett med voksne fortellertekniske briller. Sett med en åtteårings briller, er denne strukturen suveren, fordi den både inneholder små sketsjeliknende sekvenser og et lite eventyr på samme tid. Den første delen minner faktisk mye om den forutgående boken, Vesle Virgil: Korte fortellinger om rampete gutter i en søvning dansk landsby. Den siste delen ligger nærmere Hodja fra Pjort (som kom ut to år etter Albert), hvor en liten gutt drar alene ut på eventyr i den store verden. Vi guttene i klassen hadde mest sans for den første delen, fordi den var det nærmeste vi hadde kommet ren humor i bokform. Det vil si humor som ikke var besudlet av moral eller pedagogikk, men var humor for humorens skyld. Selve eventyret er heller ikke særlig til historiefortelling, sett med voksne øyne, men bare en serie morsomme episoder som utspiller seg etter hverandre på det store markedet i Hjallevad.

En annen grunn til at boken ikke er kanonisert på samme måte som de andre bøkene, er den store sigøyner-lommetyven Rapollo. Han snakker gebrokkent og er skitten, dum og brutal. «Vasker du deg aldri?» lurer Albert etter at Rapollo har tatt ham til fange. «Jo. For tyve år siden falt jai i et vannhull. Det var friktelig skrekkelig. Men det er heldigvis lenge siden no». Det skal nevnes at også andre sigøyenere er omtalt i boken, og at de hverken er dumme eller kriminelle, men det veier ikke opp for den stereotypiske karikaturen av sigøynertyven Rapollo. Ingen hadde utgitt en slik barnebok i dag.

I Otto er et neshorn og Gummi-Tarzan finnes det dessuten noen menneskelige forbindelser som beveger oss, og som forklarer hvorfor personene i boken gjør som de gjør. Gummi-Tarzan tilbyr en søt trøst til alle som har blitt herset med av store gutter, gymnastikklærere eller strenge fedre. Vi heier på Ivan Olsen når han bærer sin egen far opp i et tre slik at faren faller ned og blør neseblod. Vi heier på Ivan fordi vi har sett hvor kjip pappaen hans har vært.

Albert, derimot, er bare en rampete unge fra starten av. Det er ingen forklaring på hvorfor han liker å plage skomakeren, annet enn at Albert synes det er gøy å se voksne menn løpe. Voksne pleier ikke løpe, nemlig. De går bestandig, sier Albert til Egon. «Det er heller ingen av dem som roper så mye som han». Det er et kynisk og brutalt univers Albert og Egon lever i. Egon blir stadig vekk banket opp av mammaen sin og idømt husarrest for alle rampestrekene han utøver. Disse straffene blir skildret både morsommere og mer brutalt enn når Donald gir ris til Ole, Dole og Doffen.

Albert og Egon har et mekanisk verdensbilde. På et tidspunkt bestemmer de seg for å kidnappe noen jenter slik at de kan kreve løsepenger for dem. «Da blir vi rike. (…) Vi fanger en hel masse og putter dem ned i potetkjelleren hjemme hos deg. Der kan ingen høre når de roper om hjelp». De forholder seg til mennesker som om de er ting blant andre ting. Når Albert trekker reddikene til skomakeren opp av jorden, oppdager han at skomakeren kommer løpende ut for å jule ham opp. Albert synes dette er så interessant, at han vil vise det til Egon. ««Se her, nå trekker jeg i en reddik…» Mer rakk ikke Albert å si, for skomakeren kom alt farende ut av hagedøren med kjeppen i neven. Senere, når de to har kommet seg i sikkerhet, er Egon begeistret: «Var ikke han gøyal?»

Humor er avhengig av en slik avstand til følelsene. For mye empati og innlevelse ville gjort beskrivelsene av Egon som ble banket opp til tragedie og ikke komedie. Som filosofen Henri Bergson påpeker: Latteren krever en plutselig bedøvelse av hjertet. Slik er perspektivet i boken, nesten hele veien gjennom. Albert betrakter verden usentimentalt. Når han trekker opp en reddik, kommer en skomaker løpende ut av døren. Hvis han kidnapper jenter, kan han kreve løsepenger for dem. Det er som om hele tilværelsen er en slags maskin som han undersøker hvordan fungerer.

Dette er det komiske perspektivet par exellence. Men det er også barnets perspektiv. Et usentimentalt, fremmedgjort og nysgjerrig blikk. Kirkegaards store begavelse er måten han formidler historier fra et kynisk og naivt ståsted. «Da Albert våknet neste morgen, skinte solen rett inn i sengen hans, og da han så alt det deilige, gule solskinnet, sa han til seg selv: «I dag er det helt sikkert fridag, sånn som solen skinner.»» Skildringene er både komiske og rørende i sin barnlighet. Også når det gjelder de mer brutale impulsene til Albert og Egon:

«Den første de fikk øye på var Judith, som kom gående sammen med moren sin.

«Henne tar vi,» hvisket Albert.

«Er du dum,» sa Egon. «Hva skal vi gjøre med moren hennes?»

«Henne slår vi bare i hjel,» hvisket Albert.»

Dette enkle, barnlige uttrykket skaper også et kraftfullt, komisk språk. Humoristisk språk er ofte preget av at det forteller mye med få ord. Som når skomakeren reagerer på at Albert blir født: «Men skomakeren, som var så muggen og sur at ansiktet hans var kommet til å se ut som et rynkete, gammelt eple av bare galle, hørte ikke etter hva kjøpmannen sa. I stedet begynte han å skrike opp om at det snart kunne være nok med alle disse ungene. De sprang bare rundt i hagen hans og rev opp reddikene og slapp hønene ut av hønsehuset.»

Slik presenteres hele skomakerens personlighet, og hans konflikt med barna i byen, på noen få linjer. Det er dessuten overraskende bilder som gir rike assosiasjoner. Bare et tilbaketrukkent, skjevt og kynisk blikk kan produsere slike formuleringer.

Men fullstendig hjerterått er likevel ikke dette universet. Det er en slags allmenn rettferdighet som gjennomsyrer all komikken. Barn som tar igjen på autoritetspersoner. Sleipe skurker som får som fortjent. Og en fattig, veik bonde, som etter å ha blitt rundstjålet og rundlurt får tilbake alt han mistet og mere til. Da jeg leste beskrivelsen av denne bonden igjen nå, kunne jeg huske hvordan den en gang stakk i hjertet. Det er som hele det kyniske perspektivet revner i denne lille passasjen. Også Albert blir grepet av bonden og hjelper ham til slutt.

Slik er jo også barndommen. Lange perioder med lykkelig, uvitende utforsking av hvordan verden henger sammen, før tilværelsen flerres opp av en sørgelig detalj. Det er gjennom disse riftene at barnet får en følelse av at verden er mer enn bare en stor, avansert maskin.

Da jeg leste denne boken for min bror, var jeg gammel nok til at verdensbildet mitt hadde fått seg en alvorlig flenge eller to. Men i det øyeblikket, da vi begge vred oss i vellyst over at hønsehuset til skomakeren ble tauet avgårde, var verden hel igjen. Latteren på bekostning av denne voksne mannen var en protest mot den alvorlige (voksen-) verden som såvidt hadde meldt sin ankomst. Det føltes som vi hadde løst et problem.

Boka kan leses elsektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Markus Gaupås Johansen er komiker og manusforfatter. Har bl.a. skrevet for Are Kalvø, Bård Tufte Johansen og Harald Eia. Er også programleder på 5080 Nyhetskanalen og medredaktør for nettstedet 5080.no.

Han sender stafettpinnen videre til Sigrid Sollund i NRK.

En tiger i en tekjele. En liten fugl som satt klar og rein på greina før den plutselig lå på bakken etter å ha møtt sin skjebne og et vindu på en og samme tid. En frodig dame med stort, svart hår som alltid hadde dårlig tid og en gutt hengende i den utstrakte armen. Bøkenes handling og titler husker jeg ikke, men plutselig kan noe rundt meg utløse glemte minner, slik at inntrykk fra bøker jeg engang leste fyller meg og setter meg tilbake til en tilstand der ord og bilder og følelser og kropp blir ett.

Noen av disse bøkene har jeg aldri funnet igjen. Andre har jeg kommet over på biblioteket, som den om Lupinella og de snodige vennene hennes. De fant henne da hun kom bort for dem fordi hun alltid luktet som lupiner. (At lupiner på den ene siden lukter svært lite og på den andre siden fortrenger skandinaviske sommerblomster var det siden vanskelig å godta). Den boka sto sin prøve. Andre har jeg åpnet i begeistring, men satt fra meg i skuffelse. Noen bøker gjør seg best som vage minner.

Men nå når jeg selv har fått tre barn, prøver jeg jo å prakke på dem min barndoms opplevelser, selv om man vel skal unngå å gjøre nettopp det. Og da merker jeg hvilke bøker som for det meste vokste ved hjelp av min egen fantasi og hvilke som står godt på egne permer. Best liker jeg de triste bøkene. Brødrene Løvehjerte, så klart. Den gråter jeg fortsatt av, og eldstedatteren var på nippet hun også, i hvert fall syntes jeg det var litt sånn da jeg leste den for henne. Frendeløs husker jeg at jeg hulket meg gjennom som liten; den ene hjerteskjærende episoden etter den andre, elendigheten ville ingen ende ta. Men da jeg med dramatisk stemme leste kapitlene høyt for et par år siden, merket jeg at det var litt i overkant og nokså utdatert. Den fullførte vi aldri, vi kom ikke lengre enn til en 20-30 dødsfall.

Bøkene om Aurora som jeg var glad i som liten føles ikke lenger relevante, men historiene om Marikken har vist seg å inneholde flere lag og mer samfunnskritikk enn jeg forsto da jeg først leste dem. Egentlig fenger det meste av Astrid Lindgren og Roald Dahl fortsatt. Likevel er det ingen av de bøkene jeg velger, men en bok jeg har et veldig diffust, men intenst minne om.

Hvem skal trøste knøttet har jeg lest om igjen og om igjen for mine egne barn, og alltid med stor innlevelse og en litt ulik opplevelse hver gang. Som liten husker jeg mest bildene, og den nesten suggererende gjentakelsen – hvem skal egentlig trøste knøttet? Kanskje henger det sammen med at jeg selv ble kalt knøttet før jeg ble født (et kallenavn som ble hengende en stund), og i likhet med knøttet ønsket jeg også alltid mer trøst og oppmerksomhet enn jeg fikk i et hus med tre barn og en forelder (senere skiftet jeg til å hete «oppmerksomheten», men la nå det ligge.)

Som voksen koser jeg meg med språket og bildene og budskapet og alt det deilige som er overflod og presisjon i ett. Budskapet er fint, men ikke påtrengende. Oversettelsen er nydelig. Tove Janssons univers er kjent og ukjent på en gang.

Da de minste barna var enda mindre enn de er i dag pleide de peke på alle figurene på tegningene hver gang jeg gjentok spørsmålet om hvem som skulle trøste knøttet, for å foreslå noen som kunne egne seg («hvem skal trøste knøttet?» «Kanskje hun?»). Nå ser jeg at de lytter til rimene og setningene uten å skjønne dem helt, mens fantasien kobles på. Og der mener jeg noe av magien ved gode barnebøker ligger. De må være litt uforståelige; ikke bare på den måten at de voksne skal holde ut fordi de skjønner en referanse de små ikke tar, men fordi det er i mystikken, det rare og det usagte at de fysiske, intense minnene skapes.

Foto: Øystein Grønvold

Sigrid Sollund er journalist i NRK og glad i å lese for seg selv og andre. Hun sender stafettpinnen med barnebokminne videre til Håvard Kleppa, kulturengasjert journalist.

Tanter. Heile livet har eg hatt tanter rundt meg. Eg har hatt snille tanter, strenge tanter, forfengelige tanter, underlige tanter, tynne tanter, mektige tanter, filletanter, omsorgsfulle tanter, gjeve tanter, mor sine tanter, far sine tanter, andre sine tanter. Tanter til pynt, tanter til kveldsmat, tanter til tur, og tanter til fjas.

Å vera tante må vera fint. Dei er nære, men dei er ikkje så nære som mødre. I alle fall ikkje til dei som dei er tante til. Derfor kan det vera lett å vera tante. Du kan koma og gå som du vil. Vera så nær eller fjern som vil, til den du er tante til. Heldigvis vil noen vera nære. Og det varer, frå du er ganske liten, til livet ikkje er meir.

Men noen av tantene lever vidare. Det kan me takka bøkene for. Å, kor glad eg er for at eg lærte tidleg å lesa. Å, kor glad eg er for at eg har bøkene med meg. Alltid noko nytt, alltid noko gammalt, alltid noko å fundera på. Alltid noko å gleda seg over, å ta med seg vidare. Historiene lever, og dei endrar seg medan tida går, men dei held seg også merkeleg uforandra.

Det er derfor eg er så glad i Tante Grønn, Tante Brun og Tante Fiolett. Dei levde i ei anna tid med dei store skjørta sine, dei tette kysene og dei strenge levereglane sine. Eg var glad i dei då eg var liten. Eg er glad i dei no. Dei representer ei heilt anna tid. Du verda kor underleg det hadde vore om dei spankulerte utanfor hagegjerdet sitt no, kor snerpete dei ville vore i dag. For tida deira er over. Men så er dei her likevel.

Eg ser nemleg tantene no også. Eg ser Tante Brun som aldri kan vera gild nok, Tante Grønn som aldri kan vera bisk nok, og Tante Fiolett, som aldri kan pynta seg nok. Men dei vil vel. Dei gjer det dei kan for å gjera det gode, dei har alltid litt frukt, ei pepparkake eller eit glas saft. Dei er nøysomme, men rettferdige – og skjemmer bort ungane rundt seg på kvar sin kant. Samtidig passar dei på å klaga på kvarandre for å gjera nettopp det – på tanters vis.

Og onkel Blå. Den underlige skruen, som er så sint og skrullete og stram og elskeleg på same tid. Eg ser dei. Alle fire.

Det kjekkaste med Elsa Beskow no er dei vakre bildene. Alt er så reint og fint og delikat. Kvart einaste bilete er det gildaste maleri. Til og med fanten, som tek med seg den stakkars vesle hunden Prikk, har noe romantisk over seg. Og trea, husa, pærene og høna. Alt er vakkert.

Bokstavane er også reine. Bokstavane som lagar ord, som lagar setningar er blotta for ironi. Dei er pure og reinskårne.

Dei vil vel, tantene. Dei pirrar fantasien også. Kva skjuler seg vel under dei store kjolane? Kor oppstasa dei er, sjøl om dei går tur i skogen, rakar lauv, bakar boller. Kva rører seg vel i hoda deira? Kva undrar dei seg over? Kva drøymer dei om? Har dei vore forelska? Kvifor bur tre søstre saman?  Me veit ikkje, ikkje om Onkel Blå heller. Det gjer ingenting. Me kan tenkja vårt, og slikt blir det nye historier av.

Slik lever bøkene vidare. Slik lever tantene. Slik lever minnene.

Håvard Kleppa er rådgjevar i kommunikasjonsbyrået Burson-Marsteller, og har arbeidd meir enn ti år som journalist i radio og TV. Han har levert omlag 100 radiokåseri og gitt ut to bøker. Han sender stafettpinnnen videre og utfordrer Siri Finnema Moen, vaktsjef på Senkveld, til å skrive sitt barnebokminne.

Jeg kan ikke huske hvor ofte det skjedde, det kan ha vært en gang i uka, antakelig sjeldnere, men jeg husker godt klassen som beveget seg gjennom korridorene på skolen mot skolebiblioteket. Utenfor vinduene lå den kjente verden, men inne i bøkene som sto i hyllene lå eventyret, og jeg kastet meg over det. Ikke slik å forstå at jeg på noen måte var en tidlig fantasy-leser. Tvert imot, kan man nesten si, jeg likte best bøker som foregikk i en gjenkjennelig virkelighet, gjerne navngitt, men som på en eller annen måte ga språk til noe mer, for hverdagen var mer enn hverdag, det må jeg på en eller annen måte ha hatt opplevelsen av ganske tidlig.

Hjemmefra husker jeg noen eventyrbøker og en kristen barnebok jeg hadde fått av den religiøse bestemoren min. Jeg likte den godt, husker jeg, den er fra tiden før jeg lærte å lese selv, den er forbundet med stemmen til faren min, å sitte i armkroken hans og høre stemmen hans, det var fint. At den var kristen gikk meg hus forbi, det skjønte jeg først noen år seinere da jeg så den igjen og oppdaget at det eventyrlige huset hovedpersonen, som jeg har glemt navnet på, bodde i, var en prestegård. På det tidspunktet var jeg allerede langt inne i rekken av bøker med Hardy-guttene som broren min, seks år eldre enn meg, hadde stående. I noen år var det min desidert foretrukne lesning, først seinere begynte jeg å lese Stompa, selv om det på en eller annen måte foresvevet meg at rekkefølgen burde vært motsatt.

Likevel, det var på skolebiblioteket jeg kunne kaste meg ut i litteraturen. Jeg leste alt, eller, jeg leste ikke alt, men jeg prøvde å lese alt. Noe ga jeg opp fordi jeg kjedet meg, andre ting skjønte jeg ikke, likevel var det vekket en nysgjerrighet i meg som aldri har gått over. Jeg ble en leser, og selv om jeg nå kan se med blandede følelser på det jeg leste, for eksempel de sterkt idealiserte og tilrettelagte biografiene om historiske personer (jeg husker jeg slukte biografien om John F. Kennedy), er det jeg husker den svimlende følelsen av at verden var stor der inne på skolebiblioteket.

Mer enn én bok er det dette som er mitt barnebokminne. Litteraturen som et svimlende, åpent sted, konkretisert til skolebiblioteket, til lukten av bøker som fylte det rommet. Seinere ble det folkebiblioteket. Barnebokminne? Jeg konkluderer altså ikke med en bok, men med ett sted: Biblioteket. Ta vare på dem. Det er der bøkene bor.
Håvard Syvertsen, forfatter og oversetter, debuterte i 1992. Har skrevet én barnebok, Lyset skinner i mørket (2013).

Å være den som hadde anbefalt boka som ble lest for klassen i spisefriminuttet hadde en viss fallhøyde, du fikk garantert høre det om noen var misfornøyde, men denne var jeg sikker på ville sitte. Vi hadde lest den hjemme, min mor hadde kjøpt den grønne og — for oss —ukjente boka på loppemarked, den var slitt i kantene allerede da, og jeg var fengslet fra første side. Min mors samboer, Knut Eirik, som hadde sniklyttet til kveldslesingen vår likte den også, og han var en kritisk jævel, særlig til barnegreier, ifølge ham selv.

I Rick redder spøkelsene er det Fredrik den Forferdelige som er hovedkarakteren. Et nusselig og mykt lite spøkelse som har noe feil med ektoplasmaet sitt; det er mer som sukkerspinn og sommerskyer enn det fryktinngytende slimet det burde være. I bokas første kapittel blir man også kjent med Fredriks familie – Vingeheksen (mor), Svevende Kilt med avkuttede ben (far), Hylende Hodeskalle (bror) og Jamrende Jannicke (søster) – alle med en brokete og til dels morderisk fortid hvilket har gjort dem til de spøkelsene de er. En lykkelig familie i et gammelt engelsk slott «med et fuktig, mørkt fangehull der det krydde av grå rotter, en vollgrav fylt med grønt, slimete vann og en vindelbro hvor håret til en myrdet røver fremdeles satt igjen i det størknede blodet».

Vi hadde vikar den dagen vi skulle starte å lese boka, men Frøken hadde lagt den klar i skuffen i kateteret. Tjuefire barnekropper i rommet. Store vintersko og boblebukser med seler, bleke panner og mørketidsblåskjær fra vinduene. Lunken Oboy på flaske, brødskiver med salami, slapp og salt agurkskive på toppen, et gult eple i den lille ransellommen. Lyden fra akvariepumpen bakerst i rommet, læreren som åpnet boka. Det tok ikke mange setninger før det var klart at klassekameratene mine likte boka like godt som jeg hadde håpet, opplesningen førte til hyppige latterbrøl, men det var noe galt med vikarlærerens kroppsspråk. Da lesestunden var over la jeg merke til at hun ikke la boka tilbake i kateterskuffen. Hun pakket den innunder sjalet hun hadde om skuldrene og forsvant mot lærerværelset med den. Da vi kom inn fra skolegården til neste time stilte hun seg ved plassen min, kastet boka ned i pulten foran meg og sa at dette ville hun ikke være med på. Uleselig, sa hun. Sjokkerende, sa hun. Upassende, sa hun. hun hadde snakket med de andre lærerne også, i friminuttet, det skulle jeg vite, at alle var enige, jeg kunne bare ta denne grufulle boka med meg hjem igjen, ingen kom til å lese høyt fra den.

Rick redder spøkelsene handler om hvordan Englands til tider ganske snobbete spøkelser blir fordrevet fra sine hjem etter hvert som gamle borger, slott og gods blir modernisert. Om fornedrelsen i å bli tvunget til på spøke på en pølsefabrikk, for eksempel, etter århundrer i et gammelt ærverdig jaktslott. Den handler om hvordan gutten Rick blir kjent med Fredrik og hans familie og om en storstilt redningsaksjon. Vennskap, lojalitet og mot. Slike svære greier. Til og med statsministeren blir blandet inn. Jeg husker den som fryktelig spennende og jeg ble glad i bokas spøkelser, samtidig som historien er gjennomtrukket av uærbødigheter. Det går knapt fem linjer uten at død og ulykke pipler godlynt fram fra hovedfortellingen; digresjonenes klukkende fjellbekker av humor, eder og galle. Som når Tante Henriette kommer på besøk i en enorm spøkelsesvogn, trukket av fire sorte hester: «Vogndøren åpnet seg, og kledd i en enorm nattkjole av hvit flanell med rosebroderier på, steg en dame ut på spisestuebordet. Opp fra den temmelig snuskete kraven hennes, stakk den avhugde halsen, lett opphakket etter slagene fra øksen, men med et rosa skinn fra kveldslyset.» og: «Tante Henriette gjorde så godt hun kunne, men hun var ingen lett person å ha i huset. Ikke bare lot hun hodet sitt ligge igjen på soveværelset når hun kom ned til frokost, hun glemte det i skostativet når hun gikk ut i haven for å plukke nyserylliker og belladonnaurter. Og en gang da hun var i det spøkefulle hjørnet, kastet hun det så plutselig til Fredrik at han ikke rakk å ta imot det, men mistet det i bakken, — da ropte det frekt «Klossmajor!» til ham.

Boka ble bannlyst til høye protester. «Vi likte den», sa klassen. Til liten nytte. Jeg puttet den i ranselen og tok den med hjem. Min mor mente vikarlæreren var snerpete og gammeldags, mens Knut Eirik kan ha sagt noe sånt som at jeg måtte være klar over at vi her hadde å gjøre med «småborgerlige bønder». Det hadde vi nemlig ofte.

Dagen etter kom vår faste Frøken tilbake og hun var informert om hendelsen. Hun hadde med seg en annen bok som hun begynte å lese for oss, og sånn lå saken. I ett og et halvt år leste hun andre bøker for oss. Noen av dem var riktig fine bøker, men den forbudte boka lå nå liksom mellom oss i klassen og alle andre bøker hun kom med. Nå og da blusset en murring opp i klassen. Det lå også en tillit der, til at hvis hun bare så på boka selv, og ikke hørte på vikarlæreren, ville hun forstå at vi hadde rett. Hun kjente jo oss.

Til slutt ga hun etter. Da hadde boka nådd nærmest mytiske høyder i våre hoder, kanskje i Frøkens også, mens vi var blitt nesten to år eldre. To år som muligens hadde vippet oss hårfint ut av aldersgruppa boka var rettet mot, jeg tenkte i alle fall på det, men det var en spesiell følelse av at noe var rett igjen. Det var svette brødskiver med brunost, en halv banan, en gulrot, lyden av vintersko mot gulvets vinylbelegg, ikke noe akvarium bakerst i klassen denne gangen, en uheldig gutt hadde knust det siden sist, melkesøl og november. En fin stemning. Ingen skulle fortelle oss at vi ikke hadde godt av Rick og spøkelsene og et par rullende hoder og illeluktende sår fra åtte hundre år gamle kriger, at vi ikke forsto hva som var tull og hva som var rammende alvor. At boka til slutt ble lest, var et slikt alvor. Man kan da ikke bare rive en god leseopplevelse ut av hendene på barn uten at det får konsekvenser.
Boka kan leses digitalt på bokhylla.no

Foto: Anna-Julia Granberg

Kjersti Bjørkmo debuterte høsten 2014 med diktsamlingen Jeg har prøvd å bli venn med dyrene på Cappelen Damm. Hun sender stafettpinnen videre og utfordrer poet og forfatter Anne Lind til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Hele barndommen min gikk for seg i USA. Min norske far hadde fått stipend til å fullføre botanikkstudiene sine etter krigen, nærmere bestemt i Ames, Iowa. Han likte seg så godt i denne vesle universitetsbyen midt i et endeløst hav av maisåkre at han ba min norske mor komme etter, og innen åtte år var gått hadde de fått fire amerikanske, maiskolbespisende barn.

Vi hadde riktignok noen gode norske barnebøker i huset, håpefullt skipet oss fra to abstrakte skikkelser kalt More More og Far More, men den boka som virkelig har festet seg hos meg var på engelsk og er så vidt jeg vet ikke oversatt til norsk – The Hundred Dresses, skrevet av Eleanor Estes og illustrert av Louis Slobodkin.

Det var læreren vår, den myndige Miss Meyers, som leste denne boka høyt for oss i fjerde klasse på Crawford Elementary. Året var 1956, og det var fortsatt strengt forbudt for jenter å gå i langbukser på skolen, men tillatt å ha på seg et par under kjoleskjørtet på vei til og fra skolen hvis det var kuldegrader. Dét tegnet det til å bli nå, denne siste timen på en fredag; utenfor vinduene var himmelen over skolegården og maisåkrene bortenfor plutselig blitt helt hvit av snøstorm.

Og i det varme, gule lyset inne i klasserommet fikk vi høre historien om den fattige, polske Wanda Petronski borte i Connecticut som blir mobbet på skolen. Nesten alle elevene på skolen hennes driver gjøn med det fremmedartede etternavnet hennes, og de ler av henne fordi hun har på seg den samme tynnslitte, lappete blå bomullskjolen hver eneste dag. Wanda bor i ei glissen rønne et godt stykke utenfor den lille -

«Har hun langbukser å ha på seg når det er kuldegrader?» spurte bestekompisen min, Jimmy Buck.

«Stille!» sa Miss Meyers.

En dag, mens de andre elevene nok en gang står i ring rundt Wanda ute i skolegården og hånler av den slitte og lappete blå kjolen hennes, forteller hun dem at det slett ikke er sant at hun bare har denne ene kjolen. Neida, hun har faktisk hundre andre kjoler! Bare at de er såpass fine at det er best å la dem bli igjen i skapet hjemme.

Men dette biter ikke de andre elevene på, og mobbingen blir bare verre. Nå hånler og maser de på at Wanda skal beskrive disse hundre kjolene hun liksom skal ha hjemme i den gamle rønna. Hver bidige dag, både på skoleveien og i hvert eneste friminutt, maser og maser de, og den stakkars Wanda -

«Hvorfor stopper ikke læreren hennes dem?» sa Jimmy Buck.

«Stille, sa jeg!» sa Miss Meyers.

Mobbingen blir så ille at Herr Petronski bestemmer seg for å flytte den vesle fattige familien sin langt vekk fra denne skolen. Men like før de skal flytte, utlyser skolen til Wanda en tegnekonkurranse for alle jentene; det gjelder å tegne den fineste kjolen. Førstepremien er -

«Men hva med guttene?» sa Jimmy Buck.

«Jimmy Buck!» sa Miss Meyers.

Og så viser det seg at Wanda ikke bare har levert én kjoletegning til konkurransen, slik de andre jentene har gjort. Nei, hun har levert nøyaktig hundre stykker! Hundre forskjellige og nydelig fargelagte tegninger av de vakrest tenkelige kjoler. Nå forstår alle på skolen hennes at Wanda har snakket sant; hun hadde faktisk hundre andre kjo-

«Der kan de jammen se!» sa Jimmy Buck.

«Ut på gangen, Jimmy Buck!» sa Miss Meyers.

«Hvordan endte det?» spurte Jimmy Buck meg da vi andre kom ut i korridoren. Vi hadde alle sammen tårer i øynene, og da fikk Jimmy Buck det også.

«Det er et lite kapittel igjen til neste gang,» sa jeg. «Men Wanda vant konkurransen! Bare at da hadde hun allerede flyttet, og ingen vet hvor, så hun får antagelig aldri greie på det.»

«Å nei,» sa Jimmy Buck.

«Jo,» sa jeg.

«Vent her,» sa Jimmy Buck. Han gikk inn i klasserommet for å få en skjennepreken og en lapp med hjem fra Miss Meyers.

«Se her,» sa Jimmy Buck, da han endelig kom ut igjen. «Jeg tok av meg disse mens jeg venta her ute.» Han fisket et par lange underbukser fra under vinterjakken sin på knaggrekken og hev dem i hendene på meg. De var like hvite som snøstormen utenfor korridorvinduene og fortsatt litt varme.

«Hæ?» sa jeg.

«Ta dem på deg,» sa Jimmy Buck . «Det er blitt kuldegrader ute og jeg skal aldri, aldri kalle deg Anne Viking Lindski mer. Æresord.»

Anne Zooey Lind er bosatt på Lista. Har gitt ut tre diktsamlinger og deltatt i diverse antologier. Hun sender stafettpinnen videre til forfatter Torun Lian.

Boka fra barndommen jeg husker aller best og ofte tenker på er Den hemmelighetsfulle hagen. Den er skrevet av Frances Hodgson Burnett, utgitt i 1911, men hvem som hadde skrevet den, og når, tenkte jeg aldri på da. Jeg aner ikke hvor gammel jeg var da jeg leste den for første gang, men det jeg vet, er at jeg leste den om og om igjen. Når jeg ikke hadde lest den på en stund lengtet jeg til den. Jeg tror jeg nesten syntes det var litt underlig at jeg ikke var den bortskjemte og nokså ufyselige Mary, som det var nokså synd på til tross for at hun var uspiselig, ettersom hun hadde mistet begge foreldrene sine og var så godt som alene i verden. Men altså ikke helt. Hun har en onkel. Hun blir sendt dit, men må for det meste greie seg alene i det store huset hans og hagen rundt det, for han reiser bort til stadighet. Det er et skremmende og mystisk hus. Jeg ser det for meg ennå, særlig trappene og gangene. Jeg hører dører der noen går, og de går særlig mye i dem midt på natta. Jeg hører ropene som Mary hørte.

Det gjorde ikke noe om jeg visste hva som skulle skje i fortellingen da jeg leste den for andre, tredje, fjerde, femte gang. Jeg ble like skremt og like trist, jeg gråt, men så ble jeg også like glad når alt gikk godt til sist.

Jeg er nokså sikker på at Den hemmelighetsfulle hagen har virket inn på både livet mitt og det jeg selv har skrevet. Jeg tror den lærte meg noe om å ikke synes synd på seg selv for det er alltid noen som har det verre, den lærte meg at frykt og redsel kan overvinnes hvis du bare våger å oppsøke det du er reddest for, det viser seg som oftest at det ikke er så farlig som de forferdelige bildene du er i stand til å lage i ditt eget hode, den lærte meg at det ikke er så farlig å være alene, og at det ikke er sikkert at du er så alene som du tror når det kommer til stykket.

Jeg har den Den hemmelighetsfulle hagen ennå. Den står i hylla sammen med alle de andre bøkene jeg har samlet sammen gjennom årene. Jeg kommer nok til å ha den der alle mine dager.

Boka kan leses elsektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no. 

Torun Lian er forfatter, dramatiker og filmregissør, i barnebokverdenen kanskje mest kjent for bøkene om Frida, og den prisbelønte Bare skyer beveger stjernene.

«Det ligg ein hatt i havet og den e ganske svær, den e litt slitt og frynsat av regn og vind og vær.
Og midt i hatten e det et stort, merkverdig håll, som midnattsola skinne tvers igjennom klokka tolv.»

Jeg vokste opp på øya Torget utafor Brønnøysund. Her finner du Torghatten, et fjell på 258 meter over havet som har et enormt hull tvers igjennom. Grendeskola med drøyt tjue elever lå bare et steinkast unna, og alt vi produserte i formingstimene var naturlig nok sterkt prega av dette. Vi tegnet Torghatten, vi malte Torghatten, og vi lagde leirefigurer og trolldeigsfigurer som aldri tørka. Hver pinse gikk vi mosjonsløpet Torghatten rundt og ble belønnet med diplom, og jeg gikk på turn i det som den gang het Torghatten idrettslag, hvor vi hadde brune drakter med hvit Torghatten-logo på. I trappa til foreldrene mine henger tresnittet med motiv av Torghatten i solnedgang, inkludert den obligatoriske fembøringen og noen flaksende måser – signert Kari, 8 B.

Kort sagt: Torghatten var overalt i min oppvekst.

Valget av barnebokminne måtte derfor bli Trollfjell her nord, en fabel nordfra av Trygve Hoff og Karl Erik Harr. Den ble gitt ut som bok og lydbok i 1982. Harr malte bildene, og Hoff diktet tekst og viser basert på sagnet om hvordan fjellene langs leia i Nordland ble til.

«Det finnes et land mellom himmel og hav, og best kan du se det mot kveld.
Det ligg der i nattsol, i kuling og kav: Sju søstre i dans og en rytter i trav. 
Så mange merkverdige fjell.»

I boka møter vi Vågakallen, Hestmannen, Suliskongen og de åtte døtrene hans – hvorav den ene var Lekamøya –, samt Skarsfjellgubben og Torghatten. De syv søstre snek seg ut for å danse i måneskinnet på Helgelandskysten, mens den fine Lekamøya dro lenger sørover fordi hun ville lokke til seg en søring. Vågakallen i Lofoten fikk øye på henne, men da hun avslo beilinga hans ble han rasende. Han kom ridende i full fart på hesten sin, og skjøt ei pil etter henne. Skarsfjellgubben kasta hatten sin, slik at pila gikk tvers igjennom og bomma på Lekamøya. Så steg sola opp, og alle ble til stein.

I den versjonen av sagnet som jeg selv kjenner gikk dessuten pila i tusen biter, og det er disse som i dag ligger strødd som hundrevis av holmer og skjær uti havet på Torget. Vi leste mye i Trollfjell her nord, og jeg husker jeg var stolt av at noen hadde laget ei så fin bok om det sagnet jeg selv kjente så godt, og om et fjell jeg så hver eneste dag.

Nå er den lille grendeskola lagt ned, elevene forlengst overført til ei annen skole og bygningen solgt til en bilglad fyr som har tenkt å åpne verksted. Kanskje lager ungene som vokser opp der nå fortsatt bilder og mer eller mindre vellykka trolldeigsfigurer av fjellet med hull i. Hoff og Harrs vakre hyllest til Torghatten og resten av eventyrleia står uansett like fjellstøtt i dag som for 30 år siden.

«God natt skal det kviskres langs steina i fjæra, der småbølga leke og tegne i sand.
Så slukke vi lyset og lukke att boka, og reise fra eventyrland.
Ifra eventyrland.»

Boka kan leses på bokhylla.no.

Kari Magnussen er opprinnelig journalist og historiker, og jobber med kommunikasjon i fagorganisasjonen NITO.